Fra tid til annen dukker det opp historier om personer som våkner fra de døde etter hard bønn fra familiemedlemmene. Mens det religiøse perspektivet da er å hylle Gud og takke bønnen som virkemiddel, vil vi andre gjerne forsøke å finne ut hva det egentlig var som skjedde. Da er det godt å se en artikkel som for en gangs skyld har den andre typen fokus:

“«Dødfødt» baby våknet på vei til gravplassen - Fødselslege i India granskes.”

Legene tror at medikamenter gitt til mor før fødselen kan ha senket barnets hjerterytme så mye at man ikke fant noen puls. Å si seg fornøyd med å stemple hendelsen som et mirakel ville gjort at man ikke oppdaget et tilfelle av mangelfull behanding, og at flere kunne lidd samme eller verre skjebner. Nå som vi i etterpåklokskapens lys vet hvordan “mirakelet” skjedde, vil selvsagt ingen påstå at bønn var årsaken til denne hendelsen. Bønn er alltid en siste utvei som - heller enn å si “vi vet ikke hvordan det skjedde” - benyttes når man mangler fantasi eller kunnskap til å forklare det som har hendt. Det er neppe noen tilfeldighet at undrenes tid gradvis tok slutt etter hvert som menneskenes kunnskap om verden økte. Mange spørsmål vil for alltid forbi ubesvarte - fordi de er meningsløse intuisjonspumper - men det er godt å se at enkelte ting fortsatt utvikler seg i riktig retning.

…

Bildet er tatt av Foxtongue, og er tilgjengelig under en Creative Commons-lisens.

Veldig mange bloggere har et forhold til begrepet “meme” slik det brukes i cyberspace, uten at de har helt klart for seg hva memer egentlig er og hvor mye begrepet faktisk rommer.

“(A) man can fail. He can be killed and forgotten. But four hundred years later an idea can still change the world. I’ve witnessed firsthand the power of ideas. I’ve seen people kill in the name of them; and die defending them. But you cannot touch an idea, cannot hold it or kiss it. An idea does not bleed, it cannot feel pain, and it does not love.” - V for Vendetta

“They are in you and in me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence. They have come a long way, those replicators. Now they go by the name of genes, and we are their survival machines.” - Richard Dakwins, The Selfish Gene

I sin berømte bok The Selfish Gene (en stund før han ble kjent for religionskritikk) viser Richard Dawkins hvordan man bør se på levende skapninger som verktøy for genenes spredning, et trygt oppholdssted for genene dine mens de venter på å spre seg:

“Vehicles [menneskene, bl.anm.] don’t replicate themselves; they work to propagate their replicators [genene, bl.anm.]. Replicators don’t behave, don’t perceive the world, don’t catch prey or run away from predators; they make vehicles that do all those things.” ¹

Det som var revolusjonerende med Dawkins bok, var at den formidlet et evolusjonssyn som var ukjent for massene: genenes evolusjonsperspektiv fremfor individenes. Både viruset og elefantens gener er i prinsippet en “kopier meg!”-oppskrift, forskjellen er at de når målet på ulike måter. Virusets gener sørger for at celler infiseres slik at det lages flere kopier, mens elefantens gener sørger for at flere elefanter blir laget, slik at det blir flere kopier av genene.² At individene er genenes redskaper forklarer hvorfor foreldre kan gå i døden for sine barn: fra genenes perspektiv er denne typen adferd en god investering, så genene som stimulerer til denne typen adferd har blitt utbredt og fått sterk effekt.

Likheten mellom sitatet fra V for Vendetta og det øverste fra Dawkins er slående. Kan det være at det opererer en form for evolusjon på idéer også? Daniel Dennett har listet opp de følgende kravene for at evolusjon skal skje

1. Variasjon: det må hele tiden være tilstrekkelig mange ulike elementer
2. Arvelighet/replikasjon: det må finnes en måte for elementene å bli kopiert på
3. Ulik “fitness”: elementet og omgivelsene reagerer sammen og påvirker hvor mange kopier som finnes av elementet

Her nevnes ikke DNA, at idéene må være kodet i diskrete enheter, at all endring må skje i små og inkrementelle skritt, eller at variasjon må opptre vertikalt mellom “generasjoner” og ikke horisontalt innad samme “generasjon”. Dennett hevder at idéer oppfyller disse kravene: de forandrer seg mye i hver overføring. De kan kopieres når vi forteller dem til hverandre eller ved imitasjon. Og enkelte idéer er - av ulike årsaker - enklere å huske enn andre. Richard Dawkins lanserte denne tanken og ga det navnet “mem” (på engelsk “meme”, som rimer på “cream”). Navnet kommer fra greske mimema som betyr “det som imiteres”, og er ifølge Sue Blackmore den bedre definisjonen på hva som egentlig utgjør et mem. Enkelte memer har “kopier meg!” gitt eksplisitt, mens andre imiteres på grunn av at de utnytter behov hos bæreren (f.eks. vitser og historier man ikke fant på selv).

Fordi Dawkins har brukt memer i forbindelse med sin religionskritikk og kalt religion et virus, tror mange kritikere (og tilhengere som har misforstått memetikken!) at membegrepet best brukes om de destruktive idéene. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten, noe Dawkins tydeliggjør i dette sitatet:

“Memes can be good ideas, good tunes, good poems, as well as drivelling mantras. Anything that spreads by imitation, as genes spread by bodily reproduction or by viral infection, is a meme. (…) Those memes that spread do so because they are good at spreading. (…) We may think this spreading for the sake of spreading rather futile, but nature is not interested in our judgements, of futility or of anything else. If a piece of code has what it takes, it spreads and that’s that.”

Hva kan så memteorien brukes til? Utover å bruke dem til å forstå religion (noe jeg tenkte å ta opp på nytt i en egen post litt senere) er en av de som har gått lengst Sue Blackmore. Hun mener at memene har forandret oss og genene våre, slik at et memperspektiv kan bidra til å forklare flere av de store gåtene ved menneskelig utvikling. Mer om dette i snutten under (via demring.com).

Om noen av disse tilnærmingene vil bære frukter eller om memetikk kun gir oss et nytt synspunkt som er interessant, men ubrukelig, vet vi ikke enda. Personlig forholder jeg meg foreløpig skeptisk til Blackmores hypotese³ om at bevissthet kan forklares med memer, men både dette og de andre hypotesene hennes vil trolig bekreftes eller avkreftes med tiden.

…

1: Dawkins tar selvsagt et svært viktig forbehold her: genene er ikke bevisste og bryr seg ikke om hva som skjer:

“[W]e must not think of genes as conscious, purposeful agents. Blind natural selection, however, makes them behave rather as if they were purposeful, and it has been convenient, as a shorthand, to refer to genes in the language of purpose.” - The Selfish Gene, s 175

2: Merk at mekanismene og målene er de samme for “nyttige” gener i elefanten og “utnyttende” gener i viruset - på samme måte som konklusjonen “religion er et mem” ikke automatisk betyr at religionen ikke er nyttig for oss, eller at Gud ikke finnes. Richard Dawkins forklarer dette med nytte/unytte slik i boken “Unweaving the Rainbow”:

“Genes can also spread for what we think of as a more ‘legitimate’ reason, say, because they improve the acuity of a hawk’s eyesight. They are the ones that first occur to us when we think of Darwinism. (…) [A]n elephant’s DNA and a virus’s are both ‘Copy Me’ programmes. The difference is that one of them has an almost fantastically large digression: ‘Copy me by building an elephant first.’ But both kinds of program spread because, in their different ways, they are good at spreading. The same is true for memes. Jingling tangos survive in brains, and infect other brains, for reasons of pure parasitic effectiveness. They are near the virus end of the spectrum. Great ideas in philosophy, brilliant insights in mathematics, clever techniques for tying knots or fashioning pots, survive in the meme pool for reasons that are closer to the ‘legitimate’ or ‘elephant’ end of our Darwinian spectrum.”

