Hopp over navigasjon

Dåren Dawkins og “Svar skyldig?”

Richard Dawkins – som har skrevet boken The God Delusion – står som et slags symbol på nyateismen. Du vet, den litt lite kompromissvillige og utålmodige ateismen som er lei av å høre på unnskyldninger/teologi fra troende med et behov for å rasjonalisere sin egen irrasjonalitet.

Som fast lytter av P2s Verdibørsen (selvsagt via Podcast; jeg er jo ikke gammel) var det med stor interesse at jeg hørte diskusjonen mellom Bjørn Are Davidsen (skeptisk og kristen forfatter) og Even Gran (journalist i humanistavisen Fri Tanke). Personlig synes jeg Gran klarte seg sånn midt-på-treet, tatt i betraktning at Gud ikke finnes, men å diskutere med journalister til stede er fryktelig vanskelig. Og etterpåklokskap er jo en lavprisvare. Jeg kan garantere at jeg ikke hadde gjort det bedre selv. Les Mer »

Norges beste blogg, det er…

…denne. Blant de norske bloggene som kjører wordpress, iallfall. En demokratisk avgjørelse tatt av litt over tre tusen personer på ett eller annet svensk nettsted kan vel ikke være feil? (jeg ser bort fra muligheten for at de ikke skjønner norsk så godt). Her var juryens begrunnelse:

Fick en hel del röster, skriver intelligent och om ämnen som berör, med känsla och finurlighet.

Og det er jo veldig stas å få høre, det skal jeg innrømme. De har til og med intervjuet meg (det kommer som et plaster på såret etter at Fri Tanke pumpet opp egoet mitt ved intervjuet meg, bare for så å ikke trykke det likevel). Velvel. Mer medieblaserte bloggere fnyser nok overlegent av slikt, men her på Ars Ethica kommer vi til å markere begivenheten, alle mann. For som Ingebrigt Steen Jensen skriver i Ona Fyr: det er viktig å feire fremgang. Vi krysser i tillegg fingrene for at ikke toppen er nådd helt enda.

Så: Tusen takk til alle dere som leser, både dere som kommenterer og dere som ikke gjør det. Det er jo liksom oss (dere+meg) jeg skriver for :)

Les Mer »

Etikk i praksis og foreldre som tar feil

“De ønsker seg et døvt barn: Skal Paula Garfield og Tomato Lichy få lov til å velge et embryo med hørselsskade?” – Aftenposten.no

For noen dager siden blogget jeg om hvorfor det kan være bedre å ikke bli født enn å bli født med en funksjonshemming. Og noen dager senere blogget jeg om hvorfor foreldre ikke kan bruke “jeg er glad for at jeg gjorde X” som argument når X har å gjøre med hvordan personer utviklet seg.

Og i dag skriver altså Aftenposten.no om folk som tar nettopp de logiske feilsprangene. Les Mer »

Downs syndrom større trussel enn islamisme

Downs syndrom-agendaen ødelegger nasjonen vår, sånn er det bare. En downslivsstil har dødelige konsekvenser.

Barn med Downs syndrom er nemlig oftere syke og lever kortere enn oss med 22 46 kromosomer [antallet kromosomer ble rettet etter leserkommentar, fordi forfatteren er en person med integritet som selvsagt setter fakta i førersetet, bl.anm].

Faktum er at samfunn som har omfavnet Downs syndrom fullt og helt, ikke har vart mer enn noen få tiår.

Jeg mener ærlig talt at dette er den største trusselen mot nasjonen vår, til og med større enn terrorisme og islam. Les Mer »

Hvis jeg ikke tar abort…

Vi bruker alle argumentet om at du ikke kommer til å angre. Burde jeg nå blogge, eller lese lekser?

