Hva er det vi kjemper for? Toleranse eller rettferdighet?
Jeg har flere ganger tenkt over paradokset å skulle kjempe for toleranse – bortsett fra toleransen overfor de som ikke tolererer den (f.eks. kjemper mot ytringsfrihet). Nettopp dette paradokset gjør at vi som ytrer oss kritisk mot intolerante som islamisme og andre fascistlignende strøminger selv får merkelappen “intolerant tolerante” (sitert Aftenpostens Harald Stanghelle, via Dagens Ateist).
“Stanghelles kritikk er en litt misforstått kritikk, for alle som tar på seg sin skinnende blanke rustning er ikke nødvendigvis ute etter å kjempe for toleranse men for rettferdighet - for eksempel. (…) Rettferdighet kan bety at man i stedet for å dele ut rundhåndet av sin toleranse i alle retninger enten de er nazister eller taggere aktivt velger side med den grupperingen man oppfatter som svakest, eller den som man har mest sympati med. Rettferdighet er heller ikke noe enkelt begrep. De som tror de er rettferdige eller har klokketro på egen vurderingsevne kan fort tusle rett inn i fanatismen. Veien til Helvete er brolagt med gode forsetter, men toleranse er også et “godt forsett”. (…)
Forskjellen på de to typene er at den som er opptatt av rettferdighet, eller av hva som er rett og galt, foretar en etisk vurdering mens den tolerante ikke trenger å gjøre det. Ikke slik å forstå at tolerante mennesker ikke tenker etisk, men et argument basert på toleranse alene er ikke fundert på noe etisk grunnlag annet enn “Dette går så bra så”. Når jeg tolererer noe, så er det fordi jeg ikke bryr meg. Jeg tolererer dårlig kunst og musikk, og jeg tolererer trafikk inntil en viss grense men hvis jeg sier at jeg tolererer voldskriminalitet, så er ikke toleransen så sjarmerende lenger. Da er det bare laissez faire.”
Resten av posten finner du hos Dagens Ateist, og er herved anbefalt kvalitetsblogging. Mine egne tanker om toleranse følger nedenfor.
Først og fremst må vi bestemme oss for om vi mener “aksept” eller “respekt” med begrepet toleranse. Personlig heller jeg mot a-ordet, dels fordi respekt for ikke er en rettighet, men noe man må gjøre seg fortjent til, og dels fordi det er den eneste betydningen av toleranse som er forenelig med ordet “toleranse”. Om jeg sier at jeg ønsker å gjøre det ulovlig for kirken å diskriminere, betyr det at jeg hverken respekterer eller tolererer diskriminering. Men om jeg skriver sinte brev til avisen om at islamisme er en trussel for demokratiet, betyr det bare at jeg ikke respekterer islamisme. Hvorvidt jeg tolererer islamisme eller ikke er umulig å si sikkert fra eksempelet mitt: det kommer an på om jeg godtar/ønsker å tillate islamisme eller ei.
Er så alle som ønsker å begrense andres frihet intolerante? Jeg vil hevde at toleranse (manifestert som aksept for religions-, forsamlings- og ytringsfrihet1) ikke er mål i seg selv2, men midler for å oppnå rettferdighet: et rettferdig demokrati kan vanskelig fungere uten slike friheter. De er svært viktige, og derfor setter vi dem høyt - men de er altså kun midler for å oppnå lykke og rettferdighet gjennom demokrati, og må derfor settes til side når det blir nødvendig for å bevare rettferdigheten. Nettopp derfor skal vi ikke være tolerante - vi skal ikke tåle så inderlig vel - når toleransen kolliderer med rettferdigheten. Vi begrenser ytringsfriheten av avtaler om taushet, og vi straffeforfølger ytringer som sprer hat eller består av falske påstander. På samme måte trenger vi ikke tolerere diskriminering eller hatefulle ytringer i religioners navn så lenge rettferdighet er målet. Og stempler du meg som “intolerant” av den grunn, tømmer du begrepet for mening: etter den definisjonen er vi alle intolerante.
…
Tilbake til 1: Men hvorfor tar du ikke med tankefrihet her? vil den skarpe leser innvende. Grunnen er at jeg kan se svært få tilfeller hvor tankefrihet kolliderer med rettferdighet. Den sprø og gale borgeren eller han som planlegger en kriminell handling kan tvangsbehandles eller straffes for tankene sine, men utover det vil jeg hevde det er umulig å begrense tankens frihet og samtidig ha et rettferdig samfunn. Eksempelvis kan du fint fantasere om sex med små barn så lenge du ikke lar tankene dine få utløp i den virkeligheten du deler med oss andre.
Tilbake til 2: Dersom ytringsfrihet og toleranse derimot er et mål i seg selv finnes det ingen grunn til å begrense dem på noen som helst måte. Du må tolerere den intolerante og ender opp i postmodernismens moralrelativistiske grøft, ute av stand til å hevde noe som helst, bortsett fra “det er greit for meg.”
