Ars Ethica

Hvorfor er jeg meg? Jeg kunne vel vært deg?

Conscious Entities skrev for litt siden om et filosofisk problem som innimellom popper opp i hodet mitt: hvorfor er jeg meg, og ikke noen andre?

“There are a few philosophical problems which occur spontaneously to people who know nothing of academic philosophy but have a naturally thoughtful inclination. The problem of free will is one, I think, and probably so is qualia; many people who never heard of David Chalmers sometimes ponder the ‘hard question’, asking themselves how they know that the blue they see ‘in their heads’ is the same as the blue other people see. […] (A)nother of these problems (is) Why am I me and not someone else?“

Som nordmann har man nær sagt en etisk forpliktelse til å forsøke og ta inn over seg at man er blant de rikeste prosentene av verdensbefolkningen, og i prosessen er det kanskje naturlig at man spør seg selv om hvorfor det har endt opp som det gjorde. Litt av tanken bak den omtanke og gyldne regel er kanskje “Det kunne vært meg.”

Hvis man skal analysere den tilsynelatende enkle problemstillingen, avsløres det at den egentlig er alt annet enn enkel og tydelig.

• “Hvorfor” er et spørreord som enten kan spørre om handlingsforløpet eller forutsette intensjoner. Jeg er meg på grunn av en rekke hendelser – tilfeldigheter? – som blant annet involverer sædceller, gener og andre hendelser fra molekylnivå og opp via geopolitiske til astronomiske hendelser
• “Er” er ikke et uproblematisk ord å bruke, for hva er det egentlig å være noe? Spesielt problematisk blir det om man snakker om “å være” i bevissthetsforstand, dvs hvordan det er “å være meg” kontra hvordan det er “å være her i min kropp”
• “Jeg” og “meg” er også høyst problematisk, for hva er egentlig “jeg”? En sjel, en samling atomer eller noe annet?

Jeg mistenker at “hvorfor er jeg meg” i bunn og grunn er et svært godt eksempel på en intuisjonspumpe. Spørsmålet kiler nysgjerrigheten, selv om det egentlig ikke er noe spesielt med det.

For dersom jeg nå faktisk er noen andre akkurat nå, ville jeg jo ikke lenger være meg selv. Da ville jeg jo tro at jeg var denne andre, og jeg ville kunnet spørre meg nøyaktig det samme spørsmålet. Ergo kan man aldri være noen andre enn den man er. En klarere formulering av spørsmålet ville vær “Hvorfor er jeg [den som stiller dette spørsmålet]?” Svaret er at du rent logisk alltid vil må være den som stiller spørsmålet. Dersom du faktisk byttet sted med noen andre for en dag, ville du kune stille den “nye deg” akkurat det samme spørsmålet.

Noen vil hevde at dette handler mer om hvorfor jeg er her i Norge kontra Afrika, eller hvorfor jeg er rike meg fremfor den fattige fylliken på gatehjørnet. Problemet er at spørsmålet “hvorfor er jeg [blitt slik jeg er]?” er ganske enkelt å svare på. Vi er slik vi er på grunn av genene vi arvet fra før unnfangelsen, og alt det andre vi har opplevd/blitt eksponert for siden unnfangensen. Du er født i Norge fordi foreldrene dine er fra Norge. Du har kroppshøyden din på grunn av gener og det du har spist. Du har personligheten din på grunn av genene og opplevelsene du har hatt. Simple as that. Årsak og virkning.

Det kan selvsagt være at du mener å spørre “[hva er hensikten med at] jeg er meg”. I så fall forutsetter du at det er noe/noen som har en hensikt med det som skjer, og svaret på det sirkulære spørsmålet er selvsagt “noe”/gud. Skal du ikke bruke “gud eksisterer” som premiss, må du starte med “[Er det en ikke-menneskeskapt hensikt med at] jeg er meg?” Det er et spørsmål som er enklere å svare på, og plutselig renner mye av mysteriet ut.

Uten å sortere tankene nøye tror jeg man kan tenke og spekulere på spørsmålet så lenge man vil, men at spørsmålet alltid vil kile intuisjonen på samme måte som Akiyoshi Kitaokas “Rotating Snakes” kiler bevegelsessensorene i bakhodet (se nedenfor). På figuren, og i synsbarken din, er det ingenting som snurrer selv om det både ser og føles slik. Og på samme måte er det med spørsmålet “hvorfor er jeg meg?” – det virker som om svaret er rett rundt hjørnet, selv om det egentlig bare er et håpløst vagt definert spørsmål som ikke har noe svar. Det tror i alle fall jeg.