Fra tid til annen dukker det opp historier om personer som våkner fra de døde etter hard bønn fra familiemedlemmene. Mens det religiøse perspektivet da er å hylle Gud og takke bønnen som virkemiddel, vil vi andre gjerne forsøke å finne ut hva det egentlig var som skjedde. Da er det godt å se en artikkel som for en gangs skyld har den andre typen fokus:
“«Dødfødt» baby våknet på vei til gravplassen - Fødselslege i India granskes.”
Legene tror at medikamenter gitt til mor før fødselen kan ha senket barnets hjerterytme så mye at man ikke fant noen puls. Å si seg fornøyd med å stemple hendelsen som et mirakel ville gjort at man ikke oppdaget et tilfelle av mangelfull behanding, og at flere kunne lidd samme eller verre skjebner. Nå som vi i etterpåklokskapens lys vet hvordan “mirakelet” skjedde, vil selvsagt ingen påstå at bønn var årsaken til denne hendelsen. Bønn er alltid en siste utvei som - heller enn å si “vi vet ikke hvordan det skjedde” - benyttes når man mangler fantasi eller kunnskap til å forklare det som har hendt. Det er neppe noen tilfeldighet at undrenes tid gradvis tok slutt etter hvert som menneskenes kunnskap om verden økte. Mange spørsmål vil for alltid forbi ubesvarte - fordi de er meningsløse intuisjonspumper - men det er godt å se at enkelte ting fortsatt utvikler seg i riktig retning.
…
Bildet er tatt av Foxtongue, og er tilgjengelig under en Creative Commons-lisens.
26 kommentarer
Tror nok det er snakk om manglende kunnskap, enn at denne babyen var et tilfelle av et mirakel.
Jeg må nesten le av den frenetiske angst man har for enhver tanke om under…
for meg er ethvert liv, enhver fødsel et stort under…
og denne fortellingen får hårene til å reise seg på hodet mitt:” Hva om barnet ikke hadde “våknet” før etter begravelsen….”
“Kanskje dette er noe som skjer med mange?”
“Slurvete leger …. får det noen konsekvenser for dem?”
Godtar vi en slik historie ?
Blir det eneste som kommer ut av dette ateistens glede over at det ikke var et under?
“Jeg må nesten le av den frenetiske angst man har for enhver tanke om under…
for meg er ethvert liv, enhver fødsel et stort under…”
For meg er det et under at noen kan tro på undre. Det ordet har mange betydninger, og i denne sammenhengen snakker jeg altså om “mirakel” som i “guddommelig inngripen” og ikke bare betydningen “fantastisk” eller “utrolig”. Og det handler ikke om angst, men om at vi skal ha nettopp det synet du fremviser nå: vi skal fokusere på hva som faktisk skjedde, og aldri bortforklare noe ved å stemple det som “mirakel” fordi vi ikke helt skjønner hva som skjedde.
“Blir det eneste som kommer ut av dette ateistens glede over at det ikke var et under?”
Ja. Vi ateister lever så triste liv at vi selvsagt bare kan glede oss over noe når vi har muligheten til å trekke inn religion i bildet.
Og det er ikke slik at på en blogg som har religion som ett av sine tema (f.eks. denne), så lar vi være å skrive om hverdagslige hendelser som gjør oss glade (brusen jeg nettopp drakk, den fine turen jeg var på i dag, osv) fordi det er temaer bloggen har valgt å ikke fokusere på. Ikke i det hele tatt.
Jeg sier som Ars Ethica; for meg er det et under at noen kan tro på undre. Jeg er verken ateist eller agnostiker, og det faktum at hyperkristne folk tror på undre gjør at jeg får fnatt. Er selv kristen, men tror at ting bare skjer, uten grnn.
F.eks; hvis en bombe blir desarmert et halvt sekund før den skulle sprenge, så er ikke det et under eller et mirakel; det bare ER sånn.
Ville du se på det som et under dersom du ble omvendt til kristendommen, Niclas?
predikeren: Ville jeg se saker og ting annerledes om jeg forandret meg? Det er selvsagt mulig, enten det gjelder hjerneskade eller omvendelse. Noterer meg uansett at Carl kaller seg kristen uten at han er noen fan av mirakler, så det er vel på ingen måte gitt at jeg ville endt opp som noen mirakelfantast.
Ikke Aner jeg hva en “hyperkristen” er i følge Carl,da han ikke gir noen definisjon på hva ordet skal bety, men er snodig at han ikke tror på undre.