A1. Hvis jeg leser lekser, vil jeg bli glad for at jeg gjorde det
A2. Derfor bør jeg lese lekser

Et annet og mindre dagligdags scenario er derimot følgende:

“Ørjan er en nyfødt og høyt elsket gutt. Han er derimot døv på begge ørene. Dersom foreldrene velger å be om behandling med cochleaimplantat, vil Ørjan få en oppvekst i det hørende samfunnet. Disse foreldrene er skeptiske til operasjoner, og tar utgangspunkt i hva som vil skje om Ørjan ikke får behandling. Ørjan vil trolig vokse opp til å bli en lykkelig døv mann, og døvheten hans vil forme personligheten hans. Han vil få andre venner og opplevelser enn han aldri kunne fått som hørende, og han vil neppe ønske at han hadde fått operasjonen. Foreldrene innser at om han vokser opp som døv vil de elske ham som han er, og være glade for at de ikke valgte operasjon.”[1]

Argumentasjonen går som følger:

B1. Hvis jeg ikke behandler det døve barnet mitt, vil jeg bli glad for at jeg tok det valget
B2. Derfor burde jeg ikke behandle det døve barnet mitt

For de fleste fremstår A1-A2 som en helt gyldig tankerekke, og da burde også B1-B2 være riktig – selv om de flestes fornuft tilsier at den ikke kan være det. Likevel vil mange døve kunne mene at begge argumentene er gyldige, som forklart i tankeeksperimentet. De kan da gå inn på følgende tankerekke: Les Mer »

Biologi som utgangspunkt for likestilling

Hvis en forsker går ut og forteller hva vi faktisk vet om hvordan mennesker er skrudd sammen, kan man raskt bli skutt ned. For hos enkelte mennesker trumfer “hvordan verden burde være” lett “hvordan verden er“. Litt som når kristenfundamentalister hevder at homofili er en sykdom fordi de ikke er villige til å gi opp ideologien sin:

“Jeg har oppdaget at disse biologiske deterministene, som finner forklaringen og svaret på alt sosialt (…) i genene våre, [og det] skremmer meg ganske mye. Før var det Gud eller Skjebnen som bestemte og styrte våre liv, nå er det Genene, eller alternativt “naturen”. Alt samfunnsmessige kan forklares gjennom at det er slik naturen vil at det skal være, det er gentisk gitt og dermed forventer de at diskusjonen skal være over. (…) Hvis disse biologiske deterministene får lov til å sette premissene for samfunnsdebatten, blir enhver samfunnsmessig endring umulig, ja faktisk direkte farlig.” (“tb”, på 0803.sonitus.org)

For det første: Hva skal sette premissene for samfunnsdebatten om det ikke er vitenskapelige fakta? Ideologi? Nei. Vitenskapen forteller oss hvor vi er på kartet, mens ideologien forteller oss hvor vi ønsker å være og hva slags grep vi kan ta for å komme oss dit. Dersom man overser fakta og gir blaffen i hvor utgangspunktet for reisen, ender man neppe opp der man ønsker.

For det andre: de “biologiske deterministene” finnes ikke, iallfall ikke utenfor hodene til kritikerne. Richard Dawkins skriver det følgende om beskyldningene om å biologisk determinisme: Les Mer »

Å forkaste intuisjoner om bevissthet

Før man begynner å nøste opp i mysteriet “bevissthet” er det et par ting du må spørre deg selv om. Hva er det du er på jakt etter? Har du allerede svaret? Ønsker du egentlig en forklaring på gåten?

“I’m writing a book on magic,” I explain, and I’m asked, “Real magic?” By real magic people mean miracles, thaumathurgical acts, and supernatural power. “No,” I answer: “Conjuring tricks, not real magic.” Real magic, in other words, refers to the magic that is not real, while the magic that is real, that can actually be done, is not real magic. (“Net of Magic”, L. Siegel)

Mange har et slikt syn på bevissthet: bevissthet er noe magisk, og bevissthet som kan forklares er ikke lenger ekte bevissthet. Kanskje skal ikke en gang bevisstheten forklares. I så fall er du jo egentlig ikke på jakt etter noe svar, ettersom du allerede mener du har det. Dersom du istedenfor er villig til å bli med på jakt etter forståelsen av bevissthet, villig til å akseptere hva vi finner uavhengig av hva du skulle ønske vi kunne finne, kan du bli med meg videre. Men du kan allerede forberede deg på at svaret neppe blir særlig intuitivt:

