Farer rett frem gjennom rommet,
uforstyrret ensomhet.
Dreies sakte ut av kursen
av en tiltrekkende enhet.
Farten øker langsomt, gradvis.
Det går fort; den faller fritt.
I ellipse rundt planeten
har den blitt en satellitt.
Blindt beveget av den andre
uten selv å ha effekt:
blir i bane uten krefter
til å krasje eller fly vekk.
Begge kretser rundt en annen,
neglisjert, som sår med salt.
Solen varmer dog opp kloden,
uti rommet er det kaldt.
Først når natt lar svake skinne
blir et himmelsk nålestikk,
sattelitten, gjort til stjerne
av ett etterlengtet blikk.
***
Dette lille diktet ble skrevet ferdig for en del måneder siden, men har ligget på harddisken til nå. Litt av hensikten var å skrive noe fint med et bilde som tar utgangspunkt det jeg synes er vakkert med universet, naturalistisk sett. Noe av inspirasjonen kommer fra teksten til Dum Dum Boys’ “Englefjes”, som forøvrig inneholder en av mine all-time favorittlinjer.
Bildet er tilgjengelig under en Creative Commons-lisens, og er tatt av myyorgda. Det viser en himmel full av stjerner, og geostasjonære satellitter. Hva som er stjerner og hva som er satellitter vet jeg ikke.