Selv har jeg opplevd det jeg velger å se på som åndelige overnaturlige opplevelser, men det er viktig å finne logiske årsaker til hvorfor noe tilsynelatende “mirakuløst” har skjedd, før man konkluderer med at det var et under. Skepsis er sunt for alle, også “hyperkristne” - hva enn det da betyr :P
Jeg synes ofte denne letingen etter logiske årsaker strander litt på hva man er tilbøyelig til å tro i utgangspunktet. Det koker gjerne ned til: Hvor godt taimet kan et perfekt sammentreff være, og fortsatt faktisk være helt tilfeldig. Det er ikke lett å ha et edruelig syn på sannsynlighet og statistikk, jeg blir overrasket innimellom jeg også, før jeg får tenkt meg om:-)
Tankekorset: vil du medgi at enkelte av undrene dine kanskje bare var tilfeldigheter? Ettersom “under” er en utelukkelseskonklusjon (man kommer til den når alle andre alternativer - bortsett fra “vet ikke” - er utelukket) vil man jo komme til feil konklusjon når man har ufullstendig informasjon. F.eks. som at kommunikasjon via mobiltelefon ville blitt oppfattet som et mirakel og bevis på hvasomhelst for 150 år siden.
Juni: Hmm, dette er det faktisk forsket litt på. Har en del spennende (vitenskapelig) artikler om emnet som jeg begynte å skrive en bloggpost om. Ellers vil jeg anbefale filmen “Signs”, som det følgende sitatet er tatt fra: “See, what you have to ask yourself is what kind of person are you? Are you the kind that sees signs, sees miracles? Or do you believe that people just get lucky? Or, look at the question this way: Is it possible that there are no coincidences?”
Mener dere med undere at det er uforklarelige hendelser? Og at deres poeng er at det ikke hender noe uforklarelig?
Eller er under bare knyttet opp mot bønnhørelse? Slik at det er det å kunne si: “Jeg ba og dette skjedde.” som er under?
Jeg vil ta et eksempel som jeg personlig kjenner til:
En onkel av meg arbeidet som diakon i Finnmark. En dag ble han tilkalt til en sames dødsleie.
Samen overleverte ham evnen til å stemme blod, sammen med tradisjonen om bare å overlevere dette visdere fra eget dødsleie.
Dette fikk onkel aldri anledning til fordi døden hentet ham før han rakk å gjøre det.
Men alle i vår familie visste at dette kunne onkel. Og at han hadde praktisert det ved noen få anledninger. Blant annet et tilfelle ved Trondhjem sykehus. Hvor man hadde tilkalt legen som var på vakt til en kvinne med styrtblødninger hvor det sto om livet.
Min tante var kristen og ville ikke kalle onkels kunnskaper for under, nei…. hun mente det var svart magi.
Onkel sa at det ikke var svart magi, men at han ikke kunne si noe pga løftet han ga til samen på dødsleie.
Men han sa at det var “ikke til å forstå”.
Vi andre kunne jo bare spekulere og gjette, men vi vet jo gjennom religionshistorien at mange naturreligioner har lignende fenomener…
Jeg tenker slik:
Hva vi kan forklare sier bare noe om våre evner og kunnskaper, ikke så mye om hva som reelt sett er (vitenskaplig) mulig.
Kanskje kan man endag forklare blodstemmingsfenomenet…
Mens jeg som tror på Gud vil gi ham ære for ethvert sår som gror, og fordi skaperverket er fantastisk i seg selv.
Jeg skjønner godt at man trekker inn Gud som forklaring på sår som gror når man ikke har peiling på koagulasjonsfaktorer, proteiner, cellebiologi og arrdannelse.
Poenget står likevel fast: du hadde en onkel som viftet hendene over folk og påstod at han stanset blødningene deres. De gangene det ikke funket, var det Guds vilje. De gangene det “funket” (fordi det a) ikke var noen blødning i utgangspunktet eller b) ville stanset av seg selv) er det selvsagt også Guds vilje. Konklusjonen er selvsagt at Gud vinner uansett.
Så langt har jeg undersøkt en del påstander om undre. Og uten unntak viser det seg at det finnes ganske gode forklaringer på fenomenet. Da svarer den kristne enten med at det var et under uansett, eller at det ikke betyr noe “for se på dette underet her heller” eller noe i den duren. Jeg er skeptisk til at den neste underpåstanden jeg undersøker er forskjellig fra de andre.
