For noen dager siden kommenterte jeg hos Undreverset at å fortelle noen at de kommer til Helvete ikke nødvendigvis trenger å være en trussel; det kan jo sammenlignes med en tysk soldat som forteller en jødefamilie at de må flykte før Hitler kommer og tar dem. Forskjellen er selvsagt at de fleste kristne vil være enige i at å straffe noen med uendelige pinsel for hva de tror og mener er riktig, mens den hypotetiske tyske soldat neppe delte Hitlers verdisyn. Uansett påpekte Olec på kristenblogg at slike advarsler er lite smart å komme med fra kristent hold: å fortelle et voksent menneske at en kommer til Helvete om en ikke ombestemmer seg, vil stort sett bare skyve personen fra deg. Det er liksom ikke måten å få flere venner på.
Er det så en moralsk gal handling å matter-of-factly eller av nestekjærlighet fortelle Magnhild Meltveit Kleppa at X skjer (X=man kommer til Helvete) hvis Y (Y=man tillater homofile å gifte seg), i en situasjon hvor kun Magnhild selv kan gjøre noe med saken? Hvis vi antar at det er lov å tro på enhver irrasjonell idé (noe det er) og påstanden er ment som en advarsel og ikke utelukkende for å såre eller påføre Magnhild smerte, ser jeg egentlig ikke helt hvorfor det skulle være galt. At enkelte i Magnhilds posisjon ville mistet nattesøvn av frykt for pinsler de uansett ikke vil oppleve – fordi Helvete ikke finnes – understreker jo bare hvor uheldig det er for deg om du tror på Helvete.
I går oppdaget jeg imidlertid at Vårt Land kunne melde at teolog Øyvind Benestad fra nettstedet MorFarBarn.no hadde fått lignende hatbrev, men var frustrert over at ingen medier ville slå opp hans sak. Kanskje er det fordi de fleste journalister skjønner at Benestad selv påfører folk smerte med sin propaganda om homofili, adopsjon og kjønnsnøytralt ekteskap, men kanskje også fordi truslene ikke var så fryktelig mye å skryte av? For min egen del havner jeg altså på motsatt side av saken med trusler mot Kleppa. Spørsmålet er vel om jeg møter meg selv i døra eller ikke.
Den ene av meldingene Benestad fikk var en konkret trussel, og slikt er selvsagt uakseptabelt uansett hvor fæl den du truer er. Ytringsfriheten strekker seg ikke så langt. («Jeg vet hvem du er, du som står bak denne siden. Jeg vet også hvor du bor. Jeg kommer til å bryte meg inn hos deg om natten og skambanke deg»)
Men hva med resten?
«Dere er religiøse ekstremister. Helt på linje med muslimske fascister og nazister. Dere er en skam for Norge.»
«Hitler ville utvilsomt vært glad for å ha deg som venn!»
Benestad er nok dogmatisk blind på samme måte som facister og nazister, og selv om han uforvarende er med på å gjøre at så mange homofile hvert år forsøker å ta sine egne liv, er han iallfall å foretrekke som fiende fremfor fascister og nazister. Selv synes jeg kanskje ikke de to tilbakemeldingene var så fryktelig ille. Litt må man nesten forvente når man lar sin egen synsing (“tro”) fungere som premiss for hva andre skal få lov til å gjøre?
«Jævla kristenpakk! Måtte dere dø av kreft i øynene. Kristendommen er et virus, som må drepes. å drepes skal det, generasjon for generasjon (…).»
At kristendommen er et virus er forsåvidt greit om man tenker på det som et dawkiniansk mem. Å bruke ordet “drepe” gir jo dog litt gale konnotasjoner, mens å/og-feilen får meg til å mistenke at innsenderen egentlig ikke har lest så veldig mye om memer. Uansett formidler innsenderen omtrent det samme som de to siste:
«Jeg håper dere alle brenner i helvete, kristenortodokse jævler.»
«Jeg ønsker dere alt vondt, smerte og lidelse.»
Hva er det som uttrykkes her? Det er fortvilelse, maktesløshet og sinne. Følelser er i sving: jeg forakter det du driver med, og dersom det finnes rettferdighet i universet får du din straff for dette, selv om jeg selv ikke kommer til å gjøre noe annet enn å krysse fingrene. Du kjenner sikkert igjen følelsen, jeg gjør iallfall det. Sånn sett er vi heldige som lever i et univers uten rettferdighet; vi trenger ikke bekymre oss for at det faktisk skal gå troll i ord.
