Hvor kommer alt fra og hva satte alt i gang? Selv om vi forstår mer og mer om universet er det enkelte som mener det er enkelte spørsmål vi aldri kan eliminere:
“Spørsmålet vil jo alltid gjenstå: Hvem er det som står bak alt dette? Hvem er Opphavet? Hvem er Forfatteren? Hvem er Tilretteleggeren? Hvem er Den første beveger, Den ytterste årsak, Alle tings grunn?” – Haralds strøtanker
Disse retoriske spørsmålene – kjent som Det Kosmologiske Argument – er helt feil formulert, men virker som en god illustrasjon på hvorfor så mange trår feil i dette problemet. Spørsmålet er ikke “hva er det som står bak alt dette” eller “hva er opphavet”. Slike spørsmål hopper glatt utenom det bakenforliggende og langt viktigere spørsmålet: “Er det noe som står bak alt dette?”, “Er det noe opphav?” og så videre. Først når man har avklart dette premisset kan man begynne å stille “hvem” og “hvorfor”-spørsmål. Ha alltid det i mente.
Før vi begynner å svare på spørsmålet må vi også avklare noe annet svært viktig. Vi kan ikke utelukke at det “alt dette” har blitt “skapt” av noe, men hva betyr egentlig denne selvfølgeligheten? Det betyr bare det: at vi ikke kan utelukke det. På samme måte som vi egentlig ikke kan utelukke at verden ble til for 5 sekunder siden, eller at både du og jeg lever i en verden à la The Matrix akkurat nå. Når jeg kaller meg ateist erkjenner jeg at skaperens eksistens er mulig (lik de andre ikke-testbare påstandene), men ettersom den ikke er testbare og jeg ikke ser noen nytte i å tro på dem, lar jeg være (Occams Barberhøvel). Ateister som kategorisk avviser muligheten for at Gud eksisterer er naive ateister, og ofte fjorten år gamle (been there, done that).
Det Kosmologiske Argumentet
Det Kosmologiske Argument baserer seg på at alt må ha en årsak, og impliserer at denne “ubevegede beveger” må være Gud. Man trenger ikke være spesielt klok for å peke på selvmotsigelsen i dette argumentet: alt trenger åpenbart ikke ha noen årsak hvis Skaperen selv ikke trenger ha noen årsak. Svaret tilbake er da svært enkelt: hvis du ad hoc kan hevde at en skaper ikke trenger noen årsak for å eksistere, kan du ikke nekte meg å ad hoc hevde at et Big Bang ikke trenger noen årsak for å eksistere. I henhold til Occams Barberhøvel er det da bedre å begrense oss til så få antagelser som mulig.
Astrofysikerne forteller oss også at både tid og rom begynte med med Big Bang (t=0). Om tiden begynte med Big Bang gir det ingen mening å spørre hva som var “før” Big Bang. Hvis vi definerer årsak som noe som kommer før eller samtidig som konsekvensen, blir det også meningsløst å spørre om hva som var Big Bangs årsak. Det blir som, for å bruke en analogi med visse begrensninger, å spørre om hva som er nord for nordpolen.
Kalamargumentet
Motargumentet er da vanligvis å heller si at ting som har en begynnelse trenger en årsak og at årsaker kan opptre samtidig med sine konsekvenser. Hvis skaperen da er tidløs1, trenger han ikke bli til selv om resten av universet trenger det. Denne undervarianten av DKA kalles Kalamargumentet, og formuleres slik:
”Alt som har en begynnelse2 har en årsak, og universet har en begynnelse, ergo: universet har en årsak.”