3 Du kan lese denne 11-siders artikkelen hvor Blackmore kommer inn på denne teorien. På side 6 gir hun en svært grov forklaring av dette synet:

“We have brains specially designed to absorb the language we hear (see above), to deal with grammar, and to imitate the particular sounds of the language(s) we grew up with. By the age of about three years the word ‘I’ is used frequently and with increasing sophistication. The word ‘I’ is initially essential to distinguish one physical person from another, but very rapidly becomes used to say things like ‘I think’, ‘I like’, ‘I want’, ‘I believe’, ‘That’s mine’ and so forth, as though there were a central self who has opinions, desires and possessions. In this way, I suggest, a false notion of self is constructed. “

I vår kultur fremhever vi at individene bestemmer over seg selv. Er det da riktig å la urfolk bo i skogen uten å selv få velge om de kan få ha kontakt med oss, slik organisasjonen Survival International mener? Jeg så flere av presseoppslagene om det nyoppdagede urfolket med blandede følelser, og følgende kommentar om emnet er verdt å lese:

“I MOTSETNING TIL det Survival [International] tror, er ikke urfolk idioter. De har alltid hørt mye om hvite fra andre folk. De vet at «den hvite manns medisin» gir bedre behandling mot en del lidelser enn shamanens. De kjenner verdien av metallredskaper og fyrstikker - enkle gjenstander som kan bety forskjellen på sult og overlevelse. De vet at livet er hardt og ikke fullt av «fritid og sosiale aktiviteter» slik Survivals eksperter mener. De vil selvfølgelig forhindre at kvinnene mister livet under fødsler, unngå at halvparten av barna dør i løpet av de første to leveårene, og ønsker at utenforstående skal stanse de brutale krigene mellom folkegrupper som ofte begynner med et uhell men som så eskalerer på grunn av krav om hevn. De forstår raskt verdien av sykdomsbekjempelse, som vaksiner eller utryddelse av malaria. HVIS DEN INNLEDENDE kontakten ivaretas på en fornuftig og forsiktig måte, kan urfolk ha stor nytte av verden utenfor.” (Rob Johnston, db.no)

Det er ikke kulturimperialisme å påstå at enkelte aspekter ved vår sivilisasjon gjør den himmelvidt bedre enn andre sivilisasjoner.  Jeg vil heller påstå at å benekte det er kulturrelativisme.Jeg tror de fleste som benekter at vi er priviligerte er virkelighetsfjerne dagdrømmere som ikke tar inn over seg at mat, ild, medisiner og rettsystem ikke alltid har eksistert. Det er min påstand at hvem som helst av oss ville oppgitt et liv i skogen for en dose medisin som kunne reddet en bror eller datter fra døden i sykdom eller krig. Er det irrasjonelt?

Og at man får muligheten til å redde sin kone fra barseldød er ganske innlysende. Men hvordan takserer vi muligheten for å bli vurdert av en jury bestående av likemenn? Eller det å leve i et samfunn nesten uten krig? Hvorenn politisk ukorrekt det er, har faktisk samfunnets etikk utviklet seg de siste tusen årene, også i fattigere land. Og dette anslaget er basert på at livet i fortiden var like voldelig som livet i skogen er i dag.

Jeg tror ikke vår sivilisasjon er perfekt eller består av overmennesker. Og det er nettopp derfor det er feil av oss å tro vi kan ta et slikt valg på vegne av andre - for å gjøre det måtte vi vært nettopp overmennesker.

…

Bildet er tilgjengelig under CreativeCommonslisens og tilhører Vit.Hassan.

Overskriften gir utvilsomt helt andre bilder i hodet nå enn den ville gjort for noen dager siden, takket være den svenske jordbruksministeren. Og nå som vi er ferdig med å diskutere homofili kan vi jo begynne med dyresex.

For å ta ministerens spørsmål: Er det dyresex å smøre noe på kjønnet som en hund liker? Jeg skulle mene det. Burde det være ulovlig? Jeg kan ikke helt se hvorfor (fra et sekulært ståsted, som vanlig).

Hva du gjør med hunden din - eller hva hunden din gjør med deg - er meg revnende likegyldig så lenge ingen av dere tar skade av det. Så lenge du ikke gir hunden din mer nugatti enn den har godt av, gir jeg deg grønt lys*. Personlig synes jeg alle de former for dyresex jeg kan komme på er magekrengende motbydelige. Men heldigvis lar vi ikke lenger motbydelighet være et kriterium for hva som er lov, så lenge handlingene skjer i den private sfæren.

Enkelte jeg kjenner synes helt oppriktig at menn som har sex med menn er helt motbydelig, uten at mine venner mener de kan noe for det. Likevel er de for at homofile skal ha like rettigheter som alle oss andre. En annen venn vemmes av kjøttetere, uten at han ønsker å forby kjøttspising. Hvorfor godtar de disse forkastelige handlingene? Fordi de anerkjenner at egen vemmelse ikke er tilstrekkelig for å kalle noe galt. Da trengs saklige argumenter.

Mange synes det er vemmelig at ens egne foreldre - etter all sannsynlighet - har hatt sex minst én gang. De får prise seg lykkelige for at ingen fremsynte stortingsmenn forutså hendelsen, gjorde handlingen ulovlig og skremte deres foreldre fra å ha seg med hverandre.

…

Bildet er tilgjengelig under en creative commons-lisens, og er gjort tilgjengelig av sombraala.

* Skal det være greit å gifte seg med et dyr, da? I mine øyne er du mer enn gjenomsnittlig rar om du ønsker det, men så lenge hunden din ikke kan samtykke til å gifte seg med deg (den er verken myndig eller smart nok til å skjønne hva et ekteskap er), mener jeg at - dessverre, dersom jeg skuffer deg - det må være uaktuelt.

Når er det å forskjellsbehandle ikke lenger diskriminering? I denne posten skrev jeg hvordan jeg vil definere diskriminering:

“Diskriminering er særbehandling på grunn av faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre, og som ikke er relevante for kvaliteten på pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om

[EDIT 11:55 4.06.08: etter å ha lagt ut første del fikk jeg veldig mange interessante innspill som egentlig betyr at hele den posten må skrives om. Men jeg legger likevel denne ut fordi den er del to av en annen post - så får en versjon som gjenspeiler kommentatorenes innspill komme senere. Litt synd, men det er derfor vi blogger: for å utvikle våre egne og andres tanker og idéer, og i prosessen forkaste de som ikke er verdt å spare på.]