Det vi skal bekymre oss for er den teoretiske muligheten for at mottakeren lar slike eposter gå inn på seg (selv om Benestad i dette eksempelet hevder, og sikkert er, mer hardhudet enn som så). Dersom hensikten din med å si eller skrive noe først og fremst er å påføre andre smerte for at du skal få det bedre, da er du bare fri til å tenke det, men ikke gjøre det. Få heller utløp for aggresjonen din på måter som ikke går ut over andre. Kommuniser med påvirkning som mål, eller la det være. Enkelte ting er nok umulig å formidle uten at noen blir støtt, men så lenge det er budskapet og ikke å påføre mottakeren smerte som er i fokus, burde det være akseptabelt.
Uten at dette er noe jeg har tenkt over veldig lenge, tror jeg nesten det gjelder både i dagliglivet og i diskusjoner. Og uavhengig av om mottakeren er folk som Benestad eller folk som Kleppa. Innspill og tilbakemeldinger mottas med takk.
…
Foto: “Heaven? or Hell?” av karmablue, tilgjengelig under CreativeCommons-lisens.
16 kommentarer
Med andre ord: Intensjonen (eller målet) helliger midlet. Jeg mener det blir for enkelt. En må i tillegg se an situasjonen eller sammenhengen, mener jeg. Sett at man er klar over hvordan budskapet vil oppfattes der og da, og at det vil såre, men likevel kjører på, av trang til å få budskapet formidlet. Er det kurant?
Problemet er altså – hevder jeg – at om “trang til å få budskapet formidlet” holder som begrunnelse, kommer an på hva trangen skyldes. Tenker du her at det er for ens egen del at en ønsker å si det, for den andres del eller på grunn av noe større?
Hvilke(n) som helst av de tre (gjerne alle samtidig). Poenget mitt er at hvis “budbringeren” ikke ser den konkrete situasjonen/sammenhengen/timingen/øyeblikket an (nøkternt), men har på skylapper og bare fokuserer på at “tanken er god”, så gjør det ikke saken dermed akseptabel. Jeg mener man har en “plikt” til å bedømme sin timing og situasjonen, også.
og situasjonen, skulle det stå. (rettet, bl.anm.)
Det tror jeg at jeg er enig i. Trikset er vel å tenke seg om: hvorfor ønsker jeg egentlig å si dette? Hva er egentlig behovet mitt? Jeg synder mot den regelen ofte nok selv, men tror både jeg og mine omgivelser ville få det bedre om jeg klarte å følge den.
De som selv tror på Helvete burde se på det som å advare røykere om helsefarene ved røyking. Det er ikke – i seg selv – galt å skrive at “om du ikke stopper å røyke, vil du få lungekreft og dø”. Dersom målet ditt egentlig er å få endret adferden til mottakeren (slutte å røyke), bør man ordlegge seg annerledes enn om man bare ønsker å ta igjen for en eller annen urett (eks. at jeg fikk lungekreft pga. passiv røyking og derfor forteller deg at “jeg håper du får lungekreft og dør”). Å såre andre for å selv føle seg bedre har jeg (i teorien) liten sans for.
Det er da ingenting mot utfordringen de som tror på predestinasjon har. (og her er det kanskje nødvendig å påpeke at den norske wikipediautgaven roter litt i innledningen ettersom ukondisjonell utvelgelse regnes som en del av kalvinistenes predestinasjonslære.
Nå vel, det var kanskje en avsporing …
“påstanden er ment som en advarsel og ikke utelukkende for å såre eller påføre Magnhild smerte”, sier du Ars Ethica, og postulerer dermed en ganske uvanlig form for redusjonisme, syns jeg, i forhold til motive folk har for å skrive så skremmende ting til mennesker de ikke kjenner. Når så mange gjør dette, i brevs form til et menneske de faktisk ikke kjenner, kan vi lett slutte at motivene deres ikke er rene.
Når man skriver slikt er det et forsøk på å skape frykt ved å vise sitt rene hat mot den man skriver til. Hatet i slike uttrykk og frykten de skaper, er det ikke mulig for deg å rasjonalisere bort, Ars Ethica.
Tomas: du må lese nøyaktig det jeg skriver:
“Er det så en moralsk gal handling å matter-of-factly eller av nestekjærlighet fortelle Magnhild Meltveit Kleppa at X” osv.
Med andre ord forutsatte jeg i det avsnittet at det ikke gjøres for å utelukkende skremme. Gjøres det i hovedsak for å skremme, bør de ikke gjøre det. Ref. nest siste avsnitt.
Tar selvkritikk for at det ikke kommer godt nok frem pga en uvane jeg har med å bruke mange paranteser. Jeg har noe å jobbe med der.
“Er det så en moralsk gal handling …”, skriver du, og jeg leste det også.
