Når er det å forskjellsbehandle ikke lenger diskriminering? I denne posten skrev jeg hvordan jeg vil definere diskriminering:
“Diskriminering er særbehandling på grunn av faste personlige egenskaper det er utenfor individets makt å endre, og som ikke er relevante for kvaliteten på pliktene som er nødvendige for å få retten det er spørsmål om
[EDIT 11:55 4.06.08: etter å ha lagt ut første del fikk jeg veldig mange interessante innspill som egentlig betyr at hele den posten må skrives om. Men jeg legger likevel denne ut fordi den er del to av en annen post - så får en versjon som gjenspeiler kommentatorenes innspill komme senere. Litt synd, men det er derfor vi blogger: for å utvikle våre egne og andres tanker og idéer, og i prosessen forkaste de som ikke er verdt å spare på.]
Jeg har allerede skrevet en del om denne defininsjonen, men den mest avgjørende delen gjenstår:
“(egenskaper) som ikke er relevante for kvaliteten på (oppgaven)” betyr at det er greit å forskjellsbehandle på egenskaper som er relevante for oppgaven som skal gjøres. Er du mindre trivelig, vil det ofte kunne gå ut over jobben du skal gjøre - selv om personligheten din kanskje er noe du ikke kan endre på.
Her må man imidlertid holde tunga rett i munnen: det er eksempelvis ikke gitt at rase, farge, språk eller nasjonal opprinnelse vil påvirke din evne til å fungere som leder i organisasjonen for norske asylsøkere (ei heller trenger man være homofil for å kunne gjøre en god jobb i LLH, eller være fattig for å kunne tale på vegne av norske fattige). I praksis vil nok ofte den personlige erfaringen man besitter være tungen på vektskålen, men utelukker man noen bare på grunn av en slik egenskap, må det være fordi det er umulig for et menneske med den egenskapen å gjøre oppgaven like godt.
Og her kommer vi også til problemet som fikk meg til å skrive denne posten: for hvordan skal en neger kunne gjøre en skikkelig jobb som talsperson i den fiktive, rasistiske lobbyorganisasjonen Hvitt Norge, uten å hate sin egen hudfarge? Eller en skilt/homofil samboende prest i en kristenfundamentalistisk menighet som mener skilsmisse/homofili er galt, hvis presten selv ikke mener det han gjør er galt? Jeg tror ikke en neger eller en skilt/homofil prest vil kunne gjøre en skikkelig jobb i slike situasjoner, fordi de som en del av stillingen vil måtte komme med kritikk (kalle innvandrere mindreverdige/kalle homofili og skilsmisse synd) uten at de later til å tro på. Og når en viktig del av arbeidsoppgaven er “troverdighet”, blir de automatisk diskvalifisert fra stillingen.
I dag kan trossamfunn bruke arbeidsmiljølovens §13-3 for å hindre ansettelser av homofile, formodentlig av grunnen jeg ga ovenfor:
Arbeidsmiljøloven §13-3: “Forskjellsbehandling på grunn av homofil samlivsform ved ansettelse i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten, er ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering.”
Så, er det greit da eller? Jeg synes ikke det. For selv om jeg mener at de stillingene som er uforenelige med homofili “ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten” egentlig bør få lov til å slippe å ansette homofile, slipper de ikke så lett unna. I prinsippet mener jeg nemlig at dersom fordømming av homofiles leveform er så sentralt at det har å gjøre med “stillingens karakter” eller “formålet for virksomheten”, da burde virksomheten sortere under straffelovens §135a, det vil si den såkalte rasismeparagrafen:
“§135a: Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. (…) Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres (…) homofile legning, leveform eller orientering.”
Men bryter ikke denne begrensningen med de religiøses tanke- og ytringsfrihet? Nei. Det bryter kanskje med religionsfriheten deres, men det ser jeg på som uproblematisk. Samtidig skal det mye til før §135a tas i bruk, og retten til å fortelle verden at man forakter homofili eller mørke hudfarger bør kanskje stå sterkere enn muligheten til å få jobb i en slik virksomhet.