Nå er det i og for seg “greit nok” å tro på mirakler fordi man tror på Gud (miraklene blir da en logisk konsekvens av et noe tynt premiss). Problemene oppstår først for alvor når man bruker undrene til å begrunne Guds eksistens, for da blir det hele sirkulært.
Ars Ethica, jeg kan gjerne gå med på at noen av de opplevelsene jeg har hatt, som jeg ser på som overnaturlige, ikke var det.
Men en del opplevelser jeg har hatt, virker for sterke til å kunne avkreftes på en rasjonell vitenskapelig måte. Hva gjør man når man får profetier i bønn som så skjer?..Helt konkrete profetier.
Og når man attpåtil får disse igjen og igjen, da blir det vanskelig å ikke tro at det finnes en annen dimensjon, sfære, eller hva du enn skal kalle det. En virkelighet som vi ikke ser.
Nocolas.
Dette var ikke “kristen” blodstemming. Dette var samenes tradisjon for å hjelpe hverandre på vidda der det ikke står leger i kø for å gi øyeblikkelig hjelp. Gammel kunnskap knyttet til naturfolkene, som sikkert engang lar seg forklare vitenskaplig en eller annen gang… det er bare akkurat nå de ikke vet hvordan…
Når du svarer som du gjør virker du irritert og angstbitersk og ikke vitenskaplig innstilt..
Sorry.
Predikeren: “Når du svarer som du gjør virker du irritert og angstbitersk og ikke vitenskaplig innstilt..”
Er det ikke typisk at den som holder seg til vitenskapelige forklaringer blir beskyldt for å være trangsynt når han avviser tomme påstander? Men hvem er det egentlig som har et åpent sinn: Den som følger bevisene dit de fører ham, uansett hva svaret blir, eller den som tviholder på sin overnaturlige forklaring, uansett hva fakta forteller?
Kritisk tenkning betyr å la konklusjonen følge av fakta. Tro betyr å starte med en konklusjon og så banke og vri på fakta for å få dem til å stemme med det man allerede har bestemt er sannheten. Hvilken beskrivelse passer best på Ars Ethica?
Ja, det synes jeg også var usaklig sagt av predikeren. Men men
Norwonk.
Det er morsomt når noen forsvarer tøv.
Dersom du leser begge innleggene (mitt og Ars Ethica) ser du at han , rent saklig, ikke svarer på innlegget.
Måten han gjør dette på er belærende, kjapp, nedlatende… og det kan ikke fungere som samtale om temaet.
Er det å ønske, så kan jeg bruke setning for setning metoden for å vise dette.
Predikeren.
Sukk… Ingen grunn til å bruke for mye av sitt liv på å kverulere, men OK:
Første setning fra Predikeren: “Jeg må nesten le av den frenetiske angst man har for enhver tanke om under…”
Ars Ethica svarer, lett ironisk, at han også er i stand til å føle undring, men at det ikke er denne følelsen han tar opp i dette innlegget. Det handler om tro på mirakler.
Neste utspill fra Predikeren: “Ville du se på det som et under dersom du ble omvendt til kristendommen, Niclas?”
Ars Ethica: “Ville jeg se saker og ting annerledes om jeg forandret meg? Det er selvsagt mulig, enten det gjelder hjerneskade eller omvendelse.”
Predikeren: “Mener dere med undere at det er uforklarelige hendelser? Og at deres poeng er at det ikke hender noe uforklarelig?
Eller er under bare knyttet opp mot bønnhørelse? Slik at det er det å kunne si: “Jeg ba og dette skjedde.” som er under?” Og forteller så om blodstemmingsunderet.
Ars Ethica svarer at de undrene han har studert, har vist seg å være fullt mulige å forklare med naturlige årsaker. “Nå er det i og for seg “greit nok” å tro på mirakler fordi man tror på Gud (miraklene blir da en logisk konsekvens av et noe tynt premiss). Problemene oppstår først for alvor når man bruker undrene til å begrunne Guds eksistens, for da blir det hele sirkulært.”
Predikeren påpeker at blodstemmingen var samisk, ikke kristen, noe som ikke har noen betydning for Ars Ethica’ argumenter om at effekten sannsynligvis er innbilt. Og avslutter: “Når du svarer som du gjør virker du irritert og angstbitersk og ikke vitenskaplig innstilt..”
Og til sist hevder du at jeg forsvarer tøv (uten å påvise dette) og at Ars Ethica er “belærende, kjapp, nedlatende”. Og slik virker det nødvendigvis for den som tror han har vært vitne til noe uforklarlig, og en annen avviser det hele som fullstendig naturlig. Men betyr det at Ars Ethica’ forklaringer er ugyldige, eller at du kan motbevise dem? Jeg tror svaret blir nei.
