(Og så er jeg ikke helt sikker, er det å elske sin neste som en bror som er greia med kommunismen, eller er det noe med at arbeiderne skal eie produksjonsmidlene?)

Men det kan se ut til at man kan finne et eksempel på et system det tilsynelatende er umulig for levende ting å leve lenge i: Ubetinget samarbeid. Og man kan forestille seg at noen har et slikt system som overordnet mål. Så jeg vet ikke, bør man be dem om å gi opp? For det er jo fortsatt en del bra ting som følger av å ikke gi opp så lett. (Og særlig ikke når det er snakk om ideologi.)

Må muligens tenke, vil muligens skrive noe hjemme hos meg selv, hvis jeg kommer i gang med skrivinga igjen.

Når det gjelder hvem som skal gifte seg å få oppdra barn, ser jeg ikke at livets natur skulle gi noe ubevegelig svar på hva som er umulig og ikke. Og menneskets natur er jeg som sagt ikke så interessert i.

For å legge til rette for en bestemt sosial struktur som bygger på samarbeid, er det ikke nødvendig å manipulere gener eller drive menneskeavl. Det holder å endre på betingelsene for at selv- og familie-foretrekkingsgenene skal uttrykke seg. (Om det lar seg gjøre, vel det er et spørsmål for videre forskning, og da må noen gidde å forske på det, og da hjelper det om noen synes det er noe vits i å forske på det.)

Eller, kanskje vel så enkelt, man kan lage en samfunnsstruktur der selv- og familie-foretrekking ikke er noe problem, der folk er innstilt på å samarbeide, men hvor det finnes sikkerhetsmekanismer mot for stor grad av utnytting. Spillteori og sånn. De fleste samfunn har vel slike strukturer, i større eller mindre grad?

Poenget her er for så vidt ikke å diskutere samfunnsstruktur – og jeg vet heller ikke nok om kommunisme til at jeg verken kan ta for gitt eller avvise at det er et dødsdømt prosjekt på grunn av menneskenes natur. Poenget er mer at jeg ikke tror menneskets natur er noe statisk. Og det jeg vet om evolusjon svekker ikke denne oppfatningen, tvert i mot styrker det den. (Med livets natur er det kanskje noe annet, at alle balanser mellom ting som lever til slutt vil bli punktert av noen som lærer seg å utnytte dem til egen fordel, har jeg problemer med å motsi. Men det gjelder for så vidt alle samfunnsstrukturer.)

Men siden du nevner kommunisme, er også dette med ideologi en grunn til at man ikke bør forkaste formeninger om hvordan verden bør være, ut fra oppdagelser om hvordan den er, og i hvert fall ikke ut fra oppdagelser om den eventuelle menneskenaturen. Vi har pr. i dag ganske vag kunnskap om mennesker, og det er grunn til å tro at nettopp ideologi virker inn på den kunnskapen vi har. Og hos mennesker som deler en ideologi, er informasjon om hvorfor ideologien er riktig og nødvendig, mer levedyktig enn evt. informasjon om at den er overflødig og kan forandres. Nettopp derfor bør man lete desto mer etter den siste typen informasjon.

Det er mulig. Jeg tenker for eksempel på kommunisme, som ikke er gjennomførbart slik menneskene er designet av evolusjonen. Man kan selvsagt sette seg som mål å genmodifisere mennesker slik at de ikke er egoistiske og tilbøyelige til nepotisme, men selv da vil evolusjonen over tid gi oss egoister. Man må derfor også ha gener som gjør at folk vil bli fornøyde med å la andre styre hvem som får parre seg med hvem. Blant annet. Alt i alt mener jeg da at man kanskje må revurdere om kommunisme egentlig er et mål verdt å strekke seg etter - på samme måte som om man ønsker å lære seg telepati og ikke gir opp når det viser seg at den slags ikke er mulig.

“hvis sammenhengen mellom ensligstatus og negativt utfall for barna stort sett skyldes at begge deler henger sammen med andre variabler, vil det vel være lite å tjene på tiltak som skal motvirke enslighet?”

Slik jeg har skjønt det har enslighet i seg selv en viss effekt. Selv når man regulerer for alle de andre kjente faktorene.

“Og hvis effektstørrelsen er liten, bør man kanskje se på faktorer med større effektstørrelse først?”

Det tror jeg definitivt. Vi har - slik jeg forstod det - mer å tjene på å fjerne fattigdom (både generelt og som resultat av “alenemorhet”) enn å bare fjerne “alenemorheten”.

(men det er mulig vi snakker forbi hverandre her?)

Men tilbake til innlegget igjen… hvis sammenhengen mellom ensligstatus og negativt utfall for barna stort sett skyldes at begge deler henger sammen med andre variabler, vil det vel være lite å tjene på tiltak som skal motvirke enslighet?

Og hvis effektstørrelsen er liten, bør man kanskje se på faktorer med større effektstørrelse først?