Ars Ethica

I et indeterministisk univers er alle fremtider fysisk mulige, og ingenting er sikkert. I et deterministisk er derimot kun nøyaktig én av fremtidene mulig. Men har vi da, rent logisk sett, noen frihet?

Vi er vesener med ufullstendig kunnskap om verden, som kontinuerlig forsøker å se inn i fremtiden. Mange tenker at et problem med determinisme er at vi ikke kan forandre fremtiden, men faktum er at vi ikke kan forandre fremtiden uansett om verden er deterministisk eller indeterministisk: Fremtiden er jo det som ender opp med å skje, og det som ender opp med å skje var per definisjon fremtiden hele tiden.

“I cannot change the future – by anything I have done, am doing, or will do – from what it is going to be. But I can change the future from what it might have been. I may carefully consider the appearance of my garden, and after a bit of thought, mulling over a few alternatives, I decide to cut down the apple tree. By so doing, I change the future from what it might have been. But I do not change it from what it will be. Indeed, by my doing what I do, I – in small measure – contribute to making the future the very way it will be. (…)

We can change the world from what it might have been; but in doing that we contribute to making the world the way it was, is, and will be. We cannot – on pain of logical contradiction – change the world from the way it was, is, or will be.” – Beyond Experience, Norman Swartz, kap 8 pp 226-227

Å ikke kunne forandre fremtiden er altså et like stort problem for determinismen. Likevel føler mange ubehag over at et deterministisk univers kun har én fysisk mulig fremtid, mens det indeterministiske har mange mulige fremtider. Det som er viktig å huske her er at vi er vesner med ufullstendig kunnskap om verden: det er mange mulige fremtider uansett om verden er deterministisk eller ei.

Enkelte fysikere¹ mener naturen bedre kan beskrives som en sky enn et urverk: selv om naturen utelukkende ble styrt av Newtons lover (noe som ville vært en kraftig forenkling), ville usikkerhet om den nøyaktige posisjonen av et elektron på den andre siden av universet gjøre beregninger om den nøyaktige posisjonen til et O2-molekyl ubrukelig etter bare 50 kollisjoner med nabomolekylene (noe som tar omtrent 0.1 nanosekund). Selv med den mest nøyaktige kunnskapen vi kunne tenke oss at vi besatt, ville vi altså aldri kunne vite nøyaktig hvilket av de mange mulige universene vi befinner oss i.

Når du står med basketballen mellom hendene og sikter på kurven, så kan du ikke vite “hvilket” deterministisk univers du “egentlig” er i (det ville være det samme som å si at du kan se fremtiden). Hva du ender med å velge (kaste? ikke kaste? sikte litt over?) vil avsløre hvilken av de mange mulighetene som faktisk blir fremtiden.

…

(Den naturlige innvendingen her er at selv om handlingene våre avgjør hva som blir fremtiden, så kunne vi ikke gjort noe annet enn det vi gjorde. At dette er feil viser jeg i denne posten [a href="http://arsethica.org/2008/10/27/fri-vilje-kunne-jeg-gjort-annerledes-uten">lenke])

Fotnote 1: Påstanden serveres av teologen og fysikeren John Polkinghorne i sin bok “Quarks, Chaos & Christianity”, som jeg ikke har klart å finne noe annet sted (jeg kom over den via wikipedia). Du er med andre ord advart om at dette kan være feil.