- God is, by definition, a being greater than anything that can be imagined.
- Existence both in reality and in imagination is greater than existence solely in one’s imagination.
- Therefore, God must exist in reality; if He did not, God would not be a being greater than anything that can be imagined.
Som ateisten Bertrand Russel sa: Det er enkelt å se at argumentet ikke holder vann, men det kan være mer vrient å påpeke nøyaktig hva som er galt med det. Imidlertid kan man være kristen og avvise det: både Immanuel Kant og Thomas Aquinas avviste denne typen gudsbevis. Fiffig nok kan også Guds ikke-eksistens bevises rent logisk, på samme måte:
- The creation of the world is the most marvelous achievement imaginable.
- The merit of an achievement is the product of (a) its intrinsic quality, and (b) the ability of its creator.
- The greater the disability (or handicap) of the creator, the more impressive the achievement.
- The most formidable handicap for a creator would be non-existence.
- Therefore if we suppose that the universe is the product of an existent creator we can conceive a greater being — namely, one who created everything while not existing.
- Therefore, God does not exist.
Problemet med begge disse to bevisene er (ifølge Immanuel Kant) at eksistens betegnes som en egenskap – noe det ikke er. En gjenstand G som eksisterer og en gjenstand Gi som ikke eksisterer kan være identiske; du forandrer ikke en døyt på selve konseptet G ved å la den eksistere eller ei. Og i argumentene ovenfor defineres eksistens og ikke-eksistens som skritt mot perfeksjon, mens de i virkeligheten ikke er egenskaper som kan gjøre deg bedre eller dårligere ved å tilføres eller fjernes.
Et mer vrient gudsbevis kommer fra den kristne filosofen Alvin Plantinga. Plantinga har sikkert skrevet mye fornuftig i sin karriere, men så langt fremstår mye av det jeg kommer over som mindre fornuftig. Hans Ontologiske Gudsbevis må vel også, selv om enkelte kristne bloggere selvsagt omfavner det, kunne sies å høre hjemme i den filosofisk søppelkurven:
“The “victorious” modal ontological argument of Plantinga (1974) goes roughly as follows: Say that an entity possesses “maximal excellence” iff [iff: hvis og bare hvis, bl.anm.] it is omnipotent, omnscient, and morally perfect. Say, further, that an entity possesses “maximal greatness” iff it possesses maximal excellence in every possible world — that is, iff it is necessarily existent and necessarily maximally excellent. Then consider the following argument:
- There is a possible world in which there is an entity which possesses maximal greatness.
- (Hence) There is an entity which possesses maximal greatness.”
Stanford Encyclopedia of Philosophy skriver videre om Plantingas argument:
(A)s a proof of the existence of a being which posseses maximal greatness, Plantinga’s argument seems to be a non-starter.
Perhaps somewhat surprisingly, Plantinga himself agrees: the “victorious” modal ontological argument is not a proof of the existence of a being which possesses maximal greatness. But how, then, is it “victorious”? Plantinga writes: “Our verdict on these reformulated versions of St. Anselm’s argument must be as follows. They cannot, perhaps, be said to prove or establish their conclusion. But since it is rational to accept their central premise, they do show that it is rational to accept that conclusion.” (…).
Med andre ord mener ikke engang Plantinga selv at Gudsbeviset hans er et “ekte” gudsbevis. Dårene står selvsagt i kø for å endelig få bevis for troen sin, selv om det altså egentlig var ment som et tappert forsøk på å gjøre det rasjonelt å “tro” på Gud.
Stanford Encyclopedia of Philosophy er imidlertid ikke spesielt nådig mot Plantinga. Beviset hans sammenlignes videre med å si “Enten eksisterer Gud, eller 2+2=5. Siden ikke 2+2=5, eksisterer Gud.” Oppbygningen her er også logisk korrekt, og alle som aksepterer premisset eller mener det er rasjonelt (”enten eksisterer Gud, eller 2+2=5″) vil også akseptere konklusjonen (Gud eksisterer) som rasjonell. Betyr det at det er rasjonelt å tro på Gud? SEP konkluderer med det følgende:
“If, for example, I doubt that it is rational to accept the claim that God exists, then you can quite sure that I will doubt that it is rational to accept the claim that either 2+2=5 or God exists. But, of course, the very same point can be made about Plantinga’s argument: anyone with even minimal rationality who understands the premise and the conclusion of the argument, and who has doubts about the claim that there is an entity which possesses maximal greatness, will have exactly the same doubts about the claim that there is a possible world in which there is an entity which possesses maximal greatness.”
Og så var vi vel omtrent like langt, det vil si uten et eneste bevis for Guds eksistens. At ingen, kanskje med unntak av personer som Mor Nille, så langt har blitt overbevist av noe filosofisk bevis for Guds eksistens taler vel egentlig for at filosofi kanskje er feil verktøy?
…
Post Script: Likevel er det jo slik at når filosofene prater i vei om kompliserte saker og ting, så er det ofte greit å kunne slå i bordet med en håndfast tegneserie for å få fasitsvaret på hvorfor gudsbevisene ikke holder vann:
23 kommentarer
Du har tydeligvis ikke fattet Plantingas egen “skepsis” overfor sit argument. Plantinga afviser det godt nok i Nature and Necessity som et bevis på den måde at enhver der måtte benægte præmisserne dermed bliver irrationel. Men derimod så siger han også at argumentet viser hvorledes man rationelt kan tro på Guds eksistens – alene baseret på den blotte logiske mulighed af Guds eksistens følger det at Gud findes. Det vil sige at ateisten ikke engang kan give at Gud muligvis findes – for så findes han. Det skubber dermed en ateist til at benægte selv den logiske mulighed af at Gud findes – held og lykke med det. Siden hen har Plantinga dog også kaldt sit argument som mindst lige så godt, som ethvert andet bevis vi har for noget som helst. For en filosofisk nybegynder kan det godt lyde som en kraftig påstand, men rent faktisk er situationen omkring eksistensen af andre sind, en ydre verden, viden om fremtid og fortid på lige fod med beviser for Guds eksistens – ingen af dem vi har er bedre end det ontologiske gudsbevis.
“Plantinga afviser det godt nok i Nature and Necessity som et bevis på den måde at enhver der måtte benægte præmisserne dermed bliver irrationel.”
Jeg synes ikke det kom særlig godt frem i din bloggpost om emnet, og jeg synes nesten det virker som om du motