Ars Ethica

I påsken har jeg oppdaget DVD-serien Heroes, og selv om jeg vanligvis unngår både levende bilder (“TV”) og serier, fenget den veldig. Uten å avsløre noe mer enn baksiden av coveret går serien ut på at “vanlige” mennesker oppdager at de er “uvanlige” (de har superkrefter), og deretter oppstår det en historie rundt de vanlige spørreordene: Hvem er A? Hva er B? Hvor er C? Når foregikk D? Hvorfor skjedde E? Hvordan forløp F? Det er egentlig det hele; relativt ukontroversielle greier. X-Men møter Smallville møter Back to the Future møter Lady in the Water møter stort sett alle superheltfilmer du har sett. Likevel fenget det altså veldig, spesielt begynnelsen av serien hvor de vanlige menneskene endelig oppdager hvorfor de har gått rundt med følelsen av å ha en viktig skjebne.

Superheltfilmer om vanlige mennesker som føler de har skjebne til å bli noe spesielt er kanskje ikke originalt, men det rører ved noe sentralt i oss. Vi vet at vi er “normale”; de aller fleste av oss oppfører oss innenfor to standardavvik av det normale, men mener vanligvis selv vi er unormale. Åtti prosent av amerikanske ungdommer mente at de var blant de ti prosent mest omgjengelige på sin skole, eller deromkring*. Noe som betyr at minst sytti prosent av ungdommer – og sannsynligvis voksne både i USA og her hjemme – overraskende nok (heh) ikke har et objektivt bilde av seg selv. Eventuelt at det er svært lite som skiller de ti prosent triveligste fra resten, fordi vi er så like. Eller en kombinasjon av de to faktorene.

Vi er selvsagt unike alle mann. Unike som i bokstavelig talt enestående, men ikke som i ekstraordinære. Stiller du opp alle nordmenn på en rekke er det selvsagt ikke så mange personer som er medianen og står i midten, og ingen vil stå i midten av alle tenkelige rekker (inntekt, høyde, IQ, antall barn, etc.) Men de aller fleste av oss (dette inkluderer faktisk du som leser disse ordene, ikke tro at du er unntaket som bekrefter regelen) er normale i den statistiske lekmannsbetydningen av ordet; vanlig. Folk går forbi deg på gaten hver dag eller tar betalt for matvarene dine i butikken, og for dem er du sannsynligvis bare en av mange vanlige, fremmede mennesker.

Jeg tror superheltsjangeren fenger oss blant annet fordi den i en stakket stund lar oss late som om vi faktisk er uvanlige. Vi kan være den noen som tar tak i saken når andre tenker “noen burde gjøre noe!”, og når det hele er over får vi endelig den takk og beundring vi har ventet på så utrolig lenge: vi blir anerkjent som en helt, og alle som frem til da behandlet oss som om vi var vanlige kommer til å være henrykte over å ha fått møte oss. Og i denne tankegangen om at vi er ment til å løse problemene, hadde vi bare hatt det lille ekstra!, ligger det kanskje noe viktig.

For det er kanskje like naturlig å tro at man er spesiell og unik, som det er naturlig å ikke** være det? Den vage følelsen av å være så spesiell gjør at vi alltid er oss selv nærmest, og selv om verden er full av problemer og lidelse har vi egentlig gjort oss fortjent til å slappe av akkurat i kveld. Det har blitt meg fortalt at jeg en dag skal dø, men du skal nok se at superkraften udødelighet skjenkes meg snart. Forståelsen av at vi faktisk ikke har Løsningen på problemene får oss til å resignere: vi kan jo ikke gjøre noe med de enorme problemene verden står overfor uten superkrefter, og da kan vi vel like gjerne la være å tenke på problemene også så lenge.

Men du; mens vi venter kunne vi kanskje sett litt TV? Jeg vet om en fabelaktig serie på DVD til bare kr 199,-.

***

* kilde ønskes; tror jeg leste dette i Freakonomics?

** Det er en smule ironisk at de som faktisk er unormale blant oss – psykiatrisk syke som de schizofrene eller personlighetsforstyrrede – ikke har selvinnsikt til å forstå på hvilken måte de er spesielle på.