Ars Ethica

Vi begynner med et tankeeksperiment:

“En ond og handicappet Professor har konstruert et luftbårent virus som han ønsker å slippe løs på verden fra flyet sitt. Viruset vil infisere alle mennesker, men heldigvis vil det ikke skade noen utover å gi de infiserte en mild influensa. Mutasjonene viruset skaper vil dessverre hope seg opp slik at de aller fleste som blir født etter 2111 blir handicappet: noen blir blinde, noen døve, noen få kroniske smerter, andre blir psykisk utviklingshemmet og atter andre vil dø i sin ungdom. Vi kan nå hindre den handicappede vitenskapsmannen i å gjennomføre sin plan slik at fremtidens mennesker ikke blir mer handicappede enn nødvendig – men ved å gjøre dette vil det utløse en annen kjede av hendelser som fører til at ingen av de handicappede menneskene blir født i det hele tatt! Er det da riktig å hindre viruset å slippes løs, for en tilværelse som handicappet er vel bedre enn ingen tilværelse i det hele tatt?”^[1]

Det er en kjensgjerning at ørsmå forandinger i hendelser kan få enorme konsekvenser. Det er 200 millioner sædceller i en ejakulasjon, og bare ørsmå forandringer i stillingsvalg (sittende? liggende?) eller tidspunkt (vinduet for befruktning er kun noen dager) avgjør nøyaktig hvem som blir unnfanget. Når man legger til at tilfeldigheter avgjør hvem som møtes og blir kjent, sier det seg selv at hva vi gjør med Den Onde Professoren i 2011 definitivt avgjør hvilke mennesker som blir født i 2111. Og vi gjør vel fremtidens mennesker en større urett om vi hindrer dem livet, enn om vi lar dem bli handicappet?

De aller fleste vil si seg enig i at “det er grunner til å stanse Professoren for å hindre skade hos fremtidige individer”. For å komme derfra til “det er galt å la Professoren fare frem på grunn av skaden de fremtidige individene vil lide” trenger vi likevel noe mer, ettersom “å tillate en viss lidelse” ikke nødvendigvis er verre enn “å hindre noen i å eksistere”.Vi kan stille opp de to alternativene.

- Grunner til å ikke intervenere: a) individene i fremtid A vil leve og oppleve mange gleder i løpet av sine liv. b) Professoren vil neppe bli fornøyd.- Grunner til å intervenere: a) individene i fremtid B vil leve og oppleve mange gleder i løpet av sine liv. b) skulle vi la være å intervenere, vil den individene i fremtid B oppleve en viss lidelse.

Det er med andre ord forskjeller på skadene, ikke på gevinstene, i de to fremtidsalternativene. Her velger jeg å understreke noe: vi har ikke gjort forskjell på “verdien” eller “menneskeverdet” hos handicappede versus friske, vi konstaterer kun at det er bedre å være frisk enn å være handicappet, dersom man kunne velge selv.Argumentet kan formuleres slik:

Ia: “En handling skader (“harms”) en person hvis handlingen forårsaker smerte, tidlig død, legemsskade eller deformitet, selv om personen ikke ville eksistert dersom handlingen ikke gjøres.” ^[2]Ib: “Å skade er så moralsk alvorlig at fordeler for den skadede ikke rettferdiggjør handlingen dersom det finnes alternativer hvor tilsvarende fordeler kan gis uten tilsvarende skade.” ^[2]

Dersom du har blindtarmsbetennelse, velger vi å skade deg (å operere deg og utsette deg for risiko) fordi vi ikke har noen alternative måter å gi deg den tilsvarende fordelen (overlevelse) uten tilsvarende skade^[3]. Hadde det eksistert en alternativ og risikofri prosedyre, måtte vi hatt gode grunner (eks. økonomiske) for å ikke benytte denne. Den tradisjonelle måten å tenke på dette eksempelet er ved Verre-argumentet:

II: “En handling skader en person dersom den gjør at personen får det verre enn om handlingen ikke hadde blitt gjort.”

Vi ser at selv om I (altså Ia og Ib) og II kommer til samme konklusjon før blindtarmoperasjonen, er II en ugyldig forenkling fordi den ikke fungerer på tankeeksperimentet med den gale professoren. Vi kan så se på to andre eksempler hvor argument I er overlegen argument II:

Tenåringsmoren: “En 14 år gammel pike bestemmer seg for å unnfange nå og oppdra et barn. Fordi hun er så ung, gir hun barnet (A) en dårlig begynnelse på livet: barnet lider på grunn av utilstrekkelig forelderstabilitet og støtte. Hadde hun ikke unnfanget nå, ville hun ventet og fått et annet barn (B) senere, som hun kunne gitt en god start på livet.”

