Likeledes straffer man en hund som stjeler mat fra bordet – ikke fordi man forventer at en hund skal ha en forestilling om at det er umoralsk å stjele ubevoktet mat, men fordi vi vet at minnet om straffen vil bli en faktor i dens beslutningsprosess neste gang den blir fristet til å stjele.

Du skriver noe som ikke følger her, synes jeg.

Så lenge noen har fri vilje kan vi også holde dem ansvarlig for handlingene sine, fordi (som du skriver) det hjelper å gi dem ansvar. Denne er non sequitur. Ansvar er en praktisk konstruksjon som hjelper å tydeliggjøre ting, men grunnen til at mennesker blir stilt til ansvar for det de gjør er helt praktisk. At mennesker ikke har fri vilje fritar dem ikke for ansvar hvis man definerer ansvar som der endring må skje dersom ting går galt.

Jens hadde ansvaret. Han gjorde likevel ikke det han skulle. Da må man finne ut hvorfor Jens ikke gjorde det han skulle, slik at tiltak settes i gang for at han skal gjøre som han skal neste gang. Hvorvidt han kunne noe for det er irrelevant, det er betingelsene som førte til at han ikke gjorde det som må endres.

I primitve samfunn, f.eks. vårt eget, tenker man «Jens hadde ansvaret. Han gjorde likevel ikke det han skulle. Derfor må vi straffe ham.» Hvorvidt han kunne noe for det eller ikke er irrelevant, å straffe ham er moro uansett.

Se for deg Arne og Bjørn, hvor Arne er et helt vanlig menneske mens Bjørns arm er koblet til en geigerteller. Istedenfor å lage lyd gjør imidlertid geigertelleren at Bjørns motoriske nerve i armen får en elektrisk impuls, slik at hånden knytter seg. Resultatet er at Arne kan fyre av en pistol når han selv “vil”, mens Bjørn ikke har kontroll over dette selv.

Det interessante er at fordi mennesket ikke har noen immateriell sjel er det egentlig ingen forskjell på Bjørn og Arne, utover at Arne tror han har vilje mens Bjørn innser at han ikke har det. Du kan telle deg bakover fra de motoriske nevronene og videre til det før, det før der igjen, osv. Til slutt er du kommet ut av hjernen og til de sensoriske nevronene.

Hvor plasserer vi da ansvaret? Hvis geigertelleren fritar Bjørn for ansvar burde også Arne fratas ansvar så lenge han er styrt av noe “utenfor seg selv”, på en måte. Dette er svært viktig å komme til bunns i ifm psykiatrisk sykdom, ruspåvirkede gjerningsmenn osv., og jeg minner om hvordan fri vilje ble definert:

“free will consists in the ability of a person to control her conduct on the basis of rational considerations through means that arise from, or are subject to, critical self-evaluation, self-adjusting and self-monitoring.”

Så lenge noen har fri vilje kan vi også holde dem ansvarlig for handlingene sine, fordi (som du skriver) det hjelper å gi dem ansvar. Jeg er dermed ikke uenig med deg, men mener fri vilje er et svært godt (samt intuitivt) kriterium for når det hjelper og ikke hjelper å gi ansvar.