Jeg har allerede skrevet en del om denne defininsjonen, men den mest avgjørende delen gjenstår:

“(egenskaper) som ikke er relevante for kvaliteten på (oppgaven)” betyr at det er greit å forskjellsbehandle på egenskaper som er relevante for oppgaven som skal gjøres. Er du mindre trivelig, vil det ofte kunne gå ut over jobben du skal gjøre - selv om personligheten din kanskje er noe du ikke kan endre på.

Her må man imidlertid holde tunga rett i munnen: det er eksempelvis ikke gitt at rase, farge, språk eller nasjonal opprinnelse vil påvirke din evne til å fungere som leder i organisasjonen for norske asylsøkere (ei heller trenger man være homofil for å kunne gjøre en god jobb i LLH, eller være fattig for å kunne tale på vegne av norske fattige). I praksis vil nok ofte den personlige erfaringen man besitter være tungen på vektskålen, men utelukker man noen bare på grunn av en slik egenskap, må det være fordi det er umulig for et menneske med den egenskapen å gjøre oppgaven like godt.

Og her kommer vi også til problemet som fikk meg til å skrive denne posten: for hvordan skal en neger kunne gjøre en skikkelig jobb som talsperson i den fiktive, rasistiske lobbyorganisasjonen Hvitt Norge, uten å hate sin egen hudfarge? Eller en skilt/homofil samboende prest i en kristenfundamentalistisk menighet som mener skilsmisse/homofili er galt, hvis presten selv ikke mener det han gjør er galt? Jeg tror ikke en neger eller en skilt/homofil prest vil kunne gjøre en skikkelig jobb i slike situasjoner, fordi de som en del av stillingen vil måtte komme med kritikk (kalle innvandrere mindreverdige/kalle homofili og skilsmisse synd) uten at de later til å tro på. Og når en viktig del av arbeidsoppgaven er “troverdighet”, blir de automatisk diskvalifisert fra stillingen.

I dag kan trossamfunn bruke arbeidsmiljølovens §13-3 for å hindre ansettelser av homofile, formodentlig av grunnen jeg ga ovenfor:

Arbeidsmiljøloven §13-3: “Forskjellsbehandling på grunn av homofil samlivsform ved ansettelse i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten, er ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering.”

Så, er det greit da eller? Jeg synes ikke det. For selv om jeg mener at de stillingene som er uforenelige med homofili “ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten” egentlig bør få lov til å slippe å ansette homofile, slipper de ikke så lett unna. I prinsippet mener jeg nemlig at dersom fordømming av homofiles leveform er så sentralt at det har å gjøre med “stillingens karakter” eller “formålet for virksomheten”, da burde virksomheten sortere under straffelovens §135a, det vil si den såkalte rasismeparagrafen:

“§135a: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. (…) Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres (…) homofile legning, leveform eller orientering.”

Men bryter ikke denne begrensningen med de religiøses tanke- og ytringsfrihet? Nei. Det bryter kanskje med religionsfriheten deres, men det ser jeg på som uproblematisk. Samtidig skal det mye til før §135a tas i bruk, og retten til å fortelle verden at man forakter homofili eller mørke hudfarger bør kanskje stå sterkere enn muligheten til å få jobb i en slik virksomhet.

I praksis kan problemet med ansettelser løses langt enklere. Hvis du er kristen, samboende homofili og ønsker å jobbe som prest, hvorfor vil du da være prest i (eller ha noe som helst å gjøre med) en kirke som mener kjærligheten din er noe stygt og syndig? Det blir i mine øyne like absurd som om en somalier skulle søke jobb som talsperson for Vigrid - og oppriktig ønsket å jobbe der. Det er med andre ord ikke kirken i seg selv som er problemet her, men den spesifikke versjonen av religionen som ligger til grunn for kirken. Er du kristen og samboende homofil med ønske om å bli prest? Vel, da er du åpenbart ikke skikkelig kristen, fordi du har misforstått noe som er så sentralt ved religionen at Kirken ikke stoler på at du kan gjøre jobben på en troverdig måte.

…

Ved å tenke, gruble og diskutere denne saken har jeg altså endt opp med å endre mening. Homofile kan ikke forvente å få jobb i kirken, og kirken må kunne nekte å ansette dem uten at det håndteres som diskriminering. Det handler om ytringsfrihet, og ingenting er dårligere reklame for Jesus enn kristne som preker om hvor ydmyke de er og hvor sterkt de hater homofil kjærlighet.

Vi har alle meninger om diskriminering. Og stort sett er vi enige om at diskriminering er fy-fy og noe vi skal unngå.

FNs Menneskerettserklæring, Artikkel 7: “Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.”

Men nøyaktig hva er diskriminering? Jeg har flere ganger sett folk diskutere hva som egentlig er diskriminering, og andre som mener at noe er “tillatt diskriminering”. Den slags tyder på at diskriminering kanskje er et litt ullent begrep.

diskriminere (fra lat. ‘atskille’, besl med discernere, se *diskré): gjøre forskjell på, behandle (en person el. gruppe) urettferdig.

Ordoboksdefinisjonen er kort og grei, men kanskje litt for kort. For hva er vel her definisjonen på når noe blir “urettferdig”? Er det diskriminering å forskjellsbehandle de jobbsøkerne som er skikkelig utrivelige å omgås? Er det diskriminering å si opp en “nykonvertert” vegetarianer fra jobben som smakstester hos Gilde? Er det diskriminering av avisen Klassekampen å ikke ansette en mørkeblå kapitalist som daglig leder eller redaktør? Hva med den homofiendtlige menigheten som ikke vil ansette den homofile søkeren til prestestillingen? Eller bedriften som ikke vil ansette en røyker eller muslim fordi de trenger flere pauser til røyk/bønn enn andre jobbsøkere?

Wikipedia om diskriminering: “Forskjellsbehandling eller diskriminering er et sosialt og politisk fenomen som innebærer at en person eller gruppe av personer særbehandles eller behandles på særskilt vis kun eller hovedsakelig på grunn av gruppetilhørighet eller andre faste personlige egenskaper.”

Jeg er fortsatt ikke helt fornøyd. Min egen foreløpige definisjon av diskriminering lyder omtrent som følger:

“Diskriminering er særbehandling på grunn av faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre, og som ikke er relevante for kvaliteten på pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om.”

For å ta det siste først: “(…) pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om.” er egentlig bare en detaljert formulering som presiserer at diskriminering ikke bare gjelder i en arbeidstagersituasjon, men også når andre goder skal deles ut, som trygd, stemmerett eller rettsvern. Det kunne vært et spørsmål om “aldersdiskriminering” når 16-åringer ikke har stemmerett, eller når 14-åringer ikke kan settes i fengsel.

Er vigsel eller dåp en slik rettighet? Jeg mener det er rimelig å nekte dåp eller vigsel om presten mener seremonien ikke er oppriktig ment eller har grunn til å tro at løftene ikke vil overholdes (jeg tviler på at en ateist vil kunne lære opp et lite barn på kristent vis). Men er homofili relevant for kvaliteten på gjennomføring av disse pliktene? Jeg kan egentlig ikke se det.

“Faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre” inkluderer blant annet “rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold” samt seksuell legning (de ovennevnte er tatt ut fra Menneskerettighetserklæringens artikkel 1).

