Det følgende diktet avsluttet Bjørnar Kanli sin tankevekkende Aftenpostenkronikk/begravelsestale som ble trykket i forrige uke:
“Stå ikke ved min grav og gråt
jeg er ikke der.
Jeg sover ikke –Jeg er de tusen vinders blåst
jeg er snøkrystallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
og høstregnet som væter kinn.
Når du våkner opp i morgenstille
er jeg de tusen fuglevingens sus.
Når du sovner inn i nattens silde
er jeg de milde stjerners lys.Stå ikke ved min grav og gråt
jeg er ikke der.
Jeg døde ikke –”
Slik jeg velger å tolke diktet, er budskapet at de dødes sjeler lever videre i våre tanker og minner. Og selv om de lever bare der, kan det være en vakker måte å leve på. For den jeg savner og gråter over ligger ikke i graven: det er personen, ikke kroppen jeg savner.
Når jeg ser på vinden eller morgensolen, når jeg hører fuglevinger og tenker på deg før jeg sovner, da er du sammen med meg. Fordi du eksisterer i tankene mine hver gang jeg tenker på deg. Vi kan si at mennesket egentlig er udødelig så lenge noen husker det med kjærlighet.
Det er nettopp derfor vi bør smile, le og glede oss over minnene fra den korte tiden vi fikk tilbringe sammen med dem. Savnet blir vi ikke kvitt. Da må vi i det minste nyte minnene og gjenleve de gode stundene som er årsaken til savnet vårt.
…
Diktets forfatter antas å være Mary Elizabeth Frye (selv om dette er omstridt, les mer på wikipedia).
Jeg tenkte jeg skulle skrive mer om eutanasi (”aktiv dødshjelp”) senere, fordi det er et veldig vanskelig tema. Er du interessert i fakta om emnet kan du lese Human-Etisk Forbunds utredning om eutanasi (HEF har konkludert med å ikke ha noen offisiell mening om eutanasi).
7 kommentarer
Savn er en god følelse. Savn betyr at du har hatt gleden av noe godt, noe det er verd å savne. Det er godt-vondt.
Som jeg nettopp skrev her;
http://randiweb.com/2008/03/28/d%c3%b8den-og-livet/
Døden er på mange måter “ryddet vekk” i vårt samfunn. Og dermed kan både savnet og tristheten oppleves fremmedgjørende. Men døden er en naturlig del av livet. Og nettopp det eneste sikkre, at vi alle skal død en gang -og at livet ikke er endelig og evig - gjør vel livet dyrbart også?
Vil vi ha det ene må vi ta med det andre på en måte….
Jeg elsker dette diktet, selv om jeg synes det er enda vakrere på engelsk. Det sier noe så utrolig viktig om hvordan vi velger å forholde oss til døden, og dem som har gått bort. Det avvæpner redselen for den kalde graven, når de vi elsket alltid vil være med oss.
Randi: jeg tror egentlig at “livet blir mer dyrebart når døden finnes” er en mer filosofisk tilnærming til problemet. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om mennesker skulle vært udødelige om det var opp til meg, men får tenke litt mer på saken :)
Serendi: jeg hadde skrevet en bloggpost om den engelske versjonen, men liker ikke de reinkarnasjonistiske undertonene. Når Bjørnar Kanli valgte å bruke det i sin gravtale selv om han ikke tror på et liv etter døden, syntes jeg liksom det ble “sertifisert” som mulig å tolke ateistisk, på en måte :)
Fint dikt og fin post! Jeg tror dessverre ikke det skjer så mye etter døden, jeg heller, så da er det fint å tenke på at noen lever videre i minner og på steder.
(Men jeg skulle ønske jeg trodde det skulle skje et eller annet etterpå, for da ville nok ikke døden bli så skremmende.)
Litt ot kanksje, men er ikke det diktet fra “four weddings and a funeral”?
metern: ifølge wikipedia har det blitt gjengitt i både WoW og Frustrerte Fruer, men det står ikke noe om Fire Bryllup og Én Gravferd. Uansett mistenker jeg at diktet er eldre enn filmen :)
Du har så rett, så rett. Diktet som ble brukt i Fire bryllup og en gravferd heter “Funeral Blues”
Send en kommentar