I praksis kan problemet med ansettelser løses langt enklere. Hvis du er kristen, samboende homofili og ønsker å jobbe som prest, hvorfor vil du da være prest i (eller ha noe som helst å gjøre med) en kirke som mener kjærligheten din er noe stygt og syndig? Det blir i mine øyne like absurd som om en somalier skulle søke jobb som talsperson for Vigrid - og oppriktig ønsket å jobbe der. Det er med andre ord ikke kirken i seg selv som er problemet her, men den spesifikke versjonen av religionen som ligger til grunn for kirken. Er du kristen og samboende homofil med ønske om å bli prest? Vel, da er du åpenbart ikke skikkelig kristen, fordi du har misforstått noe som er så sentralt ved religionen at Kirken ikke stoler på at du kan gjøre jobben på en troverdig måte.
…
Ved å tenke, gruble og diskutere denne saken har jeg altså endt opp med å endre mening. Homofile kan ikke forvente å få jobb i kirken, og kirken må kunne nekte å ansette dem uten at det håndteres som diskriminering. Det handler om ytringsfrihet, og ingenting er dårligere reklame for Jesus enn kristne som preker om hvor ydmyke de er og hvor sterkt de hater homofil kjærlighet.
8 kommentarer
Vel, nå fins det mer enn ett teologisk syn/bibelsyn i kirken, da.
Ingen religion er statisk og uforanderlig, heldigvis.
Heldigvis, kan man si. Hvis ikke ville vi vel ikke hatt kvinnelige prester i dag (kvinner skal jo ikke tale i forsamlinger, osv.)
Det må jo være forskjell på institusjoner! I det sivile samfunn må det jo være mulig for interesseorganisasjoner å sikre at noen av deres ansatte står for organisasjons mål! Trossamfunn må jo kunne få diskriminere på grunnlag av religion, for eksempel! Politiske partier må kunne diskriminere på grunnlag av politisk overbevisning. Ellers blir organisasjonsfriheten en hul frihet.
Det dukker opp problemer når slike organisasjoner/institusjoner får stor makt og når “tynne” tilknytninger (som medlemskap i en organisasjon) blir “tykke,” det vil si at folk føler at deres identitet er knyttet til organisasjonen.
Sammenligningen mellom den homofile presten, og den somaliske vigridmedarbeideren er avhengig av at somalieren din føler en sterk tilhørighet til Vigrid, at han eller hun er vokst opp på i en vigridheim, vært på ungdomsleirene deres og lignende. Noe som jeg ikke tror har skjedd enda i Vigrids eller somalias historie.
En prinsippiell, men ikke veldig hjelpsom løsning på den homofile prestens problem, ville være å starte sitt eget Lutherske kirkesamfunn som aksepterer homofili. Så lenge samfunnet legger tilrette for at dette er mulig, og ikke legger for mange kjepper i veien, så kunne man argumentert for at det er veien å gå.
Ulempen med dette, er at det sementerer konservative lederes makt i bestående trossamfunnet. De kan til enhver tid si “take it or leave it” til sine trosfeller, og dermed mister interne oppgjør og endringer sin legitimitet.
En annen problemstilling som ligner litt: Hvor stor må en bedrift være før det er umoralsk for sjefen å ansette familiemedlemmer foran andre? En liten pølsebod som drives av far og datter blir vel urimelig å anklage for nepotisme? Men å ansette sine barn i en større bedrift er et maktproblem og urettmessig diskriminering?
PS: Jeg vet at Kirkens Nødhjelp har følgende formulering på sine stillingsannonser: “Den ansette forventes å være lojal ovenfor Kirkens Nødhjelps kristne verdigrunnlag.” De ansetter både ateister og medlemmer av ikke-kristne trossamfunn.
er det tilstrekkelig kompromiss mellom formål og ikke-diskriminering? Samme hva du ER, så lenge du GJØR det du skal?
“Ellers blir organisasjonsfriheten en hul frihet.”
Jeg er i prinsippet enig, men har altså laget en definisjon som gjør at dette ikke lenger blir diskriminering.
“Sammenligningen mellom den homofile presten, og den somaliske vigridmedarbeideren er avhengig av at somalieren din føler en sterk tilhørighet til Vigrid, at han eller hun er vokst opp på i en vigridheim, vært på ungdomsleirene deres og lignende. Noe som jeg ikke tror har skjedd enda i Vigrids eller somalias historie.”
Jeg ser den. Ta en vigridgutt som vokser opp slik og deretter oppdager at hans biologiske mor var jøde, og at han nå ønsker å omfavne både vigrid og jødedommen. (Blir jo helt absurd, selvsagt.)