Kausalitet er utledet a posteriori og dermed avhengig av våre erfaringer om verden. Det er dermed en underliggende feil i tankegangen når man konkluderer “Universets tilblivelse skjedde ikke uten årsak” fra “det finnes ting i universet som har årsaker”. Prinsippet om at alt har en årsak er basert på observasjoner gjort på partikler og energi inne i universet, og at disse erfaringene er gyldige for Big Bang-singulariteter er på ingen måte opplagt. Dersom “Universet ble til uten årsak” betydde “alt som eksisterer ble til uten årsak” kunne man saktens kommet med en slik innvending. Imidlertid er en kanskje mer presis måte å formulere “Universet ble til uten årsak”:
“…the history of things has a beginning and that the first phase of this history (the coming to be of the first thing, if you will) is uncaused.” – Quentin Smith
Og videre, før universet ble til, eller mer korrekt før egenskapene ved det ble satt, hva var det da som hindret universet å bli til? Ingenting. Universet kan simpelthen ha blitt til av seg selv:
“Nothingness is not a “condition” of anything. It has no power to “prevent” things from “springing into existence.” What we are talking about here, after all, is nothing at all – “no matter, no energy, no space, no time, no deity.” And nothing at all has no power at all, not even the power to prevent things from existing.” – Wes Morriston
Dette bryter med det filosofiske prinsippet ex nihilo, nihil fit (ingenting kan komme fra ingenting), men dette er (som kausalitetsprinsippet) basert på erfaringer om hendelser inne i universet hvor t>0.
En avrunding
Har du lest teksten over skjønner du kanskje hvorfor jeg ikke er overbevist av de kosmologiske argumentene, og hvorfor jeg mener du heller ikke bør være det. De gjør ikke mer enn å komme med en unødvendig og kompliserende hypotese som ikke kan testes, og som ikke gjør noe annet enn å minne oss på at vi ikke kategorisk kan utelukke eksistensen av et skapende prinsipp. Jeg skjønner at mennesker kan ha (for dem personlig) gode grunner for å tro på en skapers eksistens, men går man litt i dybden viser Det Kosmologiske Argument seg å ikke være blant dem.
De retoriske spørsmålene om hvorfor ting er som de er og hvorfor universet har akkurat de egenskapene det har – The Fine Tuning Argument – tar jeg i en post for seg selv3. I motsetning til de kosmologiske argumentene synes jeg “fine tuning” faktisk er interessant å vri hodet rundt.
…
Noen små fotnoter:
Fotnote 1: Kalamargumentet går nemlig videre og hevder at universets årsak må ha vært “personlig” (forårsaket av en indeterministisk fri vilje), fordi det ikke finnes noen fysiske systemer som kan ha en effekt etter en uendelig lang venteperiode. Svaret på “hvorfor ble ikke verden skapt tidligere?” er med andre ord at skaperen har fri vilje. Problemet er at fordi tiden ikke har begynt før t>0 kunne skaperen like gjerne være en tidløs mekanisk årsak S som utførte sin skapelseseffekt øyeblikkelig. I tidløshet er det jo ikke noe tidspunkt hvor S ennå ikke har skapt universet. Man kan innvende at kun personårsaker (og ikke mekaniske årsaker) kan være tidløse, men jeg kjenner ikke noen grunn til at det skulle være riktig ut fra hva vi vet om vilje.
Fotnote 2: Man skulle tro at en god innvending ville være det følgende: et kriterium for at noe skal kunne “begynne å eksistere” ved et tidspunkt, er at det finnes et tidspunkt før dette hvor vårt “noe” ikke eksisterte. Imidlertid kan dette enkelt løses ved å hevde at “begynne å eksistere” inntrer om det ikke finnes noe tidligere tidspunkt man eksisterte (såkalt ekstratemporal tilblivelse). Og om man ikke godtar en slik definisjon av “begynte” blir jo også utsagnet “tiden begynte” en selvmotsigelse.
Fotnote 3: Jeg har også utelatt det kosmologiske kontingensargumentet (“Alle kontingente ting [ting som ikke av logisk nødvendighet må eksistere, og derfor kan ikke-eksistere] har en årsak, og universet er en kontingent ting, ergo: universet har en årsak.”), men om noen av leserne skulle fnyse av Kalamargumentet og beskylde meg for stråmannsargumentasjon kan jeg saktens knatre ned en post om kontingensargumentet også.
12 kommentarer
Etter alt dette religiøse “kvifor” og “meining”, må ein jo spørre: Så kvifor Gud? Kva er meininga med ein gud?
