“Alenemødre er jo ikke akkurat uvanlig, uten at barn akkurat tar skade av det.”
Påstanden kom opp hos Minneapolise. For min del kan ikke politisk korrekthet eller ideologi avgjøre om det er skadelig å vokse opp med en forelder, like lite som politisk korrekthet eller ideologi kan avgjøre om det skal være greit å la homofile gifte seg eller få adoptere. Nedenfor følger derfor mitt kjappe (og overfladiske!) innblikk i hva forskningen faktisk sier om dette kompliserte feltet. Hvis vi begynner med Wikipedia, får vi vite at man faktisk tar skade av å vokse opp med en aleneforelder:
“Single parenting is strongly associated with an increased risk of a number of negative social, behavioral and emotional outcomes for children. However while the association is strong, on balance the effect size and the actual numbers effected is modest. Most children from single parent families do well. Many factors influence how children develop in single-parent families: the parent’s age, education level, and occupation; the family’s income; and the family’s support network of friends and extended family members (including the non-resident parent, if available). Disadvantages in these factors that often accompany single parenting appear to cause most of this association rather than single parenting itself.” [mine uthevinger, AE]
Det viser seg altså at selv om du ikke bør velge deg en alenemor om du kunne valgt dine foreldre, gjenspeiler ikke dette hele bildet. Å bli alenemor er noe som (statistisk sett) oftere skjer med kvinner som er dårligere rustet til å takle problemene, men det er ikke grunnlag for å si at det å være alenemor er problemet i seg selv - det er til dels et symptom på underliggende forhold. Men selv om alt dette er interessant og spennende: Hva bør vi så bruke denne kunnskapen til?
“Vi bør redusere antallet skilsmisser!” Færre skilsmisser gir jo færre alenemødre, men dette kan tilnærmes på mange måter. Her er noen mulige løsninger [1]:
- Vi kan gjøre terskelen for å skille seg (når man har fått barn) høyere: det er ikke nødvendigvis lurt å tvinge par til å leve sammen lengre enn de ville gjort [2], men å tilby gratis samlivskurs til de som ønsker å forsøke vil hjelpe.
- Vi kan gjøre terskelen for å bli et par lavere: sannsynligheten for at man skal møte “den rette” på første forsøk er enkelt og greit svært liten, statistisk sett [3].
- Vi kan gjøre terskelen for å få barn høyere: grundig opplæring i bruk av og gratis utdeling av prevensjon fra tidlig alder, kombinert med budskapet om at det er helt greit å ha sex, så lenge man beskytter seg. Foreldre bør også i større grad ta inn over seg det enorme ansvaret det er å få et barn når de vurderer abort. [4]
Når vi skal ta beslutningen vår er det uansett viktig å vektlegge at det ser ut som om det er konflikten mellom foreldrene som er selve problemet, ikke selve skilsmissen:
“children do not necessarily need a biological mother or father for psychological well-being and positive outcomes. Rather, (the research) suggest(s) that if a child has at least one caregiver with whom they share a positive relationship, most likely positive child well-being will result. (…) child well-being is influenced by positive relationships with parents and the absence of familial conflict; familial conflict being the significant factor associated with negative psychological outcomes.” [5] [mine uthevinger, AE]
“Alenemødre bør ikke få adoptere!” Det er overhodet ikke urimelig å anta at det er bedre (statistisk sett) å bli født av en rik og høyt utdannet alenemor enn av en gift tenåring på uføretrygd. Betyr det at vi burde nekte mindre intelligente, yngre og fattige å få barn, eller i det minste kreve at en ekstern fagperson vurderer deres egnethet til å bli foreldre, før de setter i gang? I et land hvor barn er en menneskerett og sine foreldres eiendom, ville vi ikke gjort slikt. Men sett at en vurderingsprosess ble satt igang i forkant og kom til at foreldrene/forelderen faktisk var egnet, trass det statistisk sett ugunstige trekket? I så fall forsvinner i alle fall argumentet om at adopsjon er umulig av hensyn til barnets ve og vel. Det er nemlig viktig å huske at funnene om “alenemorhet” er gjort på en stor gruppe mennesker, slik at konklusjonen ikke vil gjelde alle individene, bare for “alenemorhet” som ett enkelt trekk av mange ved en kvinne. Så lenge dette trekket kun finnes som et konsept og ikke et objekt i virkeligheten, blir det bare et verktøy for politiske beslutninger. Det siste vi må gjøre er å glemme enkeltmenneskene.