Imidlertid forutsetter inklusjonen av “religion” på listen noe veldig viktig her: det må være utenfor individets makt å endre religionen sin. Veldig mange kristne jeg har pratet med mener at det bare er å velge å tro på Jesus (eller ikke), og så går resten av seg selv. Dersom det er tilfellet for alle kristne at man kan velge å stoppe og tro like enkelt som andre kan skifte undertøy, forsvinner i mine øyne grunnlaget for å kalle forskjellsbehandling på grunn av religion for diskriminering. Det samme gjelder for politisk overbevisning, men der er det langt færre som hevder politisk overbevisning er noe man kan velge vekk.

Noe lignende gjelder etter min mening for røyking: så lenge folk kan velge å ikke røyke, må det være tillatt å velge bort søkere som røyker (det koster en bedrift ca 30 000 i året å ha en røyker som ansatt pga hyppigere og lengre pauser, samt mer sykefravær). Dersom vi derimot har å gjøre med røykere som ønsker å slutte uten å klare det, har vi derimot å gjøre med en sykdom. I den alternative virkeligheten hvor sigaretter ble solgt over resept, ville det vært feil å forskjellsbehandle røykeren for noe det er utenfor hans makt å gjøre noe med.

…

(Det mest omstridte med diskriminering sorterer kanskje under “(egenskaper) som ikke er relevante for kvaliteten på (oppgaven)” og beskrives i neste post om emnet)

PS: Forhåpentligvis blir dette en av de siste postene på Ars Ethica som toucher innom homofili (vi trenger bare holde KrF og FrP ute av regjeringskontorene slik at avgjørelsen den 11. juni ikke reverseres av senere storting). Det er derfor fint om eventuelle kommentarer fokuserer på andre interessante aspekter ved diskriminering.

Det er langt fra teori til praksis. Spesielt dersom konsekvensene av teorien er litt vanskelige å svelge.

Dersom en kirke ikke en gang kan låne vekk parkeringsplassen betingelsesløst til de som mener de har behov for den, hvordan kan de da gi vekk ting som er dem langt mer kjær? Det tenkte jeg å finne ut av nå.

“Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?“

Mange kristne vil hevde at de elsker sin fiende og ber for ham. For alt jeg vet er det faktisk sant. Likevel er det ikke spesielt flinke til å omsette disse private følelsene til handlingene Jesus ber om: de skal gi til den som ber og gjøre godt mot den som hater dem. Å elske er ikke nok, konsekvensene av kjærligheten skal også følge med. Mange kristne svarer med å si at det ville være naivt å oppføre seg slik. Tja, dem om det. Jeg tror det virkelig ville imponert meg og andre ikke-kristne dersom kristne ga alt og var to-the-bone naive. Da måtte det jo være noe virkelig spesielt med troen deres, siden den gjorde dem unike blant alle religionene. Kanskje var det noe i påstanden deres om at akkurat deres tro var den rette?

Jesus levde i en tid da folk hadde lite. Og når man har lite er det kanskje enklere å gi, og samtidig så utrolig mye større å ta i mot. En av de største gavene jeg har fått var en fersk ananas under et besøk hos noen fattige slumbeboere. Jeg følte meg overhodet ikke verdig til å ta imot en - for slumkvinnen - så stor gave, og gaven ble gitt (nesten) uten forbehold. Det gjorde veldig inntrykk.

Dagens norske kristne lever ikke i en slik tid. De har alltid nok mat, varme og husly. De opplever sammenlignet sett svært lite lidelse og har alle de materialistiske duppedingser hjertet kan begjære. Vi mennesker er så utrolig egoistiske, bryr oss mest om de vi deler gener eller allianser med, og kravene Jesus stiller til de kristne er derfor alt for store. På samme måte som kommunismen ikke tar inn over seg at mennesker ikke kan fungere i et sånt system, tar ikke Jesus inn over seg at bergprekenen er nær sagt umulig å gjennomføre i praksis.

“«Mester, alt dette [budene] har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye. Og Jesus så seg omkring og sa til disiplene: «Hvor vanskelig det blir for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike.» Disiplene ble forferdet over ordene hans. Men Jesus tok igjen til orde og sa: «Barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom, å komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble de enda mer forskrekket og sa til hverandre: «Hvem kan da bli frelst?» (…) «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: i den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv.”

Så, kjære kristne leser. Gir du til de som ber deg? Jeg vil gjerne at du skal overføre halvparten av det som står på sparekontoen din til kontonummer “602 605 32 629″ (seksnullto, seksnullfem, treto, sekstjueni). Gir du allerede penger til andre og bedre formål sier du? Det er vel uvesentlig så lenge du har mer å gi når jeg ber deg?

Hvor mange kristne er det som faktisk gir når de blir spurt om det? Selv mistenker jeg at norske kristne - i likhet med andre nordmenn - ikke er villige til å gi dersom det betyr at de må gå sultne en dag eller to, droppe sommerferien eller selge TVn. Å gi betingelsesløst til de som ber deg er nær sagt umulig for oss mennesker. Dersom pengene ikke går til et godt formål eller dersom man ikke kan skryte av det for å vise andre hvor flink man er, får man ikke en gang bedre samvittighet. Bare Gud får vite det. Og er det egentlig nok for en kristen?

…

Du kan sende meg en epost med kvitteringen din så jeg ser hvor mye du har gitt (ars.ethica at gmail.com).

FAQ: er det dårlig gjort av meg å (mis)bruke Bibelen for å få penger fra kristne på denne måten? Bare dersom de faktisk gir så det svir og så enda mer. Jeg tror ikke det kommer til å skje - og det er det jeg ønsker å demonstrere for leserne. Kristne er kanskje “mer” etiske enn oss andre etter deres egen standard (de hater promiskuøsitet, fyll og banning), men når det kommer til gjerninger som virkelig svir å utføre, er de dessverre knapt bedre enn oss hedninger. Og som Jesus sa er ikke det spesielt storartet.

Martin mener homofili er galt fordi det står i Bibelen. Dette er dog noe han mener bør være mer enn et trosspørsmål, fordi han ønsker å la samfunnets lover påvirkes av det. Derfor trenger han sekulære argumenter, dvs argumenter som ikke har “Min Gud eksisterer” som premiss. Argumentene hans gikk jeg gjennom i denne posten, og de er kort fortalt at “homofili er unaturlig” og “homofili er unormalt”. Begge to er vanlige argumenter mot homofili, og fullstendig ubrukelige. Om noe er normalt eller naturlig er av ingen betydning når lover skal skrives - det er helt andre ting som spiller inn da.

(Martin har nok en gang har stengt kommentarfeltet sitt fordi han ikke orker diskutere saken mer, noe jeg har stor forståelse for iom. at det aldri er gøy å diskutere når man er tom for argumenter. Jeg legger derfor ut svaret mitt her.)

Istedenfor å a) komme kritikken i møte og by på nye argumenter eller b) demonstrere at min logikk ikke holder, svarer Martin at dette bare er slik.

“Det virker som om de tingene jeg skriver er noe man simpelthen enten forstår eller ikke forstår.”

