En lang og lesverdig kommentar i Dagbladet (det går ikke helt klart frem at det er en kommentar, men det fremstår ikke helt som en artikkel) omtaler dommedagsprofetene i USA – som har klippekort til beslutningstagere i Det Hvite Hus og Kongressen. Jeg har hørt en del om dette før: om kristenlobbyister som har gått helt bort fra å preke for massene, og heller går målrettet etter beslutningstagerne, og om kristne som aktivt jobber for Dommedag. Nå som Russland har angrepet Georgia, tolkes dette som en bekreftelse på bibelske skrifter.
Det første jeg føler er frykt. Mennesker med atomvåpenbevæpnede venner ønsker faktisk at Dommedag skal komme. Huttetu.
Det andre jeg føler er en blanding av latter og irritasjon. At hellige skrifter kan tolkes som profetier for nær sagt enhver hendelse er ikke nytt. Det som er litt pussig er at alle dommedagsprofeter mente Russland var den store, stygge ulven frem til 1989. Spesielt siden 2001 har arabere vært styggingene. Når Russland nå bøller med andre land, kan alle dommedagsprofeter si “hva sa jeg”.
Problemet er kanskje at vi overlater det til dem selv å svare på det spørsmålet.
13 kommentarer
Man kan jo lure på hvor mange amerikanere som egentlig hadde hørt om Georgia før disse krigshandlingene …
Uff, hva er det jeg prøver å si …
“Problemet er kanskje at vi overlater det til dem selv å svare på det spørsmålet.”
Det tror jeg, så lenge det i USA og i storpolitikk generelt er vanskelig å ta opp religiøse spørsmål. Som regel blir religion behandlet — hvis den blir behandlet i det hele tatt — som lokale kulturtrekk, og ikke som motivasjon eller argumentasjon for internasjonale handlinger.
Eksempelvis ville Bush ha visst at Islams æresbegrep krevde at Saddam kjempet til siste mann, så lenge han var “familiens” (les: Iraks) overhode. Da ville USA ha angrepet med mye større styrker, krigen ville ha vært over på kortere tid, og mange liv kunne blitt spart.
Men nei. Man satt der, i hvert sitt hjørne, ba til hver sin gud og så verden gjennom sine egne briller.
Kanskje det ikke er så ille som det kan høres ut til noen ganger?
David Kuo, former #2 in the Bush administrations Office of Faith-Based Initiatives and author of the new book Tempting Faith, joined Leslie Stahl on 60 Minutes to talk about the book’s explosive revelations and the stark contrast between faith-based rhetoric and reality from an exclusive insiders perspective.
http://www.crooksandliars.com/2006/10/15/david-kuo-on-60-minutes-the-name-of-god-is-being-destroyed-in-the-name-of-politics/
Denne videoen er nok bedre:
Undre: jeg tror nok at Amerikanerne er mer bekymret for et aggressivt Russland enn for georgiere per se. Og der er nok ikke vi nordmenn så mye bedre heller? :/
Kjetil: Jeg er usikker på om vi lar være å forsøke å se ting med andres briller, det handler kanskje mer om evne enn vilje? Det er nok et visst samsvar mellom hva man tror på og hva man gjør, men jeg synes ofte jeg ser at folk velger å rettferdiggjøre gjennom tekster o.l. det de selv egentlig ønsker å gjøre (ref kristenblogg.no’s Andreas som kunne fordømme homofilt ekteskap og islam, men ikke onani).
Helge: ingenting er bedre enn at det ikke er så ille som det kan se ut som ;)
Ars Ethica: I en sammenheng som den politiske, tror jeg at evne og vilje er nært knyttet sammen — dersom man _vil_ forstå hvordan det andre landets politiske/etiske fundament fungerer, og setter krefter inn på å _klare_ å forstå, vil man sannsynligvis få det til — men både evnen, viljen og resultatet blir forvrengt av at det hele skal passe inn i det politiske spillet.
På det personlige plan er folk veldig flinke til å rasjonalisere sine handlinger og holdninger (se min post om memer, der jeg blant andre tagget deg), og det kan være en veldig fin ting. Da har man jo plutselig grunnlag for diskusjon! :)
Problemet blir jo når den religiøse overbevisningen blir så sterk at den fungerer som skylapper. (Skjema blir så rigid at rasjonaliseringen blir ekstrem.) Da er man på det personlige plan interessert i å beholde skjema, og det blir ekstremt vanskelig å akkomodere, dvs. endre skjema, ens fordommer, kort sagt, for at det skal passe med virkeligheten.
Jeg vet ikke om jeg roter meg inn i en pedagogisk/psykologisk teoretisering som ikke har noenting med virkeligheten å gjøre, men jeg tenker det i alle fall er en link mellom de tingene jeg har satt opp her. Så får vi kanskje håpe jeg tar feil…? ;)
Personlig så frykter jeg disse kreftene i USA langt mer enn jeg frykter muslimene.
Et russisk angrep på Iran har lenge vært blant de heteste tipsene i leken hvordan-dommedag-starter blant amerikanske dispensajonalister. Og Georgia er jo ikke SÅ langt unna …
Og personlig må jeg forøvrig innrømme at jeg frykter russerne mest. Med iranerne på en god annenplass.
Og hva er det du frykter fra iranerne Arnfinn? De har ikke atomvåpen, ingenting som tyder på at de utvikler det, og om de gjør det så er de årevis unna. Og om de klarer det så har de fortsatt ikke raketter som rekker til Israel engang.
Og hva mener du at russerne, som FN har oppnevnt som fredsbevarere og ‘facilitator’ (les det på FN sidene, om du er interessert, noe jeg mistenker deg for å ikke være) skulle ha gjort da Georgierne begynte å sende raketter inn i boligområder? Stått og sett på? Venta på at gode, snille USA skulle kommet å rydda opp?
Russland burde ha sagt ifra te FN, og sammen med dem prøvd å kommet frem til en best mulig beslutning. Er det ikke slikt vi kjemper for? Bedre kommunikasjon mellom verdens land. Slik fordeles makten, og demokratiet vokser. Det at Russland tok saken i egne hender gjør resten av verden redd, og det kan føre til
mer sammenslutninger innenfor landegrensene, og deres alierte. “Dem mot oss” prinsippe vil vokse, og vi får en kald og vankelig verden.