14 kommentarer
Åhhh, denne posten har jeg hatt i hodet lenge! Jeg hadde sikkert ikke klart å skive like bra som deg, så takk for at du gadd :-)
Great minds think alike ;)
OK, nå kan De få lov å saksøke meg. Jeg aner ikke hva som kom over meg. Mest sannsynlig hadde jeg alt lest denne posten her, for i neste momang å begå en egen post blottet for erindring om lesestykket.
Om det er noen trøst (for meg), er vel mannen som først og fremst burde tilkjennes retten å fyre av plagiatanklager, forlengst avgått med den berømmelige.
Mohaha, det gleder meg bare å kunne påvirke andre :)
Jeg skulle gjerne kastet meg på blogg-til-blogg-kampanjen deres, men det blir for metabloggersk for Ars Ethica, inntil jeg kommer på en mer innholdsrik vinkling.
Meatbloggersk? Det handler bare om å få så mange av våre samlede lesere som mulig til å besøke oppropssiden, og så sende mail til sponsorene. Dette handler ikke om blogging.
(Vel, for enkelte undertrykte kinesere, så er nok bloggen et uvurderlig kommunikasjonsverktøy)
OK. Da er i så fall ” blogg til blogg-kampanjen!” kanskje en litt misvisende tittel. Jeg misforstod den iallfall på den 30 sekundene jeg brukte på å lese om den (den er med andre ord i det minste ikke idiotsikker).
Men for all del: alle som er enige i det burde skrive under på det. Jeg føler bare ikke for å blogge om det, noe som selvsagt er politisk ukorrekt å si. Dette føles forøvrig litt som når Yan Friis fra Herreavdelingen ikke tør melde seg ut av Vi Støtter Munkene I Burma-Gruppen på Facebook, fordi det da virker som om han ikke lenger støtter munkene i Burma.
Hei Nicolas, fin bloggpost.
Jeg har immidlertid et tankekorst for deg.
Rettferd(ighet) defineres ofte av hva den gemene hop tenker og aksepterer som sannhet.
Ikke nødvendigvis hva jeg mener altså.
Og den gemene hop endrer seg.
hvilken rettferdighet syntes du vi bør kjempe for?
Din eller min?
Nylig oppdaget jeg at Jus og Rettferdighet ikke nødvendigvis er samme sak.
Er det rettferd at håndball dommere ikke får dømme i fotball, eller at 12 åringer får kjøre bil.
Min 5 år gamle sønn syntes det var fryktelig urettferdig at han ikke fikk sitte oppe og se ringenes herre.
Hva er rettferd?
Som jeg har nevnt i andre dialoger med deg min venn har jeg stor sans for “fri vilje”.
Kan det være noe mon tro?
Olec: jeg tror du også er mer opptatt av rettferdighet enn toleranse, men jeg kan jo svare deg likevel. Jeg synes selvsagt vi bør kjempe for “min” rettferdighet - ettersom “min rettferdighet” er den jeg har konkludert med er best. Og gjennom dialog og diskusjon, klarer vi helt sikkert å bli enige om noe (evt. at vi er uenige). Det er dette vi kaller demokrati.
“Men når er det greit å diskriminere,” oppfatter jeg at du egentlig spør (nikk i så fall bekreftende, så skal du få svar).
Ang “fri vilje” ser jeg ikke helt poenget ditt. Jeg tror også på fri vilje. Men at folk har muligheten til å velge selv betyr ikke at vi alltid skal la dem velge selv. Det tror jeg du også er enig i, med mindre du mener vi bør fjerne hele rettsstaten, fengselssystemet osv :)
Olec: jeg tror du også er mer opptatt av rettferdighet enn toleranse,
Tja, det er en hårfin ballansegang.
Er jeg for rettferd for de homofile som vil gifte seg i kirken? Er det rettferd?
Eller hva med “fri abort” gjengen, hvor mang et medlem anser abort som “en grei angrerett” uten å helt skjønne konsekvensene (hverken de medisinske, ei heller de etiske)
Og gjennom dialog og diskusjon, klarer vi helt sikkert å bli enige om noe (evt. at vi er uenige).
Sikkert, men det kan jo skyldes at vi er “oppegående og fine, snille og gode”
Det er dette vi kaller demokrati.
eeehh, jeg vet min venn. Men igjen, hva den gemene hop mener er ikke nødvendigvis rett. Du hadde jo hatt tøffe kår for 2-300 år siden. (Hvis du hadde sluppet unna vel og merke)
nikk i så fall bekreftende, så skal du få svar.
jeg nikker
Ang “fri vilje” ser jeg ikke helt poenget ditt
ad fri vilje, aksepterer jeg at du har fått samme frie vilje av Gud som jeg har. Og at du kan bruke den på noe jeg rent personlig anser som galt. (jmf. pietistene og langt hår)
Det er en fin balansegang, men poenget er at toleranse er et virkemiddel for å oppnå rettferdighet. Rettferdighet uten toleranse praktiserer vi hele tiden (pedofile som ikke får aksept for sitt syn om at sex med barn ikke er skadelig). Toleranse uten rettferdighet er derimot verdt lite (vi tolererer at homofile “gifter” seg, men de får ikke lov til å kalle det ekteskap).