“Ulempen med dette, er at det sementerer konservative lederes makt i bestående trossamfunnet. De kan til enhver tid si “take it or leave it” til sine trosfeller, og dermed mister interne oppgjør og endringer sin legitimitet.”
Helt enig.
“er det tilstrekkelig kompromiss mellom formål og ikke-diskriminering? Samme hva du ER, så lenge du GJØR det du skal?”
I utgangspunktet. Men da kan f.eks. ikke politiske partier ansette talspersoner avhengig av sine politiske syn.
Jeg har tenkt litt mer på disse tingene, og har kommet frem til at når det gjelder organisasjoners kjernevirksomheter, så er det ganske greit - de må få lov til å opprettholde sin egenart utifra sitt formål.
Neste spørsmål er litt vanskeligere, og det er jo at mange religiøse organisasjoner er aktive i samfunnet, og driver skoler, gamlehjem, idrettstilbud, etc.
For eksempel har det vært en sak her i England der et katolsk adopsjonsbyrå ønsket fritak fra å legge til rette for homofile fosterforeldre. Det fikk de ikke lov til.
Umiddelbart tenkte jeg at homofiles rett til adopsjon er ivaretatt så lenge andre organisasjoner (og hvis ingen andre gjør det, staten), tilbyr en like god tjeneste. Man kunne tenke seg at et slags marked sørger for at en rekke gruppers rettigheter ivaretas, men at ingen av enkeltaktørene har det samme ansvaret. Til syvende og sist er det staten som er pliktholder, så hvis markedet ikke gir et tilbud til alle, så må staten sørge for tilbudet.
Innebærer “adopsjonsfriheten” til å adoptere gjennom alle organisasjoner? Hvorfor er det forskjellig fra å si at alle religiøse organisasjoner må legge til rette for alle typer religionsutøvelse? Eller at ytringsfriheten innebærer at alle aviser må trykke alle kronikker uansett profil?
Problemet dukker vel opp hvis det viser seg at noen noen tjenester er mye bedre enn andre, og at de beste tjenestene stenger en rekke grupper ute. Da er det åpenbart at de eksluderte ikke får samme mulighet som andre. Men det er vel vanskelig å lage lover mot suksess…
Nuvel - jeg har en byråkratisk løsning på noe av det. Hvis en religiøs (eller annen overbevisningsbasert) organisasjon ønsker å fungere ute på et marked, må de opprette en stiftelse eller lignende som er et eget rettssubjekt. Denne nye stiftelsen kan ikke diskriminere på samme måte som kjernevirksomheten, men må nøye seg med “lojalitetserklæringer” i kontrakten. Med andre ord kan en religiøs skole ikke nekte å ansette en homofil lærer, men kan pålegge vedkommende å undervise at skolen mener at homofili er synd.
En snodig situasjon, kanskje…
“En annen problemstilling som ligner litt: Hvor stor må en bedrift være før det er umoralsk for sjefen å ansette familiemedlemmer foran andre? En liten pølsebod som drives av far og datter blir vel urimelig å anklage for nepotisme? Men å ansette sine barn i en større bedrift er et maktproblem og urettmessig diskriminering?”
Det blir egentlig en litt annen debatt: Dette gjelder mest i forhold til eiere, investorer og andre interessehavere, ikke samfunnet forøvrig. Som selvstendig næringsdrivende står man fritt til å ta dårlige forretningsavgjørelser. Som ansatt leder i en større bedrift har man ansvar overfor eiere og investorer for å maksimere effektivitet og lønnsomhet, og man vil fort svikte det ansvaret om man ansetter etter familiebånd og personlige preferanser.
En annen ting er at problemstillinger omkring diskriminering normalt er relevante først når noen utlyser en ledig stilling (eller f.eks hus til salgs eller leie). Så lenge man skaffer seg ansatte gjennom skjult headhunting-prosess kan man ansette hvem man vil, men har man først utlyst stillingen er man pliktig til å behandle alle søkerene saklig og rettferdig. Om dette kan man si:
1. Det er det eneste som er praktisk mulig, fordi det er urimelig å kritisere arbeidsgiver for å ikke ta stilling til kandidater (og kandidaters kvalifikasjoner) de ikke vet om. Det er først når det foreligger en saklig sett overbevisende stillingssøknad (eller bud på huset) fra en homofil same at man eventuelt kan si at den homofile samen blir forbigått av ikke-saklige grunner.