Hah.
Så: Kjeften på seg.
Du har selvsagt så rett, Avil. I farten vet jeg ikke om jeg har hørt det poenget før, selv om det er genialt i sin enkelhet. Kunne ikke sagt det bedre selv :)
(“Alle spørsmål om hvorfor ting er som de er kan stilles, om guder især.” :P )
Eg er enkel, i all min genialitet. Sov godt, Ars Ethica.
Hohoi.. hvis jeg ikke visste bedre skulle jeg mene du i introduksjonen kopierte et par argumenter fra en av mine gamle skolestiler og fylte den ut med wikiknowledge.
Jeg satt kaffen i halsen fordi jeg en gang i tiden var stolt av den utledningen med “hva er meningen med livet?”/”er det en mening?”.
http://eloquentia.blogg.no/1205274099_11mar2008.html
Sjekk. Sammenlikn. Kommenter. Fortell meg hvordan i helvete du klarer å få 75,703 treff på slike innlegg der jeg høstet 14.
Jeg tror jeg befinner meg i feil bloggsamfunn, hos meg er så underlig.
Heisann, Jack. Jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din, selv hadde jeg knapt noen lesere før etter over et halvt år.
“Fortell meg hvordan i helvete du klarer å få 75,703 treff på slike innlegg der jeg høstet 14.”
De siste tolv timene har jeg hatt ca 26 treff på denne saken, og kommer erfaringsmessig neppe over 50 før det meste av treff er drevet av gugel og kvasir. Men jeg skal forsøke å forklare.
Første tips: innse at verden er urettferdig. De sakene som har fått flest treff på min blogg, er nær sagt leserfiskende saker som er korte, krever lite av leseren, gjerne bruker ordene “sex” eller “blogg” i overskriften, og samtidig byr på litt morsom innsikt. De sakene som tar lang tid å skrive får generelt færre lesere.
Når du sammenligner teksten min med wikiknowledge tar jeg det som en stor kompliment (jeg antar at du ikke mener det sånn, og det sier mer om deg enn om meg). Det betyr nemlig at jeg har skrevet lettforståelig nok til at folk ikke gir opp etter de to første avsnittene, slik du beskyldte dem for å gjøre i din egen post om det samme. Hvis du skriver for å bli lest av andre, må du innse at lange monologer er omtrent like spennende som festdeltagere forelsket i sin egen stemme. Mitt tips: begrens deg til 700 ord per post. (der har jeg lagt grensen for meg selv; har jeg mer å skrive lager jeg flere poster).
Når det gjelder kilder lister jeg dem kjapt opp
- Stanford Encyclopedia of Philosophy
- “Can Everything Come to Be Without a Cause?” Q. Smith
- “Must the Beginning of the Universe Have a Personal Cause?” W. Morriston
- Wikipedia, selvfølgelig
(I tillegg kommer alt det jeg leste som ikke var direkte relevant.)
Wikipedia gir meg oversikten, mens de andre går mer og mer i dybden. Mitt tips: vær grundig når du skriver, men desto mer forkunnskap du forutsetter, desto flere lesere diskvalifiserer du. Hvor du legger listen for deg selv her, avgjør hvordan bloggen din ser ut når den blir stor. VG har flere lesere enn Morgenbladet, så du må vel bestemme deg hvor mye du ønsker av kvalitet og kvantitet blant leserne. Generelt kan man si at førstegangslesere bidrar veldig mye mindre til min opplevelse av å blogge enn de faste leserne.
Det viktigste tipset har jeg dog spart til slutt. Hvis noen legger igjen umodne eller sure kommentarer her, er jeg høflig tilbake på samme måte som jeg forsøker være høflig på andre blogger. Som i virkeligheten bygger du en merkevare på deg selv med alt du gjør, og ingen liker utrivelige folk. Mitt tips: Se på det som karma, om du vil. På sikt lønner det seg faktisk å være snill.
Hei, Nicolas. Jeg har postet et brev til deg borte hos meg.
