Ars Ethica

Det andre store problemet med fri vilje er friheten: hvis jeg ikke kunne gjort annerledes enn jeg gjorde, kan jeg vel ikke være fri? Formulert mer formelt:

1. If a person acts of her own free will, then she could have done otherwise.
2. If determinism is true, no one can do otherwise than one actually does.
3. Therefore, if determinism is true, no one acts of her own free will.

Hele problemet med regulativ kontroll av fri vilje hviler på ordet “kunne” (og andre ord som sier noe om mulighet). Kunne jeg tatt et annet valg enn det jeg gjorde? Eller, kunne jeg skrevet den forrige setningen annerledes? Hvis jeg kunne gjort det, kan vi sikkert være enige om at jeg har fri vilje.

Hvis vi for å vurdere dette så på universet nøyaktig slik det var – med absolutt alle partiklene i sin nøyaktige posisjon og hastighet – ville de samme hendelsene spilt seg ut. Løsningen ligger i at posisjonen av universets partikler er irrelevant for hva vi egentlig mener med “kunne” i setningene over¹.

Datamaskiner er deterministiske maskiner². Om vi lar to datamaskiner spille hurtigsjakk mot hverandre vil de gjøre sine vurderinger, kanskje benytte tilfeldige tall her og der, og spille tusen kamper identisk, trekk for trekk, om vi alltid starter kamp én med de samme innstillingene.

Vi kan se for oss at program A lar være å rokere tårn og dronning i trekk nummer tyve i en gitt kamp, noe program B utnytter og vinner spillet noen trekk senere. Sjakkeksperter forklarer oss at det er her i trekk tyve at A taper kampen. Hver gang vi lar programmene spille mot hverandre med identiske innstillinger, skjer det samme: A vurderer mulighetene og truslene i trekk tyve, men i den nøyaktige situasjonen (inklusive de spesifikke tilfeldige tallene) skjønner ikke A at det burde rokere. Programmererne bak A og B begynner deretter å diskutere: kunne program A rokert?

For å finne svaret på det spørsmålet vil man ikke kjøre spillet om igjen med nøyaktig de samme innstillingene, men kjøre det om igjen med svært like betingelser. Dersom datamaskin A faktisk klarer å rokere i svært like situasjoner, vil vi kunne si at “program A kunne rokert”. Grunnen til at vi må kjøre spillet om igjen i lignende situasjoner er at “kunne” handler om evner og kapasitet (“competence”). Og dersom vi kan bruke “kunne” om opplagt deterministiske systemer som sjakkdatamaskiner kan vi også bruke det om mennesker, selv om vi også skulle være deterministiske systemer.

Om man skal undersøke påstanden “jeg kunne truffet basketballkurven” forsøker vi jo flere ganger med svært like betingelser, det er ingen som hevder at det er umulig å finne svaret fordi ballkastet ikke kan reproduseres ned på atomnivå (vinden har blåst, du har et minne om det forrige kastet, kloden har beveget seg osv.). Med filosofisk lingo vil man si at vi vurderer en hendelse i flere alternative verdener som er svært like, men ikke identiske. Det er bare når man argumenterer mot determinisme at man er opptatt av atomnivå-identiske betingelser for å avgjøre “kunne”. Å hevde noe annet er å fullstendig tømme begrepet for mening og implisitt innrømme at man selv aldri kan tillate seg å bruke ordet “kunne” i noen meningsfull form.

Med en slik vurdering av årsaker, er jeg årsak til handlingene mine – og min vilje fri – så lenge jeg er i stand til å velge noe annet. Slik kan vi beholde intuisjonen om at fri vilje er kilden til moralsk ansvar ved å (løst) definere “fri vilje” som evnen til å gjøre moralsk ansvarlige valg. Stanford Encyclopdia of Philosophy beskriver dette synet slik:

“[In this view,] free will consists in the ability of a person to control her conduct on the basis of rational considerations through means that arise from, or are subject to, critical self-evaluation, self-adjusting and self-monitoring.”

…

Fotnote 1: Daniel Dennetts eksempel med sjakkspillende datamaskiner er så bra at jeg her forsøker å gjengi det med mine egne ord. Imidlertid anbefaler jeg å enten lese boken hans eller høre ham nevne det selv i et av foredragene som finnes på nettet.

Fotnote 2: I motsetning til hva mange tror, er datamaskiner deterministiske. Når datamaskinen gir deg et tilfeldig tall, trekker den ut det neste tallet fra en liste over tilfeldige tall. To datamaskiner som har de samme tallistene fra fabrikken vil gi oss identiske “tilfeldige tall” hver gang vi ber om det – altså omtrent så deterministisk som det kan bli.