…
[Tilbake til 1] Deler av listen min ser ut til å underbygges av en artikkel Amato og Maynard skrev høsten 2007, hvor de hevder at deres lignende tiltak blant annet ville redusert fattigdom blant amerikanske barn med 20 til 30 prosent. (Amato PR, Maynard RA.: “Decreasing nonmarital births and strengthening marriage to reduce poverty.” (Future Child. 2007))
[Tilbake til 2] Strengere skilsmisselover hjelper ironisk nok bare for forhold dersom de kun begrenser kvinnen:
“The justification for such efforts is that couples who are constrained from leaving should be motivated to find ways to maintain their relationship (Russo, 2000). These results offer no support for this idea. Instead, these results suggest that, at least for wives, constraints inhibit negative behavior only when wives are constrained but their husbands are not, a situation that carries risks for wives and that few would promote as an ideal. Constraining both spouses from leaving the marriage, should they desire to, may be riskier still, forcing couples to remain together without increasing their motivation to protect the relationship.” (Frye, McNulty & Karney: “How do constraints on leaving a marriage affect behavior within the marriage?” J Fam Psychol. 2008)
[Tilbake til 3] Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for å si dette: skilsmisseraten er angivelig lavere for kvinner som kun har hatt sex med mannen de gifter seg med, enn de kvinner som har hatt sex med flere. Det er da ikke skilt mellom tilfeldig sex og sex i forpliktende forhold. Og viktigst i denne diskusjonen: det er ikke vurdert om lavere skilsmisserate faktisk kommer av lavere konfliktrate og dermed bedre oppvekstvilkår for barna.
[Tilbake til 4] Økt bruk av prevensjon vil neppe redusere antallet skilsmisser (kanskje heller øke det, se B), men det ville etter all sannsynlighet redusere antallet skilsmisser hvor barn er involvert.
[Tilbake til 5] East, Jackson & O’Brien: “Father absence and adolescent development: a review of the literature.” (2006, J Child Health Care.)
12 kommentarer
aaaahhhh…dette er hva jeg virkelig liker ved deg Nicolas. Du jakter (som tidligere nevnt) SANNHET. Gosh hvor jeg gleder meg til du finner den.
Jeg har ikke noe vitenskapelig belegg for å si dette: skilsmisseraten er angivelig lavere for kvinner som kun har hatt sex med mannen de gifter seg med, enn de kvinner som har hatt sex med flere.
Hvordan er det med menn?
Og er det kanskje noe i det bibelske at man bør spare seg mon tro?
En fin kveld ønskes deg..
Jeg innser i ettertid at vi ser alt for mye Disney her hjemme. “Gosh” burde være det endelige beviset..
Hobbystatistikeren i meg får lyst til å minne om (til det ene punktet) at fagpersoner sjelden er bedre egnet til å vurdere enkelttilfeller, enn det gode statistiske modeller er.
Evolusjonsnerden i meg husker en artikkel jeg leste en gang, hvor det ble antydet at barn neppe er avhengig av veldig spesifikke oppvekstbetingelser (som et bestemt antall omsorgspersoner, av bestemte slags kjønn) for å få en rimelig normal oppvekst. Jo færre forutsetninger for at barn skal vokse opp normalt, jo flere barnebarn får man.
Men så er jo et annet spørsmål, vil vi at barna skal få en helt ok oppvekst, eller at de skal få en best mulig oppvekst? (Folka som har diskutert dette heter, såvidt jeg kan huske, Scarr og Baumrind, “good enough parenting” burde være et bra søkeord.)
Når det gjelder politisk korrekt: Hvordan vi ønsker at verden skal være, har ganske riktig liten innflytelse på hvordan den viser seg å være når vi forsker på den.
På den annen side bør fakta om verden pr. i dag ha liten innflytelse på hvordan vi mener den bør være. Når vi vet hvordan vi vil ha verden, bør forskningen brukes til å finne ut hvordan vi skal komme oss dit.
“skilsmisseraten er angivelig lavere for kvinner som kun har hatt sex med mannen de gifter seg med, enn de kvinner som har hatt sex med flere.” -Hvordan er det med menn?
Kilden min sier ikke noe om menn, men jeg leste en annen artikkel som viste at ulik grad av seksualerfaring var assosiert med dårligere ekteskap. Så om begge er like erfarne, gikk det visst mye bedre.
“Og er det kanskje noe i det bibelske at man bør spare seg mon tro?”
Jeg tror ikke det. Og jeg har flere innsigelser:
1. Vi vet ikke om det er “tilfeldige one-night stands” eller “sex med veldig mange kjærester” eller “sex i flere langvarige forhold” som øker risikoen. Alle disse hopes opp i samme sekk, selv om det vitterlig er ulike typer erfaringer.
2. Forfatteren har forøvrig ikke funnet om antallet ligg før ekteskapet øker sannsynligheten for skilsmisse, slik det kanskje er intuitivt å tro. Han skiller bare mellom “0 partnere før ektefellen” og “>0 partnere før ektemannen”.