2. Dette fungerer som en slags sikkerhetsventil hvor “fanatikere” gis en viss legal mulighet til å diskriminere, mens markedet som helhet ivaretar utsatte grupper.
3. Vi må anta at offentlig utlysning er en fordel for å finne (og vite at man har funnet) den beste søkeren eller det høyeste budet, og denne nedsiden gjør at bakveien neppe vil bli brukt så veldig mye. Den vil særlig ikke bli brukt av store og mer byråkratiske organisasjoner som har et behov for å forsikre seg om at de har fått den beste kandidaten og ikke avdelingslederens favorittnevø.
4. Dette kan også begrunnes prinsipielt ved å si at det “offentlige” arbeids- og boligmarkedet er en form for tjeneste som samfunnet leverer, og at samfunnet dermed har særskilte muligheter til å lage regler for bruken av denne markedsplassen.
5. Hvis det skulle vise seg at store deler av omsetningen går utenom markedet nettopp for å unngå antidiskrimeringskrav bør man av pragmatiske grunner gjøre noe med det.
“Problemet dukker vel opp hvis det viser seg at noen noen tjenester er mye bedre enn andre, og at de beste tjenestene stenger en rekke grupper ute. Da er det åpenbart at de eksluderte ikke får samme mulighet som andre. Men det er vel vanskelig å lage lover mot suksess…”
Det er vanskelig å lage lover direkte mot suksess, men det er fullt mulig å lage lover som sier at dominerende markedsaktører må følge strengere regler enn andre. Slike lover finnes allerede i forhold til konkurranselovgivning. (Det er f.eks lovlig for en liten leverandør å kreve at detaljister ikke skal føre konkurrende produkter, men hvis man i utgangspunktet har en posisjon og markedsandel som gjør det umulig for detaljister å si nei vil et slikt krav være i strid med konkurranseloven.) Man kan godt tenke seg lignende regler for f.eks adopsjonsbyråers forhold til homofile.
Et annet moment er at man sjelden trenger å lese så mye mellom linjene for å se at uttalte retningslinjer for å stenge ute bestemte grupper oftest utgjør en form for kritikk av gruppene det gjelder. Hvorfor skal man utelate homofile adoptivforeldre, eller nekte homofile ansettelse, om man ikke mener at homofile på en eller annen måte er mindreverdig? Dermed butter slike retningslinjer fort mot rasismeparagrafens begrensninger mot å uttrykke “ringeakt”. Dette peker også litt tilbake på det jeg sa om utlysning: Det er en ting å diskriminere i det skjulte på privaten, og noe annet å si det høyt.
Et tredje moment er rollen offentlig pengestøtte har. Man kan tenke seg at diskriminering ikke straffes direkte, vi “bare” inndrar statstøtte til adopsjonsbyråer etc. som diskriminerer. Det kan også være en mellomløsning som gir rom for ekstreme meninger, men lager store hindre for at diskriminering blir for dominerende.
” Hvis en religiøs (eller annen overbevisningsbasert) organisasjon ønsker å fungere ute på et marked, må de opprette en stiftelse eller lignende som er et eget rettssubjekt.”
Det virker som et unødvendig byråkratisk grep for å skille “kjernevirksomhet” fra resten. Det tar heller ikke hensyn til at f.eks vaskehjelpen ikke har særlig mye med ideologi å gjøre. Jeg synes det er mer fornuftig å gjøre som i dag: Å vurdere dette ut fra saklig begrunnede krav til den enkelte stilling.
“Med andre ord kan en religiøs skole ikke nekte å ansette en homofil lærer, men kan pålegge vedkommende å undervise at skolen mener at homofili er synd.”
Og så støter man fort på problemstillinger om hva skolelovgivningen sier (og kan si) om hvilke verdier skolen skal formidle, men det blir vel en annen debatt. :)
Diskriminering betyr vel i utganskpunktet å forskjellsbehandle på bakgrunn av et eller annet?
Gunnar: litt av poenget er at den definisjonen kanskje er lenger unna målet enn vi liker å tro. Forskjellsbehandling på grunn av hva? Å forskjellsbehandle på grunn av evner er vanligvis greit i et jobbintervju, men kanskje ikke dersom du utelukker en jobbsøker fordi han har dysleksi eller pga kjønn. For å ta et eksempel.
One Trackback/Pingback
[...] edit this den juni 4, 2008 kl. 2:57 pm12 I dybden på diskriminering, del 2 « Ars Ethica [...]
Send en kommentar