“If you’re going to explain consciousness the result is going to have to be uncomfortable in some way: it’s going to have to be, as philosophers like to say, counter-intuitive. Why? Because if there was an intuitive solution to the problems of consciousness, we would have found it long ago. We’ve been working on this for several thousands of years. Clearly, something that people think is just plain obvious, not worth talking about, is false. (…) If you find it counter-intuitive, good. Now, try to swallow it. That’s the hard part.” (D. Dennett, 2007)

Her vil enkelte protestere. Hvordan kan vi overse det vi vet om bevissthet fra egen erfaring? Svaret er enkelt, vi skal overhodet ikke overse dine personlige observasjoner – men her må vi skille mellom observasjonene dine og konklusjonene dine.En healer som forteller at han har helbredet femti mennesker fra fyllesyke gir oss konklusjonene sine, ikke observasjonene sine. Han “healet” kanskje femti personer som ble friske etterpå, men muligens er det slik at folk vanligvis blir friske fra fyllesyke uansett hva man gjør. I så fall stemmer jo ikke konklusjonen hans, og moralen er at vi skal stole på folks observasjoner, men ikke nødvendigvis deres konklusjoner.

(Illusjonen blir sterkere om du klikker på bildet for å se det i større versjon) Les Mer »

Å forhindre et liv eller tillate lidelse

Vi begynner med et tankeeksperiment:

“En ond og handicappet Professor har konstruert et luftbårent virus som han ønsker å slippe løs på verden fra flyet sitt. Viruset vil infisere alle mennesker, men heldigvis vil det ikke skade noen utover å gi de infiserte en mild influensa. Mutasjonene viruset skaper vil dessverre hope seg opp slik at de aller fleste som blir født etter 2111 blir handicappet: noen blir blinde, noen døve, noen få kroniske smerter, andre blir psykisk utviklingshemmet og atter andre vil dø i sin ungdom. Vi kan nå hindre den handicappede vitenskapsmannen i å gjennomføre sin plan slik at fremtidens mennesker ikke blir mer handicappede enn nødvendig – men ved å gjøre dette vil det utløse en annen kjede av hendelser som fører til at ingen av de handicappede menneskene blir født i det hele tatt! Er det da riktig å hindre viruset å slippes løs, for en tilværelse som handicappet er vel bedre enn ingen tilværelse i det hele tatt?”[1]

fremtidaogb.jpgDet er en kjensgjerning at ørsmå forandinger i hendelser kan få enorme konsekvenser. Det er 200 millioner sædceller i en ejakulasjon, og bare ørsmå forandringer i stillingsvalg (sittende? liggende?) eller tidspunkt (vinduet for befruktning er kun noen dager) avgjør nøyaktig hvem som blir unnfanget. Når man legger til at tilfeldigheter avgjør hvem som møtes og blir kjent, sier det seg selv at hva vi gjør med Den Onde Professoren i 2011 definitivt avgjør hvilke mennesker som blir født i 2111. Og vi gjør vel fremtidens mennesker en større urett om vi hindrer dem livet, enn om vi lar dem bli handicappet? Les Mer »

Å vokse opp med en forelder

“Alenemødre er jo ikke akkurat uvanlig, uten at barn akkurat tar skade av det.”