Når man må ty til slike argumenter - “argumentet mitt er så intuitivt at det ikke kan forklares” - bør alarmklokkene ringe. Da har man stort sett forlatt rasjonalitet og fornuft, og gått over til å argumentere ut fra følelser. Det er en vei jeg ikke tror noen ønsker å begi seg ut på (“Juryen dømmer siktede skyldig basert på magefølelsen, selv i fravær av bevis. Å, er dere uenige? At han gjorde det er noe man simpelthen forstår eller ikke forstår”).

“Nicolas, NOEN vil betrakte mine sekulære argumenter som gode, ANDRE vil betrakte dem som dårlige. Hvem er DU til å bestemme en gang for alle at de er dårlige? Sorry, men den biter jeg bare ikke på, og tipper mange heller ikke gjør det, selv om du selvsagt må få ha din mening.”

“Martin tar feil fordi han er teit” er et dårlig argument rent objektivt sett, og det kan man begrunne rasjonelt. Folk kan like argumentet så mye de vil, men det gjør ikke argumentet noe bedre av den grunn. I avsnittet ovenfor ser vi at Martin har gitt helt opp å forsvare meningene sine. Det er ikke jeg som har bestemt at argumentene hans er dårlige, jeg har bare påpekt gapende hull i logikken hans. Og med mindre vi skal bli relativister - som betyr at vi bare må godta alt fordi det ikke finnes noe objektivt å måle diskusjonene opp mot - må vi anta at argumenter som ingen klarer forsvare er dårlige argumenter.

Martins sekulære argumenter er svært dårlige argumenter. De har gapende hull som han ikke en gang gjør forsøk på å tette. Homomotstand kan utelukkende forsvares ut fra Bibelen, og da bør han holde seg til det. Det er en grunn til at andre sofistikerte kristne holder seg til å argumentere ut fra Bibelen. Hadde det eksistert gode sekulære argumenter, tror jeg ikke de hadde blitt holdt hemmelige til nå.

…

PS: Martin kommer i innlegget nok en gang trekkende med argumentasjon om at noe er “naturlig” og “normalt” - jeg spør meg om han egentlig har lest posten min? Dette viser i alle fall hvor viktig diskusjon er: Martin kan forstå alt jeg klarer å forklare, men det krever at han er villig til å gå i diskusjon med meg og synliggjøre hvor det er den mentale skoen trykker.

I samme innlegg forsøker han å vise at LLH kjemper for “transseksuelles “rettigheter”” (sic!), og ettersom de gjør det, må jo selvsagt alt det andre de kjemper for også være helt feil. Og alle som kjemper for det samme som LLH tar jo dermed feil de også. Dette er som å si at fordi kristenfundamentalister mener jorda ble skapt på 6 dager, er alt det andre de kjemper for også feil. Alle andre (kristne eller ei) som er enige med fundamentalistene i f.eks. homosaken, tar derfor automatisk feil de også. Både LLH og fundamentalistene kan selvsagt ta feil i homosaken, men det er iallfall ikke vist med dette barneskoleargumentet. (Det er nesten så jeg mistenker ham for å drive gjøn med meg, for etter å ha fulgt med på bloggen hans de siste to årene har jeg faktisk bygd meg opp større forventninger til ham enn dette.)

…

Iom at Martin har edit’et inn et svar til mitt svar - fortsatt uten å åpne kommentarfeltet sitt - legger jeg ut et motsvar jeg sendte ham per epost.

“Sukk.

“Det blir også fremholdt at psykologiske faktorer i oppveksten kan spille en rolle for utviklingen av en homofil orientering.”

Hva så? Jeg har ikke sagt noe mot dette, fordi det er irrelevant. Og fordi du fullstendig feiltolker resultatene: du har kun lest wikipedia, og ikke en eneste originalartikkel. Det er et forholdsvis tynt grunnlag.

Bytt ut “homofil” med “venstrehendt”, så ser du hva jeg mener. Jeg skriver dette med store bokstaver så du får det med deg: DET ER IRRELEVANT OM HOMOFILI KAN ERVERVES ELLER EI DERSOM HOMOFILI IKKE ER GALT. Ergo må du FØRST begrunne at homofili er galt, DERETTER kan du komme trekkende med argumenter om “indoktrinering”. Det er dette jeg kritiserer deg for, at du bare “antar”, “føler” eller “leser i Bibelen” at homofili er galt og lar det bli med det. Da er ikke argumentene dine sekulære, iom at de hviler på a) magefølelsen eller b) Bibelen.

Ellers stemmer det at man antar at psykologiske faktorer kan spille en rolle for utviklingen av seksuell orientering. Men hvor har du det fra at kjønnsnøytral propaganda er en av disse faktorene? Referanser, please? Jeg har - i motsetning til deg - bedre kildegrunnlag enn wikipedia, og kan garantere deg at INGEN har vist at propaganda er blant disse faktorene. Du kan selvsagt “mene” dette, men ikke kom trekkende med pseudovitenskapelige påstander du ikke har dekning for. Det synes jeg er under din verdighet.”

Enkelte kristne gjør gode forsøk på å komme med sekulære argumenter for synene sine (altså å bruke argumenter som ikke forutsetter tro, slik at vi ikke-troende deler premissene og derfor må komme til samme konklusjon). Andre kristne innser sine begrensninger og forsøker seg aldri på argumentasjon utover bibelsitater. Atter andre gjør tapre forsøk, snubler og treffer bakken med trynet først.

De som forsøker seg med sekulære argumenter mot en kjønnsnøytral ekteskapslov faller i en av de to siste kategoriene (sekulære forsøk ender etter min mening konsevent opp i den siste av de tre). Tankekorset-Martin gjør på sin egen blogg et slikt tappert forsøk på sekulær argumentasjon - han nevner iallfall ikke Gud eller Bibelen, så jeg antar at det er det han prøver på - men mislykkes skikkelig. Trangen til å begrunne synet sitt på en måte som også ikke-troende må kunne godta er sterk; faktisk så sterk at han lar kvaliteten på argumentasjonen synke langt under sedvanlig Tankekorset-standard*.

Hva er så galt med Martins argumentasjonsrekke? Her er to av antagelsene hans

• Homofili er galt, fordi
  • “Naturlig” er bedre
  • “Normalt” er bedre
  • Topp hemmelig grunn: det står i Bibelen min

For å ta den første først. Martin skriver om en venninne som “attpåtil” har hatt sex med en av samme kjønn:

“Hvordan kan man forvente at den kjønnsnøytrale effekten blant barn og ungdom ikke skal bli enda større, når man snart som lærer i barne- og ungdomsskolen blir nødt til å undervise om at homofili og heterofili er akkurat like normalt? Ekteskapet definerer det som er normen - det som blir betraktet som idealet. Smak på det. De som har stemt frem dagens regjering, har bidratt til at Norge har gjort homofili til et ideal!”

Dette er latterlig, Martin. Hvordan kan en ting bli et ideal av at man likestiller det med noe annet? Eller er det noe galt i at vi lar trofaste, monogame homoforhold være “idealet” for homofile, burde det heller vært omvendt? Og hva så om vi likestiller høyrehendte med venstrehendte, jøder med muslimer, svarte med hvite, homser med streite? Er det et problem? Ene og alene hvis homofili er et problem. Og det er her problemet ditt ligger; du mener homofili er et problem, og vil du begrunne det kan du spare oss alle tid og dra frem Bibelversene med en gang. Andre holdbare argumenter har du åpenbart ikke.

