Ars Ethica

Vi bruker alle argumentet om at du ikke kommer til å angre. Burde jeg nå blogge, eller lese lekser?

A1. Hvis jeg leser lekser, vil jeg bli glad for at jeg gjorde det
A2. Derfor bør jeg lese lekser

Et annet og mindre dagligdags scenario er derimot følgende:

“Ørjan er en nyfødt og høyt elsket gutt. Han er derimot døv på begge ørene. Dersom foreldrene velger å be om behandling med cochleaimplantat, vil Ørjan få en oppvekst i det hørende samfunnet. Disse foreldrene er skeptiske til operasjoner, og tar utgangspunkt i hva som vil skje om Ørjan ikke får behandling. Ørjan vil trolig vokse opp til å bli en lykkelig døv mann, og døvheten hans vil forme personligheten hans. Han vil få andre venner og opplevelser enn han aldri kunne fått som hørende, og han vil neppe ønske at han hadde fått operasjonen. Foreldrene innser at om han vokser opp som døv vil de elske ham som han er, og være glade for at de ikke valgte operasjon.”^[1]

Argumentasjonen går som følger:

B1. Hvis jeg ikke behandler det døve barnet mitt, vil jeg bli glad for at jeg tok det valget
B2. Derfor burde jeg ikke behandle det døve barnet mitt

For de fleste fremstår A1-A2 som en helt gyldig tankerekke, og da burde også B1-B2 være riktig – selv om de flestes fornuft tilsier at den ikke kan være det. Likevel vil mange døve kunne mene at begge argumentene er gyldige, som forklart i tankeeksperimentet. De kan da gå inn på følgende tankerekke:

C1: Jeg er glad min døvhet ikke ble kurert
C2: Preferansene mine er fornuftige, og dette er holdningene alle burde ha om min situasjon
C3: Derfor burde alle ment dette også da jeg var nyfødt
C4: Derfor burde ikke foreldrene mine ha kurert døvheten min
C5: Det er ingenting spesielt med mitt tilfelle
C6: Derfor burde alle foretrekke å ikke kurere babyer for døvhet
C7: Derfor burde ingen kurere døvhet hos babyer

En umiddelbar innvending er selvsagt at “jeg vil bli glad for at jeg gjorde det” umulig kan være et godt argument, ettersom man like gjerne kunne si “jeg vil bli glad for at jeg ikke gjorde det”, og et argument som kan brukes til å nå to motsatte konklusjoner kan neppe være komplett.

Løsningen (eller, en av dem) ligger i hva som er bedre (nr C2 og utelatt i A/B). Noen ganger er det nemlig slik at vi er glade for at noe skjedde, og preferansen vår vil være fornuftig/rimelig uten at dette gir oss et objektivt svar på hva som burde skjedd. Når det gjelder hvordan personer vi er glade i har blitt, eller at noen vi er glade i eksisterer (inkludert oss selv), kan man foretrekke at ting skjedde som de gjorde selv om man går med på at det finnes alternative virkeligheter hvor ting faktisk ville vært objektivt bedre. Man kan si at vi foretrekker det som er subjektivt bedre, men at den personen vi er nå ikke er den samme som vi ville vært om vi hadde gjort det andre valget. Dersom “det subjektive” er oppfatninger som varierer mellom individer, kan man si at du gjør galt i å anta at du, med dine preferanser, er den samme som du ville vært i en alternativ virkelighet.

Et eksempel på dette er kvinnen som blir gravid som fjortenåring: hun bør kunne anerkjenne at livet hennes ville vært bedre om hun ikke hadde ligget med kjæresten sin, uten at hun trenger foretrekke det. De aller fleste foreldre elsker barna sine alt for høyt til å kunne foretrekke virkeligheter uten dem, selv om disse andre virkelighetene var objektivt bedre (f.eks. et liv uten arbeidsledighet, med utdanning, i et stabilt ekteskap og med barn oppdratt av voksne som har kapasitet til å være foreldre). Et eksempel fra virkeligheten på at denne innsikten kan mangle, er å finne hos mange foreldre av downsbarn. De trekker en ugyldig C7-konklusjon om abort ved Downs Syndrom: at foreldrene aldri i livet ville tatt abort når de nå ser tilbake på sitt valg, kan ikke være et avgjørende argument for at de som nå står foran valget skal gjøre som dem. Det som burde være et avgjørende argument er derimot hvorvidt abort er galt eller ikke. Når det er sagt, er det selvsagt lærerikt å se at man kan være lykkelig selv om barnet har Downs syndrom. Men det faktum at noen forteller oss at de ikke angrer betyr altså ingenting i seg selv, fordi deres egen vurdering av hva som ville vært best er så farget av kjærligheten til barnet.

