Mennesket har frihet fra sin frie vilje. Men fordi vi er utviklet fra celler som har svært lite frihet, som igjen er utviklet fra forgjengere som ikke hadde noen frihet, har noe skjedd de siste tre milliarder år. Det er ikke fysikkens lover som har endret seg, det som har skjedd er evolusjon – utvikling. Men av hva? For de som mener den frie viljen er indeterministisk og svevende “der ute” blir det vanskelig å forstå hvordan mennesket kan ha fått den gradvis. En hendelse kan ikke være “litt” indeterministisk, på ett punkt i livets utvikling må noen ha vært den første til å endre en prosess’ deterministiske forløp. Filosofen Daniel Dennett hevder at det som har utviklet seg gradvis, er unngåelighet (oversatt fra “evitable”, antonymet til “inevitable” som betyr uunngåelighet).
Et enkelt molekyl kan ikke unngå noe som helst. Lik et løv seiler omkring på vinden uten evne til å endre situasjonen, er det offer for skjebnen. Med et menneske er det annerledes. Si at jeg forsøker å kaste en kake på deg. Du kan – i motsetning til potteplanten bak deg – dukke, eller du kan stå og la deg treffe av kaken dersom du finner gode grunner til det. Kritikeren vil selvsagt hevde at dersom du dukker, kunne du ikke latt være, men vi vet bedre. Hvis det er en ting vi mennesker gjør, så er det å “lage fremtid”. Nevrovitere som Jeff Hawkins hevder sågar at det er det er slik hjernebarken (neocortex) hos mennesker virker – ved å hele tiden gjette hva det er som vil skje, kan vi enkelt legge merke til det uventede. Og noe som utviklingsmessig skiller mennesket fra andre dyr, så er det mengden hjernebark.
Dennett bruker det å “skape fremtid” (i sinnet) som kriterium for unngåelighet. Grunnen til at potteplanten ikke har fri vilje er fordi den ikke kan skape fremtid og dermed beregne hva som vil skje slik at den kan velge blant utfallene (merk: det er ikke fordi planten ikke kan bevege seg; en lam persom har fortsatt fri vilje, så lenge han klarer å skape fremtid og se for seg mulige utfall). En definisjon av fri vilje som jeg har brukt er den følgende:
“free will consists in the ability of a person to control her conduct on the basis of rational considerations through means that arise from, or are subject to, critical self-evaluation, self-adjusting and self-monitoring.”
I lys av dette er det ikke spesielt vanskelig å se at fri vilje kan ha utviklet seg gradvis ved hjelp av evolusjonen. Andre syn på fri vilje er uforenelige med en materialistisk (dvs ikke-overnaturlig) tolkning av evolusjonsteorien, men denne passer som hånd i hanske. Jeg skulle også tro at den passer med et religiøst verdenssyn, og kanskje vil vi se at religiøse har adoptert denne måten å se fri vilje på om noen tiår, slik mange har adoptert evolusjonsteori og enkelte også forkastet dualismen.
5 Comments
Vi ser eksempler på planlegging hos dyr. Blant annet benytter noen aper redskaper. Enkle redskaper som stein og pinne, javel – men de har altså tenkt på at den steinen eller pinnen kan hjelpe dem å nå et mål…
Dette blir jo en nokså redusert utgave av fri vilje, da. Egentlig bare en evne til å forestille seg flere valgmuligheter enn den man faktisk velger (og som kanskje likevel er uunngåelig).
Mennesker er tydeligvis i stand til å ta valg på basis av ideer om fremtiden og beregninger av virkningen av valgene sine. Men de aller fleste av oss beveger oss inne i sosiale og statlige systemer som kontrollerer eller korrigerer valgene våre.
Vi kan dra den enda lengre å påstå at valg også styres av våre kroppers behov.
Og hvordan klassifiserer vi egentlig frie valg? For meg virker det naturlig å begrense disse til de valgene der man like gjerne kunne valgt noe annet som var tilnærmet likeverdig til de andre valget, men dette reduserer frie valg til trivielle valg.
Fri vilje til å gjøre hva da? Og hvorfor vises fri vilje bare når man bryter ut av normen? Ser man det på denne måten kan fri vilje igjen sees som et utrykk for naturens behov for å bryte ut og utforske nye ting.
Og da nærmer jeg meg en tankegang der kreft blir et uttrykk for cellenes frie vilje uavhengig av organismen. Og i så tilfelle har såkalt “fri vilje” alltid eksistert i samme form, i mens det er organismene som har blitt mer intrikate og som stadig beveger seg i mer kompliserte systemer. Noe som igjen fører til mer kompliserte utrykk for det samme behovet for utforskning og mutasjon som vi finner på cellenivå.
Det nærmeste man kommer “fri vilje” i materien er elektronenes bevegelse ved atomets forhold til andre atomer.
Altså, at elektronet har to samtidige karakter av bølge og partikke, og at man ikke har lykkes i å beskrive et elektrons bevegelse fullt ut: Man kan ikke på samme tid fastslå både elektronets hastighet og det sted det befinner seg.
Årsakslovene gjelder ikke for atomets indre,
her anvender man en sannsynlighetslov for å beskrive en gjennomsnittlig sannsynlighet for elektronenes bevegelse, men det enkelte elektron unndrar seg all beskrivelse.
Det virker som om elektronet innenfor sannsynlighetsloven har anledning til å “velge selv”.
Selvsagt betrakter vi det som nonsens å trekke “fri vilje” inn i materien på denne måten, men det gir ettertanke.
Kanhende var de som gav elektronet navn svært forutseende, eller inspirerte, siden navnet el-(gud) ek-(utenfor) tron-(tronen) elektron er gresk for: Gud utenfor tronen.
Uansett det er jo atomer materien består av. Det er det nærmeste vi kommer de delene vi er helheten av.
bra innlegg predikern,
” we are all the sum of our experiences”.
can we call it free will? eller er det egentlig bare noe mennesket liker å tro om seg selv?
One Trackback/Pingback
[...] Utviklingen av fri vilje (søndag 2.12) [...]