Ars Ethica

Hvordan kan jeg holdes til ansvar for handlinger jeg selv ikke er årsak til? I en deterministisk verden er jo alle hendelser i hjernen din forårsaket av andre hendelser, og det er ikke plass til noen overnaturlig og svevende sjel.

Vi har selvsagt en sjel, men den adlyder naturlovene. Som Giulio Giorgelli flere ganger siteres av Daniel Dennett:

“Si, abbiamo un anima. Ma e fatta di tanti piccoli robot.” (Ja, vi har en sjel. Men den er laget av massevis av bittesmå roboter!) – Giulio Giorelli

Innvendingen om at frihet ikke er mulig når delene våre ikke er frie virker intuitiv, men er urimelig. “Liv” er bygd opp av deler som ikke er levende (atomer, molekyler, celler), likevel er det få i dag som hevder at ingenting kan være levende. Det samme gjelder frihet: deler som ikke er frie kan settes sammen slik at summen av dem er fri (akkurat det samme kan forøvrig sies om bevissthet). Argumentet var altså mer formelt at

1. A person acts of her own free will only if she is its ultimate source.
2. If determinism is true, no one is the ultimate source of her actions.
3. Therefore, if determinism is true, no one acts of her own free will.

Dette argumentet bygger på den sterke intuisjoner av at viljen kun er fri om beslutningen ikke har noen årsak utenfor oss selv.Kombinert med den like sterke intuisjonen om at det er frie viljen som gir oss moralsk ansvar får vi konklusjoner som at “Fordi han begikk voldtekter på grunn av mishandling i barndommen, var han ikke opprinnelig årsak for handlingene, og dermed heller ikke moralsk ansvarlig for dem”. Som Robert Kane sier det: “The basic idea is that the ultimate responsibility lies where the ultimate cause is.”

De som, lik Robert Kane, avviser materialismen fordi de ønsker å være den ulitmate kilden til beslutningene sine, er offer for en ad absurdum-konklusjon. For hva er et selv? Er det ikke kroppen min, personligheten og adferdsmønstrene mine, bevisstheten min, minnene og vanene jeg har? Alle disse tingene er bygd opp av atomer og kan endres ved å påvirke hjernecellene dine (uansett om du tror du har en immateriell sjel eller ei). For å oppsummere feilen med et av Dennetts mottoer: “if you make yourself sufficiently small, you can externalize virtually anything.”

For hvis vi ikke godtar at cellene i hjernen din er deg og at det de ender opp med å gjøre er dine beslutninger, da fortsetter bare runddansen. Hvordan blir beslutningen noe mer “min” av at den gjøres av kvantefysisk usikkerhet (à la Kane) eller en mystisk “sjel” ingen har sett snurten av? Svaret er gjerne at sjelen min er “meg”. I så fall kommer mitt svar kjapt tilbake: ja, det er helt riktig at sjelen min er meg. Men den er ikke immateriell, den er laget av mange små roboter! Hvis vi kan gjøre en slik antagelse om en immateriell sjel er det ingen grunn til at vi ikke kan gjøre det samme med en materiell sjel. Til gjengjeld er det slik at vi ikke har sett snurten av en immateriell sjel, mens alt peker mot at den materielle sjelen faktisk finnes.

Likevel gjenstår problemet med hva som er årsaken: at hjernen min er “meg” gjør den vel ikke til “ultimate source” så lenge alt den gjør er determinert av ting utenfor den? For å komme til et svar må vi se på hva en “årsak” egentlig er¹.

I et deterministisk univers vil en beskrivelse av universets tilstand ved et gitt tidspunkt være tilstrekkelig for å avgjøre universets tilstand vet ethvert senere tidspunkt (f.eks. tilstanden av universet beskrevet som “Lee Harvey Oswald skyter president Kennedy”). Imidlertid sier ikke determinisme noe om hvilke tilstander av universet som er nødvendige for at den bestemte tilstanden av unvierset skal inntreffe: det er mange svært mange ulike² tenkelige versjoner av universet som ville inneholdt nøyaktig den samme hendelsen vi er ute etter.

Filosofer har tradisjonelt sagt at en årsak må analyseres ut fra tilstrekkelighet. Hvis “Arne spenner ben på Bjarne slik at han faller” er A en uunngåelig årsak til fallet: i alle universer hvor Bjarne ikke falt, ville Arne ha latt være å sparke ben på ham. Denne typen årsakssammenheng er vanskelig å forene med fri vilje, fordi det er atomene i hjernen min som er den uunngåelige årsaken til min vilje som er årsaken til min handling.

Om vi heller bruker på kontrafaktisk nødvendighet (hva er nødvendig i alle de ulike universene?), løser imidlertid saken seg³. For hva er det som er absolutt nødvendig i alle universene hvor påstanden “Lee Harvey Oswald skyter president Kennedy”? Jo, at kulen treffer presidenten, at kulen forlater geværløpet, at Lee Harvey Oswald trykker inn avtrekkeren, og i siste instans at Oswald tar en beslutning om å drepe presidenten. Alle hendelsene som forut for Oswalds beslutning kan ha fått ham til å gjøre det, var ikke kontrafaktisk nødvendige fordi det var så mange ulike veier til Rom, og derfor ingen enkelt årsak utover Oswalds vilje. Et annet resultat blir da at enkelte hendelser – som f.eks. hvorvidt en aksjekurs gikk opp eller ned – ikke har noen enkelt (kontrafaktisk) årsak. Med et slikt syn blir et menneske som ikke er tvunget til et valg (av sykdom, rusmidler eller omgivelsene) å se seg selv som selve årsaken til valget – akkurat slik vi intuitivt mener det må være⁴. Stanford Encyclopdia of Philosophy beskriver dette synet slik:

“[In this view,] free will consists in the ability of a person to control her conduct on the basis of rational considerations through means that arise from, or are subject to, critical self-evaluation, self-adjusting and self-monitoring.”

…

Fotnote 1: Christopher Tayler & Daniel Dennett har sammen utviklet dette eksempelet, som er beskrevet i boken Freedom Evolves, og i denne artikkelen med mer hardcore filosofisk lingo.