“Naturlig er bedre” og “normalt er bedre” er nemlig Martins stakkarslige forsøk på sekulær argumentasjon mot homofili (samt noe ubegrunnet grums om at vi må tenke på barna og ikke lytte til lobbyister som er venstrehendte, eh, jeg mener er homser). Argumentene er så dårlige at jeg faktisk er overrasket over at han ikke ser svakheten i dem selv.

Den lange forklaringen på dette med “naturlig er bedre” kan du lese her, for dette har jeg skrevet om før. Den korte forklaringen kommer nå.

“Det må ikke misforstås: man skal ha respekt for dem som i voksen alder [velger å bruke deodorant] Men å tolerere og akseptere, er ikke det samme som å la seg indoktrinere. Det er det vi nå gjør. Vi er godt på vei til å indoktrinere samfunnet om at [det å lukte godt] er like naturlig, selv om vår fornuft sier oss at det ikke er derfor mennesket først og fremst har blitt til. Og selv om vi også vet fra de mest omfattende og nyeste undersøkelsene at bare litt over 2 prosent både i USA og Europa [lukter godt, fra naturens side].”

Er det “naturlig” å bo innendørs? Bruke antibiotika? Se på tv? Trene for helsas skyld? Blogge? Selvsagt ikke. Likevel er det greit. At noe ikke er “naturlig” er med andre ord ikke god nok grunn til å la være å gjøre det.

(Martin vil kanskje hevde at han med “naturlig” mente “normalt”, se i så fall nedenfor.)

Ifølge Martin er homofili heller ikke “normalt”. Mener han her at homofili er galt fordi flertallet av verdens befolkning ikke er homser? Jeg kan avsløre at det å være lys blond i håret heller ikke er “normalt” på verdensbasis, vi snakker trolig like stor prosentandel som andelen homofile. Er det en like stor skandale at vi blir indoktrinert til å tro at blondiner kan være like vakre som andre? For er det egentlig slik at vi lar rett og galt avgjøres av hvor vanlig noe er? Selvsagt ikke. At noe ikke er “normalt” er i seg selv ikke god nok grunn til å la være å gjøre det. Dersom vi burde sky det unormale, ville Martins argument kollapse på seg selv. Flertallet av Norges befolkning mener mørkemennenes argumenter hører hjemme i en tid vi for lengst burde lagt bak oss. Det er jo ikke lenger normalt å mene at homofili er galt.

(Martin vil kanskje hevde at han med “normalt” mente “naturlig”, se i så fall ovenfor.)

Martin vil kanskje ikke innrømme at han med “unaturlig” og “unormalt” egentlig bare forkler ordet “galt”. Begrunnelsen for at galt passer her er: Bibelen. Men så lenge Norge er en (slags) sekulær stat som gir keiseren det som hører keiseren til, og Gud det som hører Gud til, er argumentet verdiløst.

I og med at Martin har stengt sitt eget kommentarfelt kan jeg bare krysse fingrene, håpe at han leser dette, tar til fornuften og trekker leserbrevet sitt. Eller han lar meg gjennomgå med knasende gode argumenter jeg aldri har hørt før. Jeg venter i spenning.

…

* I og med at han har stengt kommentarfeltet, tyder ting på at han er klar over det selv også. I det minste slettet han ikke posten sin denne gangen, vi skal glede oss over modningen.

(Det er tidlig aften. Den varme vårluften er på ett vis rolig, men samtidig full av trafikk og gult sollys. Skyggen min strekkes fra fortauet og helt ut til midtstripen.)

- Unnskyld, kan jeg stille deg et spørsmål? (spør en av de to unge mennene med sort slips, sort jakke og gebrokken norsk.)

- Det er greit. (svarer jeg og spiser fortløpende av kebaben min mens biler raser forbi)

- Hvis Gud var her akkurat nå, akkurat her, hva ville du spurt ham om da?

(jeg må tenke et par sekunder)

- Hmm… “Hvorfor kom du ikke før.”

- Jaha? Det var interessant. (særlig… Hva skjedde med du skal ikke lyve?) Vi tror at Gud er her hele tiden, bare vi åpner øynene våre og ser etter.

- Men jeg har prøvd det. Og desto mer jeg ser på verden, desto sikrere blir jeg på at det ikke kan finnes noen Gud. Se på all lidelsen. Se for deg lidelsen hos ett enkelt barn i Kina som har mistet familien sin, kanskje sett dem dø og svulme opp før hun blir reddet. Nå havner hun kanskje på gata og blir prostituert før hun tar livet av seg. Akkurat nå er det hundretusenvis av mennesker som har fått forandret livet sitt i den retningen, over natta. (jeg knipser)

- Men tenk om Gud har en plan med det?

- Jeg var litt upresis der, jeg mente at jeg blir mer og mer sikker på at det ikke finnes noen god god gud. Å tillate så mye lidelse når du kan ta det vekk så lett som bare det (jeg knipser igjen) er ondskap. Det blir som om vi skulle sitte og se på at kinesere led, kunne gjøre noe med det uten at det kostet oss noe, og unnlot å gjøre noe bare fordi de er uenige med oss i politikk eller religion.

- Så interessant. Vi tror at Gud ga oss fri vilje og at det er menneskene som er ansvarlige for det onde.

- Da vil jeg hevde at Gud er, ehm… (jeg leter etter et riktig ord) ekstremt korttenkt. Å gi mennesker fri vilje, ansvar for valgene sine og dømme dem til evig pinsel for det etterpå er som å gi barn i barnehagen våpen og trekke på skuldrene om det går gæli. Vi mennesker er ikke modne for så stort ansvar. Det burde Gud skjønt.

- Men vi tror at Vår Herre Jesus blabla… (jeg stopper å høre etter og konsentrerer meg om kebaben) Vi tror at Gud lytter om du ber. Har du forsøkt å be?

- Jeg kan godt forsøke å be, men til hvem skal jeg forsøke å be? Gud? Allah? Odin? Ta selvmordsbomberen, for eksempel. Hvem er det han snakker med?

- Vi tror det er noe som heter Djevelen som kan friste folk.

- Men han tror jo det er Gud han prater med, ikke sant?

- Ja, han bedras av djevelen.

- Når djevelen kan gjøre seg så lik Gud at andre går i døden for ham, da må han jo være svært overbevisende. Hvordan vet du da at ikke du også blir lurt?

(det blir stille et øyeblikk, uten at han viker i blikket)

- …men Gud finnes!

(jeg smiler)

- Det må du gjerne tro. Jeg skjønner at mange har behov for å tro. Men jeg har ikke det. (jeg legger hodet bakover og peker med utstrakte armer mot sol og skyer) Jeg vet hvorfor himmelen er blå, hvorfor den ikke faller ned i hodet på oss, hva stjerner er og hvorfor sola står opp i morgen. Jeg trenger ikke Gud, verden gir mer mening uten ham.

- Men det er ting Gud kan svare på som vitenskapen ikke kan svare på. Som hva som skjer etter døden eller før fødselen. Hva tror du skjer da?