At du til tider finner det frustrerende å diskutere med Ars Ethica, overrasker meg ikke. Jeg skjønner at det ikke er trivelig å bli satt fast. Men det er dessverre typisk for dem som tror på det overnaturlige at de stempler enhver naturlig forklaring som “nedlatende” og usaklig, og at de oppfatter dem som kan gi en naturlig forklaring som “belærende”. Det er da de gjerne kommer med de vanlige klisjéene om at “det er mer mellom himmel og jord” og at “du må ha et åpent sinn” - noe som for dem betyr å akseptere påstander uten bevis.
Jeg har hatt flere slike diskusjoner enn jeg kan telle. Og de følger alltid samme mal:
1. “Du kan ikke forklare dette!”
2. “Joda, det kan jeg.” Og så gjør jeg det.
3. “Du er bare trangsynt og arrogant, og ser ikke hvor fantastisk verden er.”
Låter det kjent?
Poenget står likevel fast: du hadde en onkel som viftet hendene over folk og påstod at han stanset blødningene deres. De gangene det ikke funket, var det Guds vilje. De gangene det “funket” (fordi det a) ikke var noen blødning i utgangspunktet eller b) ville stanset av seg selv) er det selvsagt også Guds vilje. Konklusjonen er selvsagt at Gud vinner uansett.
Dette er Ars Ethica utsagn.
Usakligheten består i:
Onkel “viftet ikke med hendene”over folk.
Dette skriver jeg ikke noe om, men det tillegger Ars Ethica min beretning som en selvfølge.. dette er ikke bare uetterrettelig, det er feil og det er ment nedlatende, og det er ment å gi assosiasjonen kristen håndspåleggelse.
” og påstod at han stanset blødningene deres. De gangene det ikke funket, var det Guds vilje. De gangene det “funket” (fordi det a) ikke var noen blødning i utgangspunktet eller b) ville stanset av seg selv) er det selvsagt også Guds vilje. Konklusjonen er selvsagt at Gud vinner uansett.”
Han utøvet dette kun ved sykehuset i Trondhjem ved få anledninger. Hvorvidt det var vellykket ble registrert der av legene, som endel av dem, kjente til blodstemming som fenomen.
Det var aldri snakk om noen “Guds vilje” i dette.
Med så bastante påstander som Ars Ethica kommer med om undersøkelser av disse tilfellene vil jeg ha henvisning til kildematrialet han baserer seg på. For setningene hans er tøv. Det er ikke noen “guds vilje” i blodstemmingssaker.
“At du til tider finner det frustrerende å diskutere med Ars Ethica, overrasker meg ikke. Jeg skjønner at det ikke er trivelig å bli satt fast. Men det er dessverre typisk for dem som tror på det overnaturlige at de stempler enhver naturlig forklaring som “nedlatende” og usaklig, og at de oppfatter dem som kan gi en naturlig forklaring som “belærende”.
Jeg liker ærlig samtale og saklige argumenter, og for det meste oppfatter jeg Ars Ethica slik.
Håper det er noe som fortsetter, at ikke alt blir forenklede kjappiser.
Predikeren: “Med så bastante påstander som Ars Ethica kommer med om undersøkelser av disse tilfellene vil jeg ha henvisning til kildematrialet han baserer seg på. For setningene hans er tøv.”
Dette er en klassisk unnamanøvre. Det er selvsagt ikke opp til Ars Ethica å bevise at onkelen din IKKE kunne utføre undere. Hvis du påstår at han kunne det, ligger bevisbyrden hos deg. At Ars Ethica ikke kjenner alle detaljer i prosessen, skyldes utelukkende at du ikke har beskrevet dem. I mangel av detaljer, argumenterer han ut fra hvordan slikt pleier å foregå. Og at han er skeptisk (og en smule syrlig), burde ikke forundre deg. Er det en “bastant påstand” å si at du ikke tror på trolldom? Krever den en lang og dypsindig begrunnelse, full av fotnoter og henvisninger til vitenskapelige studier?
