Ars Ethica

Et kjent eksperiment som ble gjennomført på syttitallet satte troen på den frie vilje på prøve. Ved å koble opp mennesker til en EEG-maskin som måler hjernebølger, en maskin som måler muskelaktivitet og en klokke klarte Benjamin Libet å vise at beslutningen om å spontant bøye i håndleddet kan ses i hjernen ca 300 ms før forsøkspersonen sier han oppfatter viljen til å bevege seg. Forsøket har blitt mye kritisert, dels på ren metodologisk bakgrunn (man måler eks. beslutningstiden på en annen måte enn man måler tiden det tar for signalet å gå fra hjernen til hånden), og dels fordi man ikke klarte å forutsi selve valget bøye/ikke bøye, bare tidspunktet for når man bestemte seg for å bøye. Likevel ble mange urolige av at personens vilje så ut til å komme 300 ms etter at hjernen hadde bestemt seg.

Tidligere i år ble en artikkel publisert i Nature Neuroscience som har fått en viss omtale her og der, og som unnslipper det meste av kritikken mot Libets eksperiment. Ved å bruke funksjonell MR har en forskningsgruppe ved Max Planc Instituttet ledet av Chung Soon klart å finne at beslutningen om å trykke på en knapp kan spores til ca 6 sekunder før personen blir klar over den, mens beslutningen om å trykke på høyre eller venstre knapp kan spores hele 8 sekunder før personen oppfatter at beslutningen er tatt. De to beslutningene (“når?” og “høyre eller venstre?”) tas også i to ulike deler av hjernens pannelapp.

Et argument som ble brukt mot både Libets og Soons eksperiment er at disse eksperimentene ikke sier noe om fri vilje, de sier bare noe om hva som skjer i hjernene våre når vi ligger og venter på å bøye i håndleddet. Det er selvsagt slik at vi neppe kan utlede hvordan viktige moralske beslutninger fattes ut fra et eksperiment om å bøye i håndleddet, men samtidig kunne man hevdet at komplekse beslutninger er langt unna det å ha fri vilje. Da påvirkes man av tusenvis av faktorer før man tar beslutningen sin, mens det å bøye i håndleddet når man enkelt og greit føler for det, knapt kan bli en bedre test av en ren og fri vilje. Og selv om eksperimentet ikke tester viktige moralske beslutninger har det avslørt noe svært spennende. Opplevelsen av å ha fri vilje henger i dette tilfellet ikke lenger sammen i tid med det å ta beslutningen. Du kan med andre ord oppleve å bruke viljen din helt fritt, selv om hjernen din for lengst har bestemt seg.

Med andre ord gjør eksperimentet det samme for opplevelsen av fri vilje som optiske illusjoner gjør for opplevelsen av å se virkeligheten slik den er¹. Det er ikke lenger mulig å med sikkerhet hevde at opplevelsen av å ta en beslutning nå betyr at man faktisk tok beslutningen nå. Det setter igjen en stopper for det intuitive, men akk så uvitenskapelige, bildet av at beslutningen tas i det samme kartesianske teateret som bevisstheten vår hviler i².

…

Fotnote 1: En rekke smarte optiske illusjoner viser oss at vi ikke ser verden nøyaktig slik vi er. Eksempler fra hverdagen duger også: har du lurt på hvorfor bilder som tas mot lys ofte blir så fryktelig mørke i skyggene eller lyse i sola? Det kommer av at kameraet viser deg virkeligheten slik det er. Når du ser på scenen med egne øyne oppregulerer hjernen lysstyrken i signalene fra skyggen, og nedregulerer fra de lyse områdene. Resultatet er at du kan se fiender eller byttedyr i både lys å skygge, selv om forskjellen er mye større enn du tror.

Fotnote 2: Det er også nok en spiker i kista for de som tror at sjelen og viljen bor i noe separat fra legemet, ettersom det da ikke skulle være mulig å spore beslutningen i hjernen så lenge før den blir bevisst/når sjelen.