Midlertidige tilstander: “Tanja har en midlertidig tilstand som gjør at barn hun unnfanger nå vil bli født døve. Hun unnfanger nå (A). Hadde hun ikke gjort det, ville tilstanden gått over om to måneder og hun kunne unnfanget en annen baby (B) som ikke ville vært funksjonshemmet.”

I begge disse eksemplene vil de fleste være enige i at både tenåringsmoren og Tanja burde vente. Å unnfange nå påfører barna i A skade, og selv om det er bedre å leve med skade i A, velger vi alternativ B hvor A-barna ikke får leve. Dersom vi hadde brukt Verre-argumentet (II) ville vi måttet konkludere med at kvinnene burde unnfange nå^[4]. Men selv om det i utgangspunktet kan virke kontraintuitivt, er det altså slik at vi i bunn og grunn mener det er viktigere å hindre liv enn å tillate lidelse.

“Et liv skal være temmelig ille for at det ville vært bedre å ikke være født, så da må vel abort være galt?” lyder et vanlig argument diskusjoner om abort, enten regulær abort eller på grunn av funksjonshemminger hos barnet. Det jeg har forsøkt å vise ovenfor er at dette argumentet ikke er annet enn en nyttig intuisjonspumpe som ikke burde brukes i diskusjoner om abort, fordi argumentet utelukkende er gyldig om man ser på fosteret som en person fra unnfangelsen av. Fordi premisset om personidentitet er nettopp det som skiller tilhengere fra motstandere av abort, vil ikke argumentet være gyldig for andre enn de som allerede er abortmotstandere.

…

[Tilbake til 1]: artikkelen er en skamløs omskriving av Elizabeth Harmans “Can we harm and benefit in creating?” (Philosophical Perspectives, 18, Ethics, 2004), som jeg rettferdiggjør fordi Harman i mine øyne er for lite omtalt. Last ned og les originalartikkelen gratis herfra om du ønsker – den tar også til orde mot kritikere – den er uansett langt bedre skrevet og oppbygd enn min overforenklede lille bloggpost :)

[Tilbake til 2]: Harman definerer “skade” som å inkludere “deformiteter” (“deformity”, misdannelser) og en tidlig død, fordi det er verre å ha disse skadene enn å ikke ha dem.

[Tilbake til 3]: innenfor en vanlig type medisinsk etikk ser man faktisk på operasjoner eller påført risiko som en “skade”: enhver avgjørelse kan vurderes i lys av prinsippene a) selvbestemmelse b) rettferdighet c) ikke-skade og d) pasientens beste.

[Tilbake til 4]: Enkelte vil hevde at det som får oss til å velge riktig handling i de ulike tankeeksperimentene er å sammenligne alternativene og se om fremtidens mennesker ønsker våre handligner gjort annerledes: angrer de våre handlinger, ble de heller ikke skadet av dem. Dette kan lett besvares med to tankeeksperimenter:

Voldtekten: “En kvinne blir voldtatt, blir gravid og oppdrar barnet. Hun kan klart skille mellom voldtektens traume og kjærligheten til barnet, og de har et sunt forhold. Kvinnens liv er dermed bedre, på grunn av barnet, enn det ville vært om hun ikke hadde blitt voldtatt. Hun elsker barnet sitt. Hun ønsker derfor ikke at noen hadde hindret voldtekten hennes, for da ville ikke barnet hennes eksistert.”

Fangeleiren: “En mann ble i sin ungdom plassert i en konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og utsatt for mye skade. Men erfaringene formet ham og ga ham en bedre forståelse av livet, slik at livskvaliteten hans resten av livet var mye bedre. Han ønsker derfor ikke at noen skulle hindret fengslingen hans, ettersom han verdsetter det han fikk av erfaringer.”

Betyr dette at det ville vært galt å forhindre voldtekten, eller at vi ikke burde hindre at mannen ble satt i konsentrasjonsleir? Dersom du fortsatt er tilhenger av Verre-argumentet (II), mener du kanskje det. For oss andre synliggjør tankeeksperimentene at selv om fordelene er større enn skadene, kan vi ikke nødvendigvis konkludere med at en handling er riktig. Skadene (Ia) vi påfører noen må i seg selv kunne vurderes som tilforlatelige (Ib), uavhengig av det endelige utfallet. Dette er etter hva jeg kan forstå et skritt vekk fra pragmatisme som jeg tidligere har vært fan av. Tiden vil vise om det er Harmans etikk eller pragmatismen som må vike, i mitt hode.