Påstanden kom opp hos Minneapolise. For min del kan ikke politisk korrekthet eller ideologi avgjøre om det er skadelig å vokse opp med en forelder, like lite som politisk korrekthet eller ideologi kan avgjøre om det skal være greit å la homofile gifte seg eller få adoptere. Nedenfor følger derfor mitt kjappe (og overfladiske!) innblikk i hva forskningen faktisk sier om dette kompliserte feltet. Hvis vi begynner med Wikipedia, får vi vite at man faktisk tar skade av å vokse opp med en aleneforelder:

Single parenting is strongly associated with an increased risk of a number of negative social, behavioral and emotional outcomes for children. However while the association is strong, on balance the effect size and the actual numbers effected is modest. Most children from single parent families do well. Many factors influence how children develop in single-parent families: the parent’s age, education level, and occupation; the family’s income; and the family’s support network of friends and extended family members (including the non-resident parent, if available). Disadvantages in these factors that often accompany single parenting appear to cause most of this association rather than single parenting itself.” [mine uthevinger, AE]

Det viser seg altså at selv om du ikke bør velge deg en alenemor om du kunne valgt dine foreldre, gjenspeiler ikke dette hele bildet. Å bli alenemor er noe som (statistisk sett) oftere skjer med kvinner som er dårligere rustet til å takle problemene, men det er ikke grunnlag for å si at det å være alenemor er problemet i seg selv – det er til dels et symptom på underliggende forhold. Men selv om alt dette er interessant og spennende: Hva bør vi så bruke denne kunnskapen til? Les Mer »

Ateistiske dikterier

Begge diktene er skrevet av Yip Harburg, som også skrev teksten til den kanskje mer kjente sange “Somewhere over the rainbow”. Iom at wikipedia forteller at mannen var sosialist, blir det kanskje litt feil å kalle dette naturalistisk poesi, men ateistisk er det i alle fall.

Du kan finne flere Harburg-dikt her og her.

Atheist

Poems are made by fools like me,
But only God could make a tree.
But only God who makes the tree,
Also makes the fools like me.
But only fools like me you see,
Can make a God who makes a tree.

(Her klarer jeg ikke dy meg fra å kommentere: Jeg liker veldig godt hvordan det ser ut som om diktet er nesten sirkulært i formen, men ser man nøye etter finner man at han bruker “could” i linje to kontra “can” i siste linje. For Gud kunne jo laget treet, selv om det i realitete er slik at det er menneskene som faktisk har laget guden som lager treet.)

Back to the drawing board

God made the world in six days flat,
On the seventh, He said, “I’ll rest,”
So He let the thing into orbit swing,
To give it a dry-run test.

A billion years went by, then He
Took a look at the whirling blob;
His spirits fell, as He shrugged, “Ah well,
It was only a six-day job.”

Advarsler om Helvetes pinsler

For noen dager siden kommenterte jeg hos Undreverset at å fortelle noen at de kommer til Helvete ikke nødvendigvis trenger å være en trussel; det kan jo sammenlignes med en tysk soldat som forteller en jødefamilie at de må flykte før Hitler kommer og tar dem. Forskjellen er selvsagt at de fleste kristne vil være enige i at å straffe noen med uendelige pinsel for hva de tror og mener er riktig, mens den hypotetiske tyske soldat neppe delte Hitlers verdisyn. Uansett påpekte Olec på kristenblogg at slike advarsler er lite smart å komme med fra kristent hold: å fortelle et voksent menneske at en kommer til Helvete om en ikke ombestemmer seg, vil stort sett bare skyve personen fra deg. Det er liksom ikke måten å få flere venner på.

Er det så en moralsk gal handling å matter-of-factly eller av nestekjærlighet fortelle Magnhild Meltveit Kleppa at X skjer (X=man kommer til Helvete) hvis Y (Y=man tillater homofile å gifte seg), i en situasjon hvor kun Magnhild selv kan gjøre noe med saken? Hvis vi antar at det er lov å tro på enhver irrasjonell idé (noe det er) og påstanden er ment som en advarsel og ikke utelukkende for å såre eller påføre Magnhild smerte, ser jeg egentlig ikke helt hvorfor det skulle være galt. At enkelte i Magnhilds posisjon ville mistet nattesøvn av frykt for pinsler de uansett ikke vil oppleve – fordi Helvete ikke finnes – understreker jo bare hvor uheldig det er for deg om du tror på Helvete. Les Mer »

Mindre fri vilje, mindre moral

Et vanlig (og dårlig) argument som brukes mot determinisme og til fordel for fri vilje, er at konsekvensene vil bli for store om folk “skjønner” at de faktisk ikke har fri vilje. Når jeg skriver at argumentet er dårlig, er det fordi moralske vurderinger ikke kan påvirke fakta. Likevel er argumentet interessant, fordi filosofien faktisk skal ut og ha konsekvenser i virkeligheten, og da er kunnskap om konsekvensen interessante.