- Ingenting.

- (begge ser på meg som om de tror jeg bløffer. Ingen kan vel mene noe sånt?)

- Det skjer faktisk ingenting! Svaret er der. Det er opplagt, det er bare vanskelig å godta. Det hadde vært fint om det fantes et liv etter døden, men det gjør det ikke. Det hadde vært fint om det ikke hadde eksistert ondskap heller, men det gjør det jo. Så kan man late som om det egentlig ikke er ondskap fordi det er del av en plan, eller akseptere at ondskapen finnes og ta konsekvensene av det. (kebaben er nå oppspist, og mine nyervervede venner viser tegn til at de ønsker å gå videre) …men dere får gå videre og prate med flere enn meg da. Ha det bra da.

- Ja, ha det bra!

I det vi har snudd ryggen til hverandre hører jeg så vidt den ene si til den andre:

- Det der var ingen vits i.

Jeg smiler og tenker, dessverre, “takk det samme”.

…

PS: Dialogen er slik jeg husker samtalen min fra tidligere denne uken. Egentlig er jeg litt skuffet over at de ikke hadde sterkere krutt å by på. Neste gang kunne jeg tenkt meg å invitere dem med hjem og la dem fortelle om kirken sin og hvorfor de tror. Det kunne blitt interessant.

PPS: Bare for å forhindre eventuelle diskusjoner jeg har hatt nok ganger før: den muntlige stilen fremstår mer bombastisk når jeg skriver den ned, men de som har lest bloggen før vet at utsagn som “X finnes ikke” betyr “det er ingen grunn til å tro at X finnes” (ettersom man aldri kan bevise at en X ikke finnes, men kun anta tilfellet i fravær av bevis eller tilstedeværelse av bevis for en gjensidig utelukkende hypotese).

En ettertanke: Det kunne egentlig fungert som et greit meme. Velg noen sanger som du faktisk har i platesamlingen (og derfor betalt for…), og bruk dem til å lage en historie. Ikke bruk mer enn én sang fra hvert album, og ha en generell regel over det hele (f.eks. kun norsk musikk). For folk som ikke har så god kjennskap til sangen kan du poste et utdrag av teksten som jeg har gjort, og eventuelt lenke til en video av sangen.

…

DumDumBoys - Idyll (Blodig Alvor (NaNaNaNa), 1988) [tekst]

Brune øyne ser på meg
En fugl jeg aldri kan fange
Jeg må ha deg og du meg
For jeg elsker deg
Og du kjører i hundre
Aah du gjør meg gal!

Du har aldri sett meg uten deg
På langt nær så tøff, nei
Du får aldri dra din vei
Men rundt jorda med meg

Se hva vi har her - idyll
Hver gang du tar meg - idyll
Aah, jeg blir her - idyll
Spark, slå og knull meg - ekte idyll

…

Madrugada - Hands up I love you (The Nightly Disease, 2001) [tekst, video]

So do you like where we’re headed?
Does it make sense in your eyes?
Do you miss me, baby, when I fall asleep?
Do you reach out for my arm?
Do you find it’s too far away?
Do you?

Now tell me I’m handsome
I will tell you we are really not old at all
There’s no use to complain

Still you and no one else

…

Motorpsycho - Landslide (Phanerothyme, 2001) [tekst]

so easy that it’s hard
walking on a faultline, spending all the dreamtime
waiting for the landslide to hit home
so those self-seeking satellites stop spinning ’round
and are forced to choose a different course

who would wanna know?
if you’re not gonna show
how the crazy gift of time takes it’s toll
Impress me and say that you will put it straight
wipe off the residue and clean the slate
go get a grip before it’s all too late
all and everythings at stake.

…

Kings of Convenience - Leaning Against The Wall (Quiet is the new loud, 2001)

Your eyes are cold, I know you’ll tell me all.
Not to fall, I lean against the wall.
I’m on the floor, not listening anymore.
I should have known, the things to which you’re prone.
(You cross your arms, and tell no lies,
a thousand thoughts run through my mind,
a thousand words that I don’t need,
I never thought you could do this.)

Your eyes are cold, I know you’ll tell me all.
Not to fall, I lean against the wall.

…

Motorpsycho - Big Surprise (Let them eat cake, 2000) [tekst]

So it hurts - well,big surprise
get up, go and cut those ties
you’re nothing to her now
Eleven years all up in smoke
was it really just a joke?
Mistake’s too small a word

…

deLillos - Glemte Minner (Neste Sommer, 1993) [tekst]

Det er fint jeg ikke husker
Alt det som engang var
Det er bra jeg ikke minnes
At vi engang var et par
Det er flott jeg ikke husker
At jeg fulgte henne hjem
Alt det der er tatt av vinden
var det Telthusbakken fem

Heldigvis så har jeg glemt det
Hun er null og niks for meg
Og jeg husker ikke heller
At hun sa hun elsket meg

…

Thomas Dybdahl - Love Story (One Day You’ll Dance For Me New York, 2004) [tekst, video]

doesn’t it feel good
to know that you’ve been loved
and doesn’t it make you
laugh when you think of

the day when we all got lost on the old mans farm
just trying to get across
it was only then i knew what love was
sunday mornings that never ended and hangovers that never mended
a love story at it’s peak

Hvorfor er det egentlig galt å drepe spedbarn?

Spørsmålet virker skrekkelig banalt. Kun et fåtall filosofer mener det burde være greit å avlive spedbarn - blant dem Peter Singer ^[1] - samtidig som det er sikkert at synet vekker avsky hos de aller, aller fleste andre.

Peter Singers argument er at det ikke er noen egenskaper ved spedbarn som skiller spedbarn fra kuer^[2]. Da har man umiddelbart valget mellom å gjøre som abortmotstanderne og tro på potensiale (at det er moralsk betydningsfullt at et foster kan bli til en person), man kan godta eutanasi (“aktiv dødshjelp”) av friske spedbarn på foreldrenes ønske, eller man kan gjøre som Singer selv gjør personlig og opphøye kua til spedbarnets etiske nivå (dvs. bli vegetarianer). Og er du aborttilhenger må du enten bli vegetarianer, akseptere spedbarnsdrap eller leve med et selvmotsigende etisk syn. Selv var jeg på randen til å bli vegetarianer. Men jeg er fortsatt tilhenger av abort, og mener faktisk at jeg har et konsekvent etisk syn.

For de aller fleste av oss er det helt kontraintuitivt at en befruktet eggcelle (zygote) har moralsk status. Det er også for de aller fleste av oss moralsk akseptabelt å drepe dyr når vi har behov for det. For mange føles også konseptet “potensiale” veldig intuitivt riktig, samtidig som selvbestemt abort ikke føles galt. Nedenfor vises de to problemområdene: at konsekvente abortmotstandere må være mot angrepiller som dreper små celleklumper, mens konsekvente aborttilhengere må være vegetarianere.