“Men igjen, hva den gemene hop mener er ikke nødvendigvis rett. Du hadde jo hatt tøffe kår for 2-300 år siden.”
Men, igjen, det er det vi kaller demokrati. At “demokratisk sans” tar tid å utvikle er ikke til å stikke under en stol. Mange av dagens demokratier er ikke i mine øyne egentlig ikke “modne” nok: når man plutselig gir folk muligheten til å stemme i valg, stemmer ikke folk på sak, men på etnisk eller religiøs tilhørighet…
“ad fri vilje, aksepterer jeg at du har fått samme frie vilje av Gud som jeg har. Og at du kan bruke den på noe jeg rent personlig anser som galt.”
Ja, men er diskriminering “rent personlig (…) galt”? Hva med samleie med barn?
Toleranse uten rettferdighet er derimot verdt lite (vi tolererer at homofile “gifter” seg, men de får ikke lov til å kalle det ekteskap).
ååh,, du tenker på “vi tolererer at folk tror på Gud, men de får ikke lov til å leve ut troen? De får ikke lov til å nekte homofile å gifte seg i kirken. Dette Guds hus. Til tross for at bibelen, som de bygger sitt liv på, ikke akkurat er begeistret for slikt?
Er det slikt du tenker på?
At “demokratisk sans” tar tid å utvikle er ikke til å stikke under en stol.
Jepp, vi er enige om at slikt tar tid. Problemet, som jeg har påpekt, er at hva folket bestemmer ikke nødvendigvis er rett.
Hva når flyet styrter i isødet, og de overlevende bestemmer seg for å spise feite Nils i mangel på mat. Problemet er at feite Nils er ved godt mot, og ikke er så lysten på å spises. Vegitarianer Anne og snille Ole (no pun intented) stemmer nei, men majoriteten stemmer ja. Er det da rett på spise feite Nils?
Ja, men er diskriminering “rent personlig (…) galt”? Hva med samleie med barn?
rent personlig syntes jeg det er litt ekkelt når den type “problemstilling” trekkes inn for å poengtere noe. Med små barn selv vekker det faktisk endel harme.
Med fri vilje (i mitt tilfellet) begrenser den seg noe fordi jeg som med menneske skjønner at noe er galt å gjøre, til tross for fri vilje. (jeg kan ikke skyte Per fordi han har rød genser, uansett hvor mye jeg hater rødt) Dernest gir DHÅ meg veiledning i ting som (for deg kanskje er ok) men for Gud ikke er fullt så coolt.
I mangel av DHÅ foreslår jeg at du tyr til kardemomme loven mht fri vilje. Den oppsumerer konseptet ganske greit.
fin kveld ønskes deg
“ååh,, du tenker på “vi tolererer at folk tror på Gud, men de får ikke lov til å leve ut troen?”
Man kan si det slik.
“Problemet, som jeg har påpekt, er at hva folket bestemmer ikke nødvendigvis er rett.”
Det vet jeg utmerket godt. Det som er rett for flertallet er rett for flertallet, men er ikke allmenngyldig. På samme måte som hva som er rett for Gud ikke nødvendigvis er rett for meg.
Kardemommeloven er jo en fin, om enn noe uspesifikk, moralsk lov :)
Olec: Man tolererer at folk lever ut troen. Men det er et par ting som er viktig:
1) Din rett til å “leve ut troen” trumfer ikke andres rett til å leve sine/i> liv som de vil. Troende kan gjerne unngå svinekjøtt, blodoverføring eller homofili, men de kan ikke lage lover som begrenser andres mulighet for å spise svinekjøtt, få blodoverføring eller leve som homofile.
2) Kritikk og diskusjon er ikke intoleranse. Din rett til å “leve ut troen” beskytter deg ikke mot kritikk. Kristne kan gjerne tro at homofili er synd og at homofile kommer til helvete. Andre kan mene - og fortelle dem at de mener - at det er idiotisk å hente moralen sin fra selektiv lesning av antikke skrifter. Det er vår rett.
3) Debatten om vielse av homofile i Norge er spesiell fordi vi har en statskirke. I henhold til Grunnloven er regjeringen, og ikke kirkemøtet, kirkens høyeste organ. (Kristne som misliker dette står fritt til å flytte til en frikirke eller arbeide for en oppheving av statskirken. Pr. i dag er det få norske kristne som gjør noe av dette.)
Punkt 1 og 2 går litt tilbake til det Nicholas skrev i starten om at toleranse er aksept, ikke respekt. Toleranse er ikke ensretting, ikke at alle skal tenke og oppføre seg likt. Toleranse er tvert i mot å akseptere at vi ikke er like, det er gjensidig aksept for hverandres meninger og overbevisninger, det er vilje til å leve sammen på tross av uenighet.
Det var egentlig ganske fint oppsummert, Johan :)
Send en kommentar