Dette er strengt tatt ikke poenget mitt, heller. Jeg forsøkte i min første kommentar å påpeke at de fleste slike debatter følger samme mønster, og at det er typisk at de ender med personangrep fra den troende. Den som argumenterer ut fra blind tro, må til syvende og sist demonstrere at hans tro er rasjonell fordi den bygger på en innlysende sannhet (”for meg er ethvert liv, enhver fødsel et stort under…”). Hvis noen da nekter å akseptere at den er innlysende, er personangrep siste utvei: “Hvis du ikke ser den opplagte sannheten i troen min, må det være fordi du er vrang / uvitende / arrogant / angstbitersk / dum / ond.” Dette er ikke nødvendigvis uhøflighet engang - den troende har simpelthen ingen andre steder å gå.
Den som tror, må nødvendigvis konkludere med at det er noe galt med dem som ikke tror, fordi de i hans øyne ikke aksepterer det åpenbare, det som ikke burde kreve noen ytterligere bevis. Deres manglende tro er dessuten fornærmende, fordi den troendes argumenter ikke hviler på annet enn en henvisning til egen troverdighet: “Jeg tror på dette, og jeg er en fornuftig person. Derfor er det fornuftig å tro på dette.” Eller, som Groucho Marx sa: “Who are you gonna believe - me or your lying eyes?”
Å avvise dette argumentet blir uunngåelig tolket som at man avviser at den troende er en fornuftig person (selv om skeptikeren egentlig avviser påstanden på grunn av manglende bevis, ikke på grunn av den troendes personlige egenskaper). Og da blir mitt spørsmål: Hvem er det egentlig som er “angstbitersk, nedlatende og belærende”?
I bunn og grunn koker alle slike diskusjoner ned til denne enkle problemstillingen: Hvilke kriterier er det du mener må oppfylles for å oppfatte noe som sant eller virkelig? For oss som ikke tror på mirakler, er svaret enkelt: Vi holder oss til det vitenskapen kan sannsynliggjøre. Men hvis du tror på mirakler, bør du kunne forklare hvorfor du ikke tror på alle påståtte mirakler. Hvorfor krever du bevis i noen tilfeller, men ikke i andre? Hvordan skiller du mellom skitt og kanel?
Det andre er detaljer.
Hvis det er så mange som er så sikre på at mirakler finnes (blodstemming høres også noe mirakuløst ut) så skjønner jeg ikke hvorfor de ikke bare tar utfordringen som jeg linker til nederst. Gode penger å tjene også!
Vinn, vinn!
http://www.randi.org/joom/challenge-info.html
Kjære (Norwonk)
jeg har min eksamen filosofikum fra dengangen logikk og debattmoral var obligatorisk under Arne Næss velsignede vinger.
Innlegget mitt dreide seg ikke om kristen tro.. eller noens tro overhodet…. Les bare alt en gang til og se selv.
Derfor prøver jeg å forklare at Ars Ethica bommer med argumentene sine.
Siden du er Ars Ethica talerør regner jeg med at dette er noe han “ikke gidder”.
Men, for ordens skyld: Jeg har ingen intensjoner om å bevise min onkels aktiviteter. Men han som påstår hvordan det forholder seg, har bevisbyrden.
“Hvilke kriterier er det du mener må oppfylles for å oppfatte noe som sant eller virkelig? For oss som ikke tror på mirakler, er svaret enkelt: Vi holder oss til det vitenskapen kan sannsynliggjøre.”
Dreier det seg om matematikk vil jeg ha både fremgangsmåte, analyse, vurderinger, muligheter og svar riktig.
Dreier det seg om vitenskap vil jeg ha en vurdering av metodevalg og en tilsfredsstillende etterprøvbarhet i undersøkelser/ forsøk .. og en grundig analyttisk presentasjon av resultatene.
“Mirakler” er for meg noe “tøv”.. eller et definisjonsspørsmål.
Men i vår tilværelse er det mange fenomener å forholde seg til.
Måten vi gjør dette på, viser hvem vi er.
Norwonk skrev: “Sukk… Ingen grunn til å bruke for mye av sitt liv på å kverulere, men OK”
Hehe :)
Her går det jaggu unna mens man er bortreist! Jeg synes Norwonk har belyst saken godt, men kan utfylle litt.
“Usakligheten består i: Onkel “viftet ikke med hendene”over folk. Dette skriver jeg ikke noe om, men det tillegger Ars Ethica min beretning som en selvfølge.. dette er ikke bare uetterrettelig, det er feil og det er ment nedlatende, og det er ment å gi assosiasjonen kristen håndspåleggelse.”