Disse observasjonene av hva folk faktisk føler må danne utgangspunktet for den humanistiske etikken vår. Men hvorfor er så folks oppfatninger så viktige? For oss humanister som ikke har gudegitte morallover kan svaret formuleres slik:

“(E)tikkens oppgave (…) kan sees på som å først og fremst skulle gi en begrunnelse for “common sense”-oppfatninger, og korrigere disse i de få tilfellene vi kommer fram til at de er feil.” - Morten, Morbus Norvegicus

Det utgangspunktet de aller fleste av oss er enige om kan vi formulere slik:

I: Både spedbarn og kuer har moralsk status. Men skade (“harm”) på spedbarn betyr mer (moralsk) enn lignene skade på kuer. (eks: et spedbarndødsfall er moralsk viktigere for oss enn et kudødsfall)

Utgangspunktet vårt - altså grunnlaget for etikken vår - kan settes opp i en slik figur:

Nedenfor har jeg stilt opp de to koherente synene, og satt ring rundt punktet jeg mener de strider med den observerte moralen:

Imidlertid finnes det en annen vei enn abortmotstanderens og Peter Singers, nemlig den skissert av den amerikanske filosofen Elizabeth Harman^[3]. Den gjør det mulig å være tilhenger av selvbestemt abort, ikke ad hoc definere mennesket som unikt utover hvordan kvalitetene vi har som gjør oss unike - og samtidig kunne spise sin biff med samvittigheten i behold.

“How I learned to stop worrying and love potentiality”
Løsningen ligger i at vi ikke trenger anta at det finnes forskjeller i moralsk status - og å godta potensiale! Grunnen til at det er verre å drepe et spedbarn enn en ku, er ikke at spedbarnet har høyere moralsk status, men at drapet skader spedbarnet mer. Et spedbarn har potensiale til å få et voksent liv med gleder, opplevelser og selvbevissthet, og mens det sikkert er fint å være ku er det nok mye bedre å være menneske. Døden er derfor verre for spedbarnet enn kua på grunn av deres ulike potensiale, ikke på grunn av ulik moralsk status. Dette kan sies slik:

II: Potensiale øker skadelighet (eks: spedbarns ptoensiale til å bli friske voksne gjør at skader på dem er mer skadelige enn de samme skadene mot kuer.)

III: Moralsk verre hvis mer skadelig: hvis skader på to individer er moralsk viktige, er den skaden med verst konsekvenser for en av individene den mest skadelig. (eks: Det er moralsk verre om jeg brekker armen enn om du skrubber kneet)

En konsekvens av II og III er at den samme skaden på et spedbarn og en ku ikke nødvendigvis går i spedbarnets favør. Om vi må velge mellom å nekte kua eller spedbarnet kraftfôr, kan dette få langt verre konsekvenser for kua enn barnet. Får vi valget mellom å drepe kua eller la spedbarnet sulte, blir bildet derimot vanskeligere og mer en skjønnsvurdering av hvor mye potensiale en ku har: akkurat slik vi ser at det ikke er svart/hvitt-svar på når det er greit å drepe dyr (og hvilke!), og når det er uakseptabelt.

IV: Moralsk status er av/på (med II og III har vi ikke lenger behov for å anta at moralsk status varierer)

Mange ting kan oppleve skade. Når du setter ut piknikstolen i hagen, skader du flere gresstrå på plenen - men dette betyr ikke at det er moralsk galt å sette seg ut i hagen, for gresstrå har ikke moralsk status. ^[4] Det samme gjelder fostre: et foster som blir abortert forvoldes stor skades ved selve aborten og at det frarøves muligheten til å bli et voksent menneske (ref II), men dette er moralsk like viktig som skaden av gresstrået (ref III og IV). Det er enten galt (i en eller annen grad) å skade noe, eller ikke galt i det hele tatt. Hvor galt det er avhenger av II og III. Men hva foreslår er så kriteriet for å få moralsk status?

V: Bevissthet: et individ har moralsk status vet tidspunktet t dersom det noen gang er bevisst. ^[5]

Dermed får vi dette^[6] bildet:

Jeg mener altså at Harmans etiske syn er overlegent de tradisjonelle etiske synene. Ved å sette moralsk status til noe binært (enten/eller) får vi et system som løser problemene med zygoter og spedbarn, samtidig som vi får et etisk system som også kan vurdere den moralske viktigheten av flere arter enn bare mennesket. I tillegg løser Harmans etikk en rekke etiske paradokser i forhold til abort, som jeg tar opp i posten “Å elske sitt foster som seg selv”.

…

Foto: “Blue Eyes” av ThroughTheViewFinder, tilgjengelig under Creative Commons-lisens.

[Tilbake til 1]: Peter Singer er en australsk filosof som også arbeider ved Princeton. Han har blitt utskjelt og til dels demonisert blant abortmotstandere for å være positiv til spedbarnsdrap, selv om mitt personlige inntrykk er at han ikke vil behøve å følge disse reglene om spedbarnsdrap fordi han selv ikke synes det er greit å drepe dyr. Du kan lese en svært kritisk gjennomgang av Singers etikk på Morbus Norvegicus. Se også wikipedia om Peter Singer.

[Tilbake til 2]: det er faktisk ingenting som tyder på at spedbarn har mer bevissthet eller intelligens enn kuer. Man kan si at det er noe unikt og spesielt ved mennesket som ikke finnes ved kuer (f.eks. en “sjel”), men foreløpig har ingen klart å demonstrere eller beskrive nøyaktig hva sjelen egentlig er. En slik skreddersydd løsning for mennesker betyr også at drap av romvesenbabyer vil måtte være helt ok.

[Tilbake til 3]: Elizabeth Harmans er filosof ved Princeton University, og posten er hovedsakelig basert på hennes (”The Potentiality Problem,” Philosophical Studies, May 2003). Last ned og les originalartikkelen gratis herfra om du ønsker.

[Tilbake til 4]: Mange moralske filosofer mener “skade” forutsetter at objektet for skaden har moralsk status.

[Tilbake til 5]: dette er sannsynligvis det svakeste punktet i Harmans teori, ettersom hun ikke begrunner hva hun mener med “bevissthet”. Min forståelse av tekstene hennes tilsier at det hun mener med “bevissthet” svarer til Antonio Damasios “core consciousness”, som er noe ganske annet enn Daniel Dennetts “consciousness”. Likevel er ikke den nøyaktige definisjonen av bevissthet i V så avgjørende som man skulle tro: du kan enkelt se for deg at “moralsk status” er det magiske trekket som gjør at vi mener det til en viss grad er galt å trampe på dyr A (en katt?), men ikke dyr B (en mygg?). Selv om det finnes de som mener at man heller ikke skal drepe mygg, vil det store flertall i vår kultur kunne enes om omtrent hvilke arter som har moralsk status.

[Tilbake til 6]: Merk at figuren er en forenkling. Moralsk status i illustrasjonen er vurdert som om spedbarnet, kua og zygoten faktisk dør ved vurderingstidspunktet. Fordi argument V sier at man har moralsk status gjennom hele livet hvis man noen gang har hatt bevissthet, vil zygotens verdi avhenge av om den noen gang får bevissthet, noe som er usikkert hvis vi vurderer en tilfeldig zygote. En mer korrekt figur vil derfor ha følgende tall på Zygoten: skadelighet: “10″, moralsk status: “1 eller 0″ og viktighet:”10 eller 0″, men jeg har valgt å lage denne figuren enkel og beskrive det tilsynelatende problemet i mer detalj under “Å elske sitt foster som seg selv”.