Når vi så er inne på aborter, er det jo interessant at man kan høre tilsvarende argumenter brukt om aborter generelt. De aller fleste kvinner som velger å ikke abortere ender opp med å elske barnet sitt. En kvinne som vurderer abort innser at hun på det fremtidige tidspunktet vil være svært glad for å ha sin sønn eller datter, og hun vil prise seg lykkelig for at hun ikke tok abort. Dermed avgjør hun at hun ikke vil ta abort nå.

D1: Hvis jeg ikke tar abort, vil jeg bli glad for at jeg tok det valget
D2: Derfor burde jeg ikke ta abort

Vi kan også komme med et generelt antiabortargument som følger de samme skrittene som døveargumentet:

E1: Jeg og mine foreldre er glad for at jeg ikke ble abortert
…
E7: Derfor burde ingen abortere ^[2]

…som er ugyldig av samme grunn som de andre: vi har lov til å være glade for at vi ikke ble abortert, uten at det betyr at vi trenger mene abort er galt av den grunn (i denne posten tilbakeviser jeg det beslektede argumentet om at det er galt å hindre noen å få leve).

Dersom du mener at abort er galt vil du selvsagt være enig i konklusjonene D2 og E7, men det betyr ikke at argumentene som leder opp til dem (D1 og E1) er gyldige. Som i alle andre abortdiskusjoner kommer nemlig konklusjonene an på om man ser på fosteret som en moralsk enhet eller ei ^[3]. Selv om alle abortmotstandsargumentene stråler ut fra svaret på spørsmålet “når får fosteret moralsk status?”, er nemlig ikke alle tankerekker med “riktig” konklusjon automatisk gyldige.

…

[Tilbake til 1]: Også denne artikkelen – både argumentasjonen og eksempelet med de døde barna – er et utbrodert sammendrag av en av Elizabeth Harmans artikler, denne gangen “The Mistake in “I’ll Be Glad I Did It” Reasoning: Why Curing Deafness isn’t Wrong, and Aborting You or Me Wouldn’t Have Been Either”.

[Tilbake til 2]:

E1: Jeg og mine foreldre er glad for at jeg ikke ble abortert
E2: Preferansene våre er fornuftige, og dette er holdningene alle burde ha om min situasjon.
E3: Derfor burde alle ment dette også da jeg var et foster
E4: Derfor burde ikke foreldrene mine ha avbrutt svangerskapet
E5: Det er ingenting spesielt med mitt tilfelle
E6: Derfor burde alle mene at alle abort er gal
E7: Derfor burde ingen abortere

[Tilbake til 3]: Hvis vi setter opp en utvidet argumentasjonsrekke som inkluderer argumenter vi vanligvis hopper bukk over når vi til daglig argumenterer som i A1-2, kommer dette til syne:

F1: Hvis jeg gjør dette valget, vil jeg bli glad for at jeg gjorde det.
F2: Preferansene mine vil være fornuftige og ikke basert på misvisende informasjon.
F3: Preferansene mine vil ikke være fornuftige kun på grunn av trekk ved min fremtidige situasjon som ikke gjelder for meg nå (altså ikke kun pga karaktertrekk/trekk ved de jeg elsker/hvem jeg elsker som ikke kan rettferdiggjøre en preferanse nå)
F4: Dette valget er ikke moralsk forbudt.
F5: Hvis jeg ikke gjør dette valget, kommer jeg til å angre på det.
F6: Denne angeren vil være fonruftig, ikke basert på misvisende informasjon eller trekk ved min fremtidige situasjon som ikke gjelder meg nå.
F7: Derfor burde jeg gjøre dette valget.

Argument F4 viser hvorfor en aborttilhenger ikke kan bruke denne typen argumentasjon til å overtale en abortmotstander til å tillate abort, for er man abortmotstander vil ikke abort være en gyldig løsning etter F4.Som i så mange andre abortargumenter står og faller spørsmålet på hvorvidt fosteret har moralsk status eller ei.