3. Vi aner ikke noe om hvor lykkelige parene er her. Kanskje er det bare slik at de som aldri har hatt sex med andre enn ektefellen lar være å skille seg uansett hvor ulykkelige de er? Dette vil ikke være bra med mindre “å unngå skilsmisse” og ikke “felles lykke” var målet (dette vil være verre for barna enn om foreldrene skilte seg).
4. Hvis jeg har skjønt min bibelhistorie riktig (dette er noe jeg lærte på ungdomsskolen og ikke har verifisert siden), er det hebraiske ordet for “gift” synonym med “p*lt”. “De har hatt sex” var med andre ord synonymt med “de er gift”. Å si at man skal “vente med å ha sex til man er gift” blir i så fall en anakronisme, ettersom det de gamle israelerne på vårt språk ville sagt var “å vente med å ha sex til man var sikker”.
“Men så er jo et annet spørsmål, vil vi at barna skal få en helt ok oppvekst, eller at de skal få en best mulig oppvekst?”
Jeg synes ikke vi bør sette til verden barn som ikke er sikret en god oppvekst.
“På den annen side bør fakta om verden pr. i dag ha liten innflytelse på hvordan vi mener den bør være. Når vi vet hvordan vi vil ha verden, bør forskningen brukes til å finne ut hvordan vi skal komme oss dit.”
Tja. Jeg ser poenget ditt: kunnskapen om verden er viktig for å fortelle oss hvor vi er slik at vi vet hvilken retning vi skal ta for å nå dit vi ønsker å være. Men dersom det viste seg at 9 av 10 homofile og lesbiske foreldre etter kort tid gikk lei av barna sine og glemte å gi dem mat eller hente dem i barnehagen fordi de var opptatt med å ha gruppesex eller feste (dette er jo en logisk - om enn svært usannsynlig - mulighet), er ikke nødvendigvis “homofile bør også få være foreldre” praktisk gjennomførbart. Da ville man heller sørget for at Barnevernet var mer obs på det, f.esk.
Poenget er altså at vi må ta inn over oss kunnskap om hvordan verden er og både revurdere målet og veien dit. En vanlig intellektuell synd er å ikke endre noen av dem når nye fakta kommer, men vel så hyppig er det vel at bare veien og ikke målet forandres.
*scroll scroll scroll*
Hvor mange sexpartnere en kvinne har hatt og hvor stor sjansen er for at hun skiller seg bunner vel i stor grad i hvilken grad hun er økonomisk selvstendig.
Det er ikke for ingenting ekteskap har blitt og blir sammenliknet med prostitusjon.
I tillegg har vi religionsfaktoren her. Er for eksempel mange av de som er med i populasjonen som er undersøkt katolikker, kan det i seg selv forklare hvorfor det er mindre sjanse for at de skiller seg.
Jeg ser da virkelig ingen grunn til å forandre på sine målsetninger, bare fordi det ikke kan gjennomføres pr. idag? Snarere tvert i mot, viljen til å gjøre noe er vel ofte en medvirkende årsak til at man finner evnen til å gjøre det!
(men det er mulig vi snakker forbi hverandre her?)
Men tilbake til innlegget igjen… hvis sammenhengen mellom ensligstatus og negativt utfall for barna stort sett skyldes at begge deler henger sammen med andre variabler, vil det vel være lite å tjene på tiltak som skal motvirke enslighet?
Og hvis effektstørrelsen er liten, bør man kanskje se på faktorer med større effektstørrelse først?
“(men det er mulig vi snakker forbi hverandre her?)”
Det er mulig. Jeg tenker for eksempel på kommunisme, som ikke er gjennomførbart slik menneskene er designet av evolusjonen. Man kan selvsagt sette seg som mål å genmodifisere mennesker slik at de ikke er egoistiske og tilbøyelige til nepotisme, men selv da vil evolusjonen over tid gi oss egoister. Man må derfor også ha gener som gjør at folk vil bli fornøyde med å la andre styre hvem som får parre seg med hvem. Blant annet. Alt i alt mener jeg da at man kanskje må revurdere om kommunisme egentlig er et mål verdt å strekke seg etter - på samme måte som om man ønsker å lære seg telepati og ikke gir opp når det viser seg at den slags ikke er mulig.
“hvis sammenhengen mellom ensligstatus og negativt utfall for barna stort sett skyldes at begge deler henger sammen med andre variabler, vil det vel være lite å tjene på tiltak som skal motvirke enslighet?”
Slik jeg har skjønt det har enslighet i seg selv en viss effekt. Selv når man regulerer for alle de andre kjente faktorene.
“Og hvis effektstørrelsen er liten, bør man kanskje se på faktorer med større effektstørrelse først?”