“We are always ready to take refuge in a belief in determinism if this freedom weighs upon us or if we need an excuse.” (Sartre, 1943/1956, pp. 78–79) (…)

“What would happen if people came to believe that their behavior is the inexorable product of a causal chain set into motion without their own volition? Would people carry on, selves and behavior unperturbed, or, as Sartre suggested, might the adoption of a deterministic worldview serve as an excuse for untoward behaviors?” (Vols et al, 2008)

I litteraturen om determinisme har enkelte kommet determinismen (tanken om at alt som skjer i universet er forårsaket og derfor “forutbestemt”) til forsvar og hevdet at bekymringen er grunnløs. P.F. Strawson kom flere agrumenter som beskrives i Stanford Encyclopedia of Philosophy, hvorav jeg vil fremheve ett:

4.3.2 Strawson’s Psychological Impossibility Argument: Strawson argued that it would be psychologically impossible to stop holding persons morally responsible for their conduct since it would be psychologically impossible to stop having certain kinds of emotional responses to others, responses that are simply part of our very nature. Hence, arguing about whether or not determinism threatens moral responsibility is idle. There is no way to take seriously the threat that it does, since, were it taken to discredit moral responsibility, given the nature of the human condition, no one could simply opt out of all moral responsibility practices anyway. Les Mer »

Intuisjonspumpen og haikuparadokset

Haikuparadokset: En ku føder sitt avkom, men uvanlig nok er avkommet på en prikk – atom for atom – som en hai, både innvendig og utvendig. Det oppfører seg som en hai, det lukter som en hai, og det smaker som en hai. Den eneste forskjellen er at haiens DNA er helt vanlig ku-DNA. Er så avkommet en ku? Eller en hai? Eller en mellomting?

Svaret er selvsagt at haikuen er en umulighet: du kan enkelt og greit ikke se ut som en hai og ha DNAet til en ku (en mellomting er kanskje mulig?). Den slags er – om ikke en logisk umulighet – faktisk ikke mulig i virkeligheten. Ingen har noen gang sett en haiku. Likevel er det dessverre fullt ut mulig å sammenhengende bevisrekker basert på et slikt tankeeksperiment, og filosofer kunne arbeidet med dets like gjennom hele karrierer. Vi kan se for oss haikuologer som er eksperter på haikuologi, og som ler overbærende av enhver som forsøker å demonstrere at haikuologi basert på feilaktige premisser (haikuologi kunne vært “utenfor vitenskapens rekkevidde”, eller noe i den duren). Og alt dette uten at tankeeksperimentet har noe som helst å gjøre med virkeligheten, eller kan fortelle oss noe nyttig om den.

Filosofen Daniel Dennett er mannen bak haikuparadokset og kaller denne typen tankeeksperimenter – tankeeksperimenter hvor konklusjonen er basert på intuitive svar – for intuisjonspumper. Intuisjonen pumper og pumper, men gjør ikke nødvendigvis noe nyttig arbeid, selv om det kanskje føles sånn. Omtrent som å løpe på tredemølle kan man bli veldig svett uten at man kommer av flekken. Det virker på meg helt umulig (rent intuitivt) at bordet foran meg kan bestå av 99,99% tomrom. Det virker på meg (rent intuitivt) helt umulig at jorden kan være rund. Det virker på meg (rent intuitivt) helt umulig at jeg’et mitt kan oppstå av noe annet enn en ikke-materialistisk sjel. Og det virker på mange mennesker (rent intuitivt) helt umulig at Gud ikke skulle finnes. Listen er lang. Og mennesker har en tendens til å trekke konklusjoner basert på intuisjoner (det fungerer ofte godt i dagliglivet), selv om naturvitenskapens fremgang forlengst burde ha lært oss at verdien av intuisjon faktisk er begrenset [1]. Les Mer »

Gud eksisterer, Q.E.D.

