I anledning diskusjonen på enkelte andre blogger (de Undre tipset meg om var Harald og Virrvarr) legger jeg ut et dikt jeg skrev omkring påske om universets tilblivelse. Spørsmålet om hva som skapte universet fortjener en litt mer grundig og nøyaktig gjennomgang enn hva jeg klarer i kommunisere gjennom spede forsøk på barnerim, men dette får holde så lenge.
Hvor kommer alt fra?
Hvor kommer alt fra, alt som finnes omkring,
hver stjerne, hvert barn og hver ting?
Hva startet opp alt, hvorfor er verden slik?
Den kunne vært svært lite lik.Noen tenker at Skaperen sparket igang
universet med varme og bang.
Andre tviler og tror det har skjedd av seg selv
etter vitenskaps lov og modell.For hvem skapte vel skaperen tenker vi så,
og skaperens skaper attpå?
Og hvorfor er skaperen slik som han er,
glad i godhet, og ikke vulgær?Svelg ei historier fra noens profet
som selvsagt selvfølgelighet.
Alle spørsmål om hvorfor ting er som de er
kan stilles, om guder især.
Barnerim er ikke den mest nøyaktige måten å kommunisere idéer på, men leseren får ta det med en klype salt og som en påminnelse om at man ikke alltid skal la seg overveldes av fancy forklaringer på det som egentlig er intuisjonspumper. Teologer kan like enkelt som barn målbinde med en uendelig rekke av “hvorfor det?”-spørsmål, men vi kan da vitterlig stille dem de samme spørsmålene tilbake også.
2 kommentarer
Et søtt dikt, dette, Nicolas. Men så lenge setningen
kun er en “innen-verdslig” forklaring (jeg persiserer gjerne, en god sådan!) og ikke en eksistensiell, altså ikke en forklaring som forklarer eksistensen som sådan, ja, da er vi liksom like langt.
Selv om dette rimte og hadde en behagelig rytme.
Jeg er fristet til å deklamere det ved en passende anledning. Du kan i hvert fall ikke hindre meg i å lære det utenat. :-D
Den siste av de to setningene er jeg ikke 100% fornøyd med, men her snakker vi som nevnt om barnerim. Da er det lov å være litt unøyaktig.
Deklamer det gjerne så ofte du orker :)