Ars Ethica

Veldig mange bloggere har et forhold til begrepet “meme” slik det brukes i cyberspace, uten at de har helt klart for seg hva memer egentlig er og hvor mye begrepet faktisk rommer.

“(A) man can fail. He can be killed and forgotten. But four hundred years later an idea can still change the world. I’ve witnessed firsthand the power of ideas. I’ve seen people kill in the name of them; and die defending them. But you cannot touch an idea, cannot hold it or kiss it. An idea does not bleed, it cannot feel pain, and it does not love.” - V for Vendetta

“They are in you and in me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence. They have come a long way, those replicators. Now they go by the name of genes, and we are their survival machines.” - Richard Dakwins, The Selfish Gene

I sin berømte bok The Selfish Gene (en stund før han ble kjent for religionskritikk) viser Richard Dawkins hvordan man bør se på levende skapninger som verktøy for genenes spredning, et trygt oppholdssted for genene dine mens de venter på å spre seg:

“Vehicles [menneskene, bl.anm.] don’t replicate themselves; they work to propagate their replicators [genene, bl.anm.]. Replicators don’t behave, don’t perceive the world, don’t catch prey or run away from predators; they make vehicles that do all those things.” ¹

Det som var revolusjonerende med Dawkins bok, var at den formidlet et evolusjonssyn som var ukjent for massene: genenes evolusjonsperspektiv fremfor individenes. Både viruset og elefantens gener er i prinsippet en “kopier meg!”-oppskrift, forskjellen er at de når målet på ulike måter. Virusets gener sørger for at celler infiseres slik at det lages flere kopier, mens elefantens gener sørger for at flere elefanter blir laget, slik at det blir flere kopier av genene.² At individene er genenes redskaper forklarer hvorfor foreldre kan gå i døden for sine barn: fra genenes perspektiv er denne typen adferd en god investering, så genene som stimulerer til denne typen adferd har blitt utbredt og fått sterk effekt.

Likheten mellom sitatet fra V for Vendetta og det øverste fra Dawkins er slående. Kan det være at det opererer en form for evolusjon på idéer også? Daniel Dennett har listet opp de følgende kravene for at evolusjon skal skje

1. Variasjon: det må hele tiden være tilstrekkelig mange ulike elementer
2. Arvelighet/replikasjon: det må finnes en måte for elementene å bli kopiert på
3. Ulik “fitness”: elementet og omgivelsene reagerer sammen og påvirker hvor mange kopier som finnes av elementet

Her nevnes ikke DNA, at idéene må være kodet i diskrete enheter, at all endring må skje i små og inkrementelle skritt, eller at variasjon må opptre vertikalt mellom “generasjoner” og ikke horisontalt innad samme “generasjon”. Dennett hevder at idéer oppfyller disse kravene: de forandrer seg mye i hver overføring. De kan kopieres når vi forteller dem til hverandre eller ved imitasjon. Og enkelte idéer er - av ulike årsaker - enklere å huske enn andre. Richard Dawkins lanserte denne tanken og ga det navnet “mem” (på engelsk “meme”, som rimer på “cream”). Navnet kommer fra greske mimema som betyr “det som imiteres”, og er ifølge Sue Blackmore den bedre definisjonen på hva som egentlig utgjør et mem. Enkelte memer har “kopier meg!” gitt eksplisitt, mens andre imiteres på grunn av at de utnytter behov hos bæreren (f.eks. vitser og historier man ikke fant på selv).

Fordi Dawkins har brukt memer i forbindelse med sin religionskritikk og kalt religion et virus, tror mange kritikere (og tilhengere som har misforstått memetikken!) at membegrepet best brukes om de destruktive idéene. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten, noe Dawkins tydeliggjør i dette sitatet:

“Memes can be good ideas, good tunes, good poems, as well as drivelling mantras. Anything that spreads by imitation, as genes spread by bodily reproduction or by viral infection, is a meme. (…) Those memes that spread do so because they are good at spreading. (…) We may think this spreading for the sake of spreading rather futile, but nature is not interested in our judgements, of futility or of anything else. If a piece of code has what it takes, it spreads and that’s that.”

Hva kan så memteorien brukes til? Utover å bruke dem til å forstå religion (noe jeg tenkte å ta opp på nytt i en egen post litt senere) er en av de som har gått lengst Sue Blackmore. Hun mener at memene har forandret oss og genene våre, slik at et memperspektiv kan bidra til å forklare flere av de store gåtene ved menneskelig utvikling. Mer om dette i snutten under (via demring.com).

Om noen av disse tilnærmingene vil bære frukter eller om memetikk kun gir oss et nytt synspunkt som er interessant, men ubrukelig, vet vi ikke enda. Personlig forholder jeg meg foreløpig skeptisk til Blackmores hypotese³ om at bevissthet kan forklares med memer, men både dette og de andre hypotesene hennes vil trolig bekreftes eller avkreftes med tiden.

…

1: Dawkins tar selvsagt et svært viktig forbehold her: genene er ikke bevisste og bryr seg ikke om hva som skjer:

“[W]e must not think of genes as conscious, purposeful agents. Blind natural selection, however, makes them behave rather as if they were purposeful, and it has been convenient, as a shorthand, to refer to genes in the language of purpose.” - The Selfish Gene, s 175

2: Merk at mekanismene og målene er de samme for “nyttige” gener i elefanten og “utnyttende” gener i viruset - på samme måte som konklusjonen “religion er et mem” ikke automatisk betyr at religionen ikke er nyttig for oss, eller at Gud ikke finnes. Richard Dawkins forklarer dette med nytte/unytte slik i boken “Unweaving the Rainbow”:

“Genes can also spread for what we think of as a more ‘legitimate’ reason, say, because they improve the acuity of a hawk’s eyesight. They are the ones that first occur to us when we think of Darwinism. (…) [A]n elephant’s DNA and a virus’s are both ‘Copy Me’ programmes. The difference is that one of them has an almost fantastically large digression: ‘Copy me by building an elephant first.’ But both kinds of program spread because, in their different ways, they are good at spreading. The same is true for memes. Jingling tangos survive in brains, and infect other brains, for reasons of pure parasitic effectiveness. They are near the virus end of the spectrum. Great ideas in philosophy, brilliant insights in mathematics, clever techniques for tying knots or fashioning pots, survive in the meme pool for reasons that are closer to the ‘legitimate’ or ‘elephant’ end of our Darwinian spectrum.”

3 Du kan lese denne 11-siders artikkelen hvor Blackmore kommer inn på denne teorien. På side 6 gir hun en svært grov forklaring av dette synet:

“We have brains specially designed to absorb the language we hear (see above), to deal with grammar, and to imitate the particular sounds of the language(s) we grew up with. By the age of about three years the word ‘I’ is used frequently and with increasing sophistication. The word ‘I’ is initially essential to distinguish one physical person from another, but very rapidly becomes used to say things like ‘I think’, ‘I like’, ‘I want’, ‘I believe’, ‘That’s mine’ and so forth, as though there were a central self who has opinions, desires and possessions. In this way, I suggest, a false notion of self is constructed. “