Det tror jeg definitivt. Vi har - slik jeg forstod det - mer å tjene på å fjerne fattigdom (både generelt og som resultat av “alenemorhet”) enn å bare fjerne “alenemorheten”.
alenemorhet er et glimrende ord. takk for det. selv om det ikke gjelder meg.
Men evolusjon bestemmer jo ikke hvordan vi er. Det setter bare parametrene for hvordan vi utvikler oss! Det sier noe om mulighetene og begrensningene vi har, i et miljø som ligner på gjennomsnittsmiljøet forfedrene våre har levd i over en god del generasjoner. (Miljøet vi lever i nå, gjør ikke det.) Og dette gjelder ikke minst for atferd, og aller ikke minst for menneskers atferd, som er, vel, temmelig fleksible greier.
For å legge til rette for en bestemt sosial struktur som bygger på samarbeid, er det ikke nødvendig å manipulere gener eller drive menneskeavl. Det holder å endre på betingelsene for at selv- og familie-foretrekkingsgenene skal uttrykke seg. (Om det lar seg gjøre, vel det er et spørsmål for videre forskning, og da må noen gidde å forske på det, og da hjelper det om noen synes det er noe vits i å forske på det.)
Eller, kanskje vel så enkelt, man kan lage en samfunnsstruktur der selv- og familie-foretrekking ikke er noe problem, der folk er innstilt på å samarbeide, men hvor det finnes sikkerhetsmekanismer mot for stor grad av utnytting. Spillteori og sånn. De fleste samfunn har vel slike strukturer, i større eller mindre grad?
Poenget her er for så vidt ikke å diskutere samfunnsstruktur – og jeg vet heller ikke nok om kommunisme til at jeg verken kan ta for gitt eller avvise at det er et dødsdømt prosjekt på grunn av menneskenes natur. Poenget er mer at jeg ikke tror menneskets natur er noe statisk. Og det jeg vet om evolusjon svekker ikke denne oppfatningen, tvert i mot styrker det den. (Med livets natur er det kanskje noe annet, at alle balanser mellom ting som lever til slutt vil bli punktert av noen som lærer seg å utnytte dem til egen fordel, har jeg problemer med å motsi. Men det gjelder for så vidt alle samfunnsstrukturer.)
Men siden du nevner kommunisme, er også dette med ideologi en grunn til at man ikke bør forkaste formeninger om hvordan verden bør være, ut fra oppdagelser om hvordan den er, og i hvert fall ikke ut fra oppdagelser om den eventuelle menneskenaturen. Vi har pr. i dag ganske vag kunnskap om mennesker, og det er grunn til å tro at nettopp ideologi virker inn på den kunnskapen vi har. Og hos mennesker som deler en ideologi, er informasjon om hvorfor ideologien er riktig og nødvendig, mer levedyktig enn evt. informasjon om at den er overflødig og kan forandres. Nettopp derfor bør man lete desto mer etter den siste typen informasjon.
Bare for å fortsette å slå den døde hesten kommunisme, så vil jeg si at vi i dag har kommunisme “hvor det finnes sikkerhetsmekanismer mot for stor grad av utnytting”. Problemet er at kommunisme med disse sikringene ikke er “ekte” kommunisme. At alle kan leve sammen i fred og fordragelighet og elske sin neste som sin bror går enkelt og greit ikke. Det er fryktelig intuitivt at det burde fungere, men det gjør det altså ikke (og her har jeg jo empirien på min side, med det største sosiale eksperimentet gjennom historien utført i løpet av noen tiår, noen mil øst for hvor vi begge befinner oss nå :)
Vel, kasusstudier er vel ikke så egnet til å gjøre generaliseringer om utfallet av en idé, siden et enkelt (eller noen få) utfall har mange årsaker og det er vanskelig å finne ut om noen av dem var de avgjørende. Og hva som er “ekte” kommunisme kommer vel på linje med hva som er en “ekte” hai, eller ku. Eller kvinne.
(Og så er jeg ikke helt sikker, er det å elske sin neste som en bror som er greia med kommunismen, eller er det noe med at arbeiderne skal eie produksjonsmidlene?)
Men det kan se ut til at man kan finne et eksempel på et system det tilsynelatende er umulig for levende ting å leve lenge i: Ubetinget samarbeid. Og man kan forestille seg at noen har et slikt system som overordnet mål. Så jeg vet ikke, bør man be dem om å gi opp? For det er jo fortsatt en del bra ting som følger av å ikke gi opp så lett. (Og særlig ikke når det er snakk om ideologi.)
Må muligens tenke, vil muligens skrive noe hjemme hos meg selv, hvis jeg kommer i gang med skrivinga igjen.
Når det gjelder hvem som skal gifte seg å få oppdra barn, ser jeg ikke at livets natur skulle gi noe ubevegelig svar på hva som er umulig og ikke. Og menneskets natur er jeg som sagt ikke så interessert i.
Send en kommentar