Å appellere til de mundane lesere har jeg ingen problemer med… Håper dog du ikke oppfattet min kommentar som uhøflig eller umoden, da jeg er sikker på at det er noe i formidlingsevnen som har sviktet. Mente aldri å stille deg mot veggen for plagiat, men simpelthen å påpeke at jeg utledet nøyaktig samme tankerekker for en tid tilbake.
Dette var delvis intellektuelt åte for å hente deg inn til å lese mitt gamle innlegg og dele dine erfaringer om emnet. Kall det et forkvaklet retorisk virkemiddel om du vil.
Det jeg egentlig mente er at jeg anser denne bloggen for å holde en litt høyere intellektuell integritet enn min egen som kanskje høster flere lesere, men fornedrer seg til tåpelig satire og nettopp slike lektyrer som er så grundige og enkle, og stappet fulle med tongue-in-cheek humor på veien, at jeg aldri kommer til det punktet der leserne er såpass velinformerte at interessante filosofiske samtale springer ut av det.
Jeg forsøkte å spørre om de mente de hadde en sjel, og fikk til svar at “jo, det må da være noe for man kan da liksom ikke bli borte?”.
Så jeg beklager at du brukte av tid til å forklare hvordan en skal skrive publisitetsvennlig, på grunn av en rotete og inelokvent hi brow-low brow-kommentar. Det var min hermeneutikk som sviktet under øyeblikkets ekstase, da jeg snublet over det jeg trodde var en del av et bloggmessig intellektuelt utopia der man får 70000 lesere til å interessere seg for filosofiske teorier som ikke er forenklede, kommersialiserte skygger av sitt øredøvende mektige jeg.
Jeg må visst igjen begrave det barnlige håpet. Misforstå meg ikke, du er fortsatt en blogger verd å lese. Det er bare de 6999 andre som det viste seg allikevel interesserte seg mer for Britney Spears’ nyeste album enn for David Hume.
Det er vanskelig å uttrykke det man mener skriftlig og enda vanskeligere å forstå det. Du klarte iallfall å gjøre meg oppgitt ;) (om ikke annet, så illustrerer det jo svært godt hvor lurt det er å være høflig når man blir irritert :P )
Men dette er ikke nok ikke et utopia med sinnsykt mange intellektuelle lesere, men slik er akk virkeligheten. Jeg finner uansett flere å diskutere med på nettet enn live. For mange blir det rett og slett for slitsomt og meningsløst å filosofere. Men egentlig er jeg fornøyd med å ha relativt få lesere på sakene mine så lenge jeg vet at de er fornøyde (jeg får en og annen epost fra de som ikke kommenterer). Akkurat nå har jeg f.eks. en seksposters “serie” om fri vilje i en deterministisk verden (såkalt kompatibilisme) i publiseringskøen som jeg egentlig ikke har store forhåpninger om at blir lest av mange, men det har uansett vært moro å skrive den, og folk kan jo google seg fram til den senere :)
En liten utfordring Nicolas, siden du går så hardt ut fra hoppkanten.
Du skriver at “Det Kosmologiske Argument baserer seg på at alt må ha en årsak, og impliserer at denne “ubevegede beveger” må være Gud. Man trenger ikke være spesielt klok for å peke på selvmotsigelsen i dette argumentet: alt trenger åpenbart ikke ha noen årsak hvis Skaperen selv ikke trenger ha noen årsak.”
Kan du peke på én – 1 – filosof de seneste par tusen år som har hevdet at “alt må ha en årsak”?
Jeg tviler litt på det.
Tja. Først kan jo du peke på ett – 1 – sted hvor jeg hevder at den enkle versjonen av DKA er noe de store filosofene har hevdet de siste tusen årene.
Men dersom du sier deg villig til å donere en tusenlapp til Human-Etisk Forbund eller Plan Norge for hver filosof jeg kan finne som helt oppriktig vil eller har villet artikulere DKA slik jeg gjorde i det avsnittet, skal jeg begynne å lete. (Minner om at “filosof” ikke er en beskyttet tittel.)