Det ontologiske gudsbevis:

  1. God is, by definition, a being greater than anything that can be imagined.
  2. Existence both in reality and in imagination is greater than existence solely in one’s imagination.
  3. Therefore, God must exist in reality; if He did not, God would not be a being greater than anything that can be imagined.

Som ateisten Bertrand Russel sa: Det er enkelt å se at argumentet ikke holder vann, men det kan være mer vrient å påpeke nøyaktig hva som er galt med det. Imidlertid kan man være kristen og avvise det: både Immanuel Kant og Thomas Aquinas avviste denne typen gudsbevis. Fiffig nok kan også Guds ikke-eksistens bevises rent logisk, på samme måte:

  1. The creation of the world is the most marvelous achievement imaginable.
  2. The merit of an achievement is the product of (a) its intrinsic quality, and (b) the ability of its creator.
  3. The greater the disability (or handicap) of the creator, the more impressive the achievement.
  4. The most formidable handicap for a creator would be non-existence.
  5. Therefore if we suppose that the universe is the product of an existent creator we can conceive a greater being — namely, one who created everything while not existing.
  6. Therefore, God does not exist. Les Mer »

Naturalisme + evolusjon = usant?

Man kan ikke tro både på naturalisme og evolusjonsteorien, er konklusjonen i den kristne filosofen Alvin Plantingas argument; et argument som flere kristne bloggere har svelget mer eller mindre rått[1]. Plantinga mener at naturalisme og evolusjon (“N&E”) har den konsekvens at man ikke kan stole på sin egen rasjonelle evne, og konklusjonen hans er at vi heller må akseptere en guddommelig designer. Det interessante er at Plantinga både tar grunnleggende feil om N&E, demonstrerer at enkelte mellomposisjoner mellom naturalisme og teisme er uholdbart, og at Gud (etter hans egne premisser) sannsynligvis ikke har skapt oss.

Plantingas argument
I et nøtteskall kan man formulere argumentet slik:

  • (0: vi har rasjonelle evner som gjør det mulig å vite noe om verden [2])
  • I: dersom naturalisme er riktig, er det ingen designer som “guider” evolusjonen eller sørger for at mennesker er noe mer enn gigantiske molekylmaskiner
  • II: dersom evolusjonen stemmer er de gigantiske molekylmaskinene (mennesker, inklusive våre sinn) utelukkende formet ut fra genenes reproduksjonsuksess
  • III: dersom kriteriet for menneskesinnets utvikling er reproduksjonssuksess og ikke å gi oss “sann kunnskap”, kan vi ikke stole på våre egne rasjonelle evners mulighet til å fortelle oss noe om hvordan verden er.

Fordi konklusjon III bryter med premiss 0, kan man ikke akseptere N&E. Plantingas løsning er å tro

    • IV: en designer har sørget for at vi – skapt i hans bilde – har sann kunnskap om verden (gjerne gjennom en slags evolusjon).

      Et av Plantingas eksempel er mannen som møter en tiger. Evolusjonen bryr seg bare om at mannen kommer seg unna, ikke om å gi en sann representasjon av situasjonen i menneskesinnet. Mannen kan derfor løpe fra tigeren fordi han ønsker å kose med tigeren og tror løping er den beste måten å gjøre det på. Han kan løpe fra den fordi han tror det er bra for tigeren å få mat, men ønsker å finne bedre føde til den enn ham selv. Eller han kan løpe fra den fordi han ikke ønsker å bli spist. I utgangspunktet bryr jo evolusjonen seg bare om konsekvensene? Les Mer »

      Følg med

      Få nye innlegg levert til din innboks.