Det er interessant at all forskning som gjøres på abort (og som forøvrig viser at abort ikke er skadelig for mor) ser bort fra de som velger å få barn. Vi vet med andre ord en god del om de som er sikre på at de vil abortere, de som er i tvil og de som endrer mening til å abortere. Nå er det slik at nesten alle som tar abort hadde bestemt seg på forhånd, og svært mange barn trolig er planlagt. Men uten å vite noe om de som valgte å få barn etter at kondomet sprakk eller om de som ble overtalt til å føde har vi ingenting å sammenligne den emosjonelle effekten av abort på de som ikke aner hva de skal gjøre med fosteret i magen. Den eneste grunnen til å se bort fra de fødende – utover at det kan være metodologisk utfordrende for forskerne – er at vi gjør antagelsen at alle blir lykkeligere av å få barn.
“Hvordan si at jeg elsker deg og ønsker deg ikke vekk, men jeg ønsker også at jeg hadde den samme friheten og det samme livet som før jeg fikk deg?” – Aftenposten 12.12.08
Kronikken er lesverdig, om ikke annet fordi den synliggjør hvor tabubelagt det er å mene noe slikt. Uten at det betyr at denne typen skjebner ikke finnes.
…
PS: denne vesle posten handler ikke om abortetikk eller om hvorvidt abort er skadelig for mor. Hvis du hadde tenkt å poste kommentarer som dreier seg om det finnes det nok av andre poster på denne bloggen som er bedre egnet.
10 Comments
Dette er absolutt en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn. Hva om man angrer etterpå? Jeg liker ikke tanken på å gå søvnløs i to år, eller å miste friheten jeg har i dag til å gjøre hva jeg vil uten å måtte sørge for barnevakt f.eks. Og at de ikke forsker på de fødende er jo helt latterlig. De kan jo ta like mye skade mtp anger, som de som velger å ta abort.
Jeg ser på mine venninner, og jeg misunner dem ikke det livet de har med barn. Jeg leser om fødeomsorgen i Norge, og jeg tenker på mine egne opplevelser med helsevesenet ~ og jeg grøsser ved tanken på å føde. Ikke på smerten, jeg har overlevd så mye smerte før, men på maktesløsheten, arrogansen og gammeldagse, patriarkalske holdninger jeg ikke vil utsette meg for.
Jeg er også redd for at jeg vil angre, jeg er overhodet ikke overbevist om at jeg bør få barn ~ enda.
Hei. Jeg forstår problemstillingen, men synes den også virker merkelig. Det er nemlig få av oss som kan si hvordan livet ville vært dersom …
Alle har en drøm. Den må justeres underveis. Noe annet blir som å tegne terrenget etter kartet.
Rune
Har lyst til å svare Rune:
De færreste valg vi tar ellers er så STORE. De innebærer ikke å sette et nytt menneske inn i verden – det innebærer som regel heller ikke ansvaret for å fostre opp dette mennesket både fysisk og psykisk.
Uten angrefrist, 18+ års ansvar i varierende grad… Og ikke minst – hva om barnet man får velger å ikke ønske livet?
Sånn som jeg ser det bør man være SIKKER på at man ønsker et barn før man velger å skaffe et. Selvfølgelig blir ikke ting som man drømte da heller, men sjansen for at det blir helt katastrofalt er iallfall mindre.
Enig med smgj, jeg synes det er altfor mye av holdningen at barn bare er “noe man får” når man nærmer seg en viss alder blant en del. Ikke alle er like forberedt på det, og ikke alle kommer “uskadet” fra det, for å være litt skarp.
Jeg tror nok grunnen til at forskerne bare ser på de som valgte å abortere er at det er mye enklere, pluss at vi allerede vet at selvvalgt abort ikke er skadelig for mors psyke. Om abort kan være bra for mors psyke forblir jo da ukjent.
At det å få barn er en enormt stor beslutning er jeg helt enig i, uansett om barnet er ønsket eller ei.
pluss at vi allerede vet at selvvalgt abort ikke er skadelig for mors psyke.
Dette har du neppe dekning for å si, da det rett og slett er feil.
Jeg noterer meg at du ikke ønsket noen abort debatt her, men nå åpnet du jo sekken selv.
http://www.forskning.no/Artikler/2005/desember/1134394089.67
Raporten er ikke entydig, men stiller i alle fall ditt utsagt i stor tvil.
http://ww2.tidsskriftet.no/tsweb/199610/leder2.html
“En kvinne som under tvil velger abort, kan få store plager med skyldfølelse og selvbebreidelse etterpå”
Ellers kan du jo ta en tur innom kvinneforum, og lese om abort der. Der finnes mange som sliter med valget sitt.
Det kommer en review-artikkel om ikke lenge (vitenskapelig artikkel som går gjennom forskningen som er gjort) som – slik jeg personlig forstod forfatteren – er ganske tydelig på at selvbestemt abort ikke er skadelig for kvinners psyke. De som sliter (for ja, de finnes også) har typisk psykiske lidelser i utgangspunktet. Fordi det er flere psykisk syke i jeg-velger-å-ta-abort-gruppen enn i den som opplever spontanaborter vil det se ut som om det er en sammenheng der (dette nevnes faktisk i nest siste avsnitt i forskning.no-artikkelen). For disse kvinnene kan abort virke som en unødvendig stressor.
Når den review-artikkelen kommer ut kan jeg sikkert skrive litt om det. Dette har jo uansett ingenting å si for abortdebatten per se: de som er mot abort er mot det fordi de mener det er drap, ikke av barmhjertighet overfor mor. Det kunne selvsagt endret synet til tilhengere av selvbestemt abort, men så lenge et overveldende flertall tar abort uten noen problemer er abort uproblematisk (hvis vi som tilhengere av selvbestemt abort antok at aborten ikke var et drap).
Bra kronikk. Veldig ærlig sagt..
http://www.vl.no/verden/article4006283.ece
-> I følge en undersøkelse gjort på New Zealand så er det større sjangs for at en får psykiske problemer når en tar abort, enn om en er uønsket gravid. Undersøkelsen e gjort blant 1000 kvinner som ble intervjuet seks ganger fra de var 15 til 30 år.
Dette er ikke en direkte kommentar til det opprinnelige innlegget, men en generell kommentar jeg plutselig følte en trang til å gi:
Selv om abort kan være et middel for å sikre en barnløs tilværelse for de som velger det, blir jeg en smule oppgitt over at diskursen rundt frivillig barnløshet knyttet så tett opp til abortdebatten – så veldig ofte. Ikke at de to ikke har noe med hverandre å gjøre, for det kan de på mange måter ha, men det er heller ikke et likhetstegn mellom dem. Det er f.eks. mulig å ha et ønske om å leve uten barn, samtidig som en er motstander av selvvalgt abort. Problemstillingene rundt valget om barn, det å angre, de biologiske aspektene osv rommer så mye mer enn spørsmålet om selvvalgt abort og de psykologiske virkningene av dette.