Så for å klargjøre: Du diskuterer utfra en umulig posisjon, Ars Ethica, mener jeg. Gjennom å dikte opp en slik “nøytral” posisjon, gjør du ikke annet enn å rasjonalisere bort det hatet som ligger i grunn for slike brev, og frykten de skaper.
Snakk om hatet, Ars Ethica, og frykten, så tror jeg du er nærmere å diskutere den virkelige saken og eventuelle reelle etiske dilemmaer.
Men er det noe mer galt å si matter-of-factly, altså bare som om man påpeker et faktum:
- “Hvis du er homofil kommer du til helvete.”
- “Hvis du røyker får du lungekreft.”
Jeg mener det siste er helt greit, og da må også det første være greit.
Og dersom jeg sier
- “Hør på meg! Jeg er så glad i deg barnet mitt, og dersom du ikke slutter å røyke kommer du til å få lungekreft. Kan du ikke stoppe å røyke?”
- “Hør på meg! Jeg er så glad i deg barnet mitt, og dersom du ikke slutter å leve homofilt kommer du til å komme til Helvete. Kan du ikke stoppe å leve homofilt?”
Jeg mener at heller ikke disse utsagnene er gale. Dette var altså utsagn basert på (neste)kjærlighet.
Hvis man derimot sier
- “Jeg håper den jævla røyken din gir deg KOLS så du dør en langsom og smertefull død!”
- “Jeg håper den homofilien din sender deg rakt til Helvete”
Så er det snakk om utsagn som er basert på hat. A la utsagnene som den homofiendtlige teologen fikk tilsendt.
Du synes kanskje dette blir for teoretisk og virkelighetsfjernt, men poenget mitt er bare at å fortelle noen at de kommer til Helvete hvis X ikke er en gal handling i seg selv! Som jeg har demonstrert ovenfor kan man fint se for seg reelle situasjoner hvor folk sier den slags uten at vi kaller det en gal handling. Den smerten de harmløse utsagnene eventuelt fører med seg, kommer jo av en irrasjonell og skadelig tro på Helvete. Men da mener jeg det er troen på Helvete som er skadelig, og ikke selve utsagnene.
Jeg tenker at brevskriverne trenger avlat etter å ha sendt slike brev fra seg, fordi de gir etter for minst en av dødssyndene: enten så er de i raseriets vold, eller melankoliens vold, eller begge deler.
Og jeg tenker at den som får beskjed om at hun/han skal brenne i helvete ikke har noen som helst grunn til å takke brevskriveren, men har grunn til å føle frykt.
Dine utlegninger om nestekjærlighet og matter-of-factly blir litt for fjerne teoretiseringer i forhold til realitetene i saken.
“Og jeg tenker at den som får beskjed om at hun/han skal brenne i helvete ikke har noen som helst grunn til å takke brevskriveren, men har grunn til å føle frykt.”
Hvorfor det? Jeg ville ikke følt frykt om noen fortalte meg det.
“Dine utlegninger om nestekjærlighet og matter-of-factly blir litt for fjerne teoretiseringer i forhold til realitetene i saken.”
OK. Jeg registrer at du mener det og at jeg er uenig.
- “Hvis du er homofil kommer du til helvete.”
- “Hvis du røyker får du lungekreft.”
Det første gjelder om du er troende, og er ikke bevist.
Det siste utsagnet er satt på røykpakkene av den enkle grunn at det er påvist en sammenheng mellom røyking og kreft.
Du roter det til for deg, og ja: jeg syns det er bortkastet å diskutere en problemstilling basert på en sak, når problemstillingen så tydelig fjerner seg fra sakens kjernelementer.
Og det var siste ord fra meg i denne saken, tror jeg.
“Det første gjelder om du er troende, og er ikke bevist.”
Correctomundo!
Men dersom det er intensjonene er viktige for om et slikt utsagn er galt eller ei, må vi ta inn over oss at de som sender brevene faktisk tror det de skriver er sant. Å beskylde kristne for å komme med falske trusler – selv om det er det de egentlig gjør ettersom Helvete ikke finnes – blir litt feil.
Sitat (Tomas):
Kan vi det? Hvordan da? Hvis det er så lett, unner du oss sikkert en enkel forklaring på det.
Jeg kom forresten på et lite problem i går: hvis faktisk intensjonene avgjør om slike beskjeder er gale eller ei, hvorfor er det da galt av abortmotstandere å sende (bilder av) døde fostre i posten til kvinner som vurderer abort? Jeg tror egentlig det må være fordi hensikten deres er å få folk til å endre standpunkt ved å skremme dem. Man kan fint forsøke å endre folks mening vha skikket diskurs, men når man spiller på følelser på den måten, så blir det jo liksom mer skremselspropaganda.