Ars Ethica

I tilsvaret til Fri Tankes Even Gran presenterer Bjørn Are Davidsen et argument som “peker i retning av gudstro” (uten å være et bevis)

“For å strekke tanken litt skal vi dermed antyde et enkelt argument som peker i retning av gudstro (ikke nødvendigvis kristen) i hvert av disse innleggene. Er man i modus for å finne fem feil, gjør man selvsagt det. Men det mer spennende spørsmålet er om det er mulig å se fornuft i noen av disse. Eller en samlet tendens til konvergens i retning av en teistisk livsforståelse.

Her kommer det første, som er litt mer tricky enn det kanskje kan synes, også eksistensielt (det er nok derfor også dette dessverre for de som ønsker enkle argumenter er diskutert på atskillige sider i atskillige bøker).

1: Absolutt moral finnes
2: For at absolutt moral skal finnes, må det eksistere en Gud
3: Gud finnes“

Istedenfor å fokusere på å “finne fem feil” vil jeg heller ta argumentasjonen ned fra det filosofiske planet til et plan som har mer med virkeligheten å gjøre. Da mener jeg vi må ta inn over oss de usagte premissene her:

0a: Vi har en klar og intuitiv opplevelse av at absolutt moral finnes
0b: For at 0a skal være sann, trenger det ikke eksistere noen Gud
1: Absolutt moral finnes
2: For at 1 skal være sann, må det eksistere en Gud
3: Gud finnes

Fordi man ikke kan konkludere 1 fra 0a, faller konklusjon 3. Det betyr ikke at Gud ikke kan ha skapt moralfølelsen vår (like lite som det betyr at Det Flyvende Spaghettimonsteret – eller meg selv – ikke kan ha gjort det), men spesielt rasjonelt synes jeg ikke det er, så lenge det krever at man blankt overser premiss 0a og 0b. Man kan selvsagt bruke den allgode gudens eksistens til å argumentere for absolutt morals eksistens, men da blir dette argumentet ubrukelig så lenge vi er enige om at vi skal holde oss unna sirkulær logikk.

For hvordan vet vi noe som helst om absolutt moral, dersom det ikke kom via vår personlig opplevelse av at absolutt moral finnes? Det samme har jeg forsøkt å forklare om bevissthet – nemlig at vi kun trenger å forklare opplevelsen, ikke det vi intuitivt konkluderer av opplevelsen – og absolutt moral er for mange like intuitivt som bevissthet. Jeg er helt enig med Davidsen i at mange sikkert bruker argumentet for å tro på Gud, men utover at det synliggjør hvordan mange bruker ufullstendige argumenter som en rasjonalisering av troen sin, er det vel mindre interessant.

Davidsen kommer selvsagt med de troendes argument: “Gyver man løs på 1, er spørsmålet om man er villig til å leve med (forhåpentligvis kun de teoretiske) konsekvensene av dette. Gyver man løs på 2, er jeg enda mer nysgjerrig.”

Man kan jo hevde at jeg nå må slutte å late som om absolutt moral finnes når jeg egentlig vet (med rimelig grad av sikkerhet) at den ikke gjør det. Eller mene at absolutt moral kan eksistere i et univers uten Gud. Svaret mitt kan kanskje sies å både angripe 2 og redusere konsekvensene, men det kommer an på hvordan man definerer “absolutt moral”.

For det første kan vi fint tro på noe som ikke finnes, uten å være irrasjonelle. Jeg gjør det daglig, og det gjør høyst sannsynligvis du også. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke kan gjøre det samme med absolutt moral. Innvendingen er selvsagt at det ikke får absolutt moral til å eksistere, noe som er riktig. Men trenger vi Bjørn Are Davidsens versjon av absolutte moral? Jeg tror det holder lenge med det jeg har valgt å kalle “kvasiobjektive moralske regler” (beskriver her).
For det er jo ikke absolutt moral vi ønsker oss, vi ønsker oss bare noe som hindrer oss i å ende opp i den moralske relativismens grøft. Da er absolutt moral (og Gud) selvsagt en løsning, men det er på ingen måte den eneste.

…

Videre lesning: Den Tvilsomme Humanists svar på Davidsens “utfordring” kan du lese her.