Ellers hadde det vært fantastisk om du kom med innspill som tok diskusjonen videre fremfor å pirke i argumenter vi begge (formodentlig) er enige om er dårlige. Jeg er sikker på at du besitter veldig mye kunnskap som kunne kommet til bedre anvendelse enn i kommentaren over.
Takk for tilliten til min kunnskap!
Selv om tilliten ikke synes å sitte veldig langt inne når du fortsatt ser ut til å tro at du faktisk kan finne filosofer som formulerer seg slik som du – av en eller annen grunn – formulerte DKA;-)
Når jeg skrev som jeg gjorde, er det fordi jeg i så mange år har møtt så mange som hevder at KA er slik som du hevder, og dermed leverer “standarsvaret” ditt. Dette har vært i festlig lag, i avisdebatter, i disuksjonsfora etc. Man har ler av disse tullete teistene som i historien har kommet med et argument som man i følge de (og deg) ikke trenger “være spesielt klok for å peke på selvmotsigelsen i dette argumentet: alt trenger åpenbart ikke ha noen årsak hvis Skaperen selv ikke trenger ha noen årsak”.
Det er altså denne holdningen jeg reagerer på.
Så kan og vil du sikkert si at min holdning ikke er noe bedre, siden jeg altså ikke bruker min “kunnskap” i denne omgang til annet enn å “pirke i argumenter” som vi begge visstnok skal oppfatte at er dårlige.
Nå er ikke det gitt. En grunn til at du synes at argumentet er så dårlig, synes så langt jeg altså kan se at du ikke har forstått det. Jeg har (sory for tonen her) forstått det, og synes slett ikke det er dårlig.
Om jeg kjøper det 100 % er en annen skål;-)
Nå er det småtravelt de nærmeste par dagene, men jeg håper å rekke å kommentere også dine poenger rundt Kalam – om muligens ikke helt i den lengde som dette gode argumentet fortjener – før helgen.
Hvis du lover fremover ikke å gjengi KA omtrent motsatt av hva det er, skal jeg love ikke igjen å dele kunnskap såpass bryskt på sen kveldstid.
Jeg tror deg på at ingen av Filosofene har formulert DKA på denne måten (noe som du har helt rett i er nytt for meg), men poenget mitt i svaret var et annet. Det hadde vært interessant å høre hva du tror er grunnen til at DKA så utrolig ofte fremstilles feil? (Her er et hint: Hvor mye er du villig til å vedde på at jeg ikke kan finne noen kristne på kristenblogg.no som vil formulere et KA på samme måte som jeg gjorde?)
Ellers mente jeg at vi var enige om at den daffe versjonen av DKA er dårlig, og det tror jeg fortsatt jeg har rett i.
Venter spent på innvendingene dine mot mine. Det er den slags hjernegymnastikk man lærer av :)
PS: Jeg tror du har alt å tjene på å ikke være så brysk, og personlig kan jeg bare love å fortsette med å gjøre mitt beste. Før jeg skrev posten så jeg etter hva både wikipedia og Stanford Encyclopedia of Philosophy hadde å si om argumentet, og likevel slo det meg ikke at jeg brukte argumentet “motsatt”. Når det er sagt, så klarer jeg fortsatt ikke forstå den “motsatte” versjonen av argumentet: skulle jeg vært Guds advokat her ville jeg nok heller 1) avvist Det Forenklede KA og 2) holdt meg til Kalam- og kontingensargumentene.
3 Trackbacks/Pingbacks
[...] av de seneste ute på dette feltet er Ars Ethica som i likhet med litt for mange i dag hevder at “Det Kosmologiske Argument baserer seg på at alt [...]
[...] av disse handler om måten som Ars Ethica håndterer det som ofte kalles for Kalam-argumentet. Det går i en enkel form som [...]
[...] at universet kan ha blitt til fra ingenting (og vi har nylig sett det samme argumentet brukt på Ars Ethica): Når ingenting eksisterer, finnes heller ingen lover som kan forhindre at noe oppstår fra [...]