Jeg brukte uttrykket “vifte med hendene” fordi jeg antok at blodstemming foregikk slik. Du må gjerne bli irritert over at jeg gjør antagelser, men da burde du i så fall holde deg for god til å gjøre det samme selv (”det er ment nedlatende, og det er ment å gi[…]“). Alternativt kan du medgi at antagelser av og til treffer (det var ment syrlig) og at de av og til ikke treffer (det var ikke ment å gi assosiasjoner til håndspåleggelse), og at det er greit å bruke antagelser av og til for å slippe å spørre om alt mulig rart (f.eks. antar jeg at du er et voksent menneske bosatt i Norge, og gidder ikke spørre om det før jeg begynner å lure :)
“Innlegget mitt dreide seg ikke om kristen tro.. eller noens tro overhodet…. Les bare alt en gang til og se selv.”
Du kommenterer på en post jeg har skrevet om mirakler, Predikeren. Da synes jeg ikke det er min jobb å spørre og grave meg til bunns i envher påstand du kommer med, men anta at kommentarene dine faktisk er kommentarer på det jeg har skrevet og ikke bare løst tilknyttede utsagn. Assumption is the mother of all fuck-ups, og noen ganger tar jeg feil. Det kan jeg leve med så lenge jeg tar rett mesteparten av tiden. Og dersom flere personer misforstår deg kunne du kanskje uttrykket deg enda tydeligere/anta at vi er enda dummere enn vi gir oss ut for å være? :)
“Men, for ordens skyld: Jeg har ingen intensjoner om å bevise min onkels aktiviteter. Men han som påstår hvordan det forholder seg, har bevisbyrden.”
Her er du litt upresis: han som påstår enhver positiv påstand, har bevisbyrden. Hvis du mener “blodstemmingen” var mer enn en tilfeldighet (noe vi skeptikere selvsagt skal være villige til å akseptere muligheten for) har du bevisbyrden. Ingen bevis, ingen påstand. Det skulle jeg tro prof. Næss er enig med meg i.
Og angående historien din om blodstemming, så følger den det klassiske mønsteret til de fleste helbredelseshistorier. Hvis man faktisk har en dokumentert sykdom/lidelse, så er man gjerne på sykehus og får hjelp i førsteomgang. At din onkel “viftet med hendene” (jeg bruker det uttrykket i mangel på mer info om hva han faktisk gjorde) og at de deretter ble friske, imponerer meg omtrent like mye som når Kronprinsesse Mette-Marit forteller at hun ble frisk fra sin nyrebekkenbetennelse etter at Märtha la hendene sine på henne. Selvsagt ble hun det, hun gikk jo på antibiotika samtidig. Dersom hun ikke ble frisk etter at Märtha la hendene sine på henne, kunne det kanskje vært interessant. Menmen.
Hei, Ars Ethica.
Jeg skal ikke plage deg lenger, bare gjøre det så tydelig jeg kan.
“Du kommenterer på en post jeg har skrevet om mirakler, Predikeren.”
Ja, nettopp.
Jeg svært interessert i definisjoner på begrepet “mirakler”.
Det kan være:
1. naturstridige fenomener
2. uvanlig store, men ikke naturstridige fenomener
3. ikke naturstridige, men ennå ikke forklarbare fenomener.
4. fenomener tillagt en utenforliggende makt.
Tja… det kan sikkert lages mange flere, men dette var utgangspunktet i hodet mitt, og jeg lette litt hos deg etter dine innfallsvinkler.
Jeg tenkte at du sikkert var mer nyansert enn du er i ditt første utsagn:
“Nå som vi i etterpåklokskapens lys vet hvordan “mirakelet” skjedde, vil selvsagt ingen påstå at bønn var årsaken til denne hendelsen.”
Jeg tenkte at du ville like å få innspill om flere nyanser av temaet, og at vi kunne få det frem en god samtale ved å “pirke” litt på andre innfallsvinkler enn den du hadde i startinnlegget…
En ekte maretialist forsker nettopp med et åpent sinn for å forstå hva som egentlig skjer.
Derfor har Sovjetisk forskning svært mye interessant innenfor parapsykologi f.eks.
Jeg visste faktisk ikke at jeg bare irriterte deg.
Vent nå litt. Anbefale “Signs”? Det var slemt av deg, Ars Ethica - vil du dem så ille?
Heh. Du har bare ikke skjønt den, Ivers. Det er en genial film, men den krever sitt av seeren :P
Det som skjer det skjer, så behøver man egentlig spekulere i hvorfor? ..er ikke det greit da?
Men å anbefale “Signs”?
Får se den en gang til da, siden jeg sikkert ikke har skjønt den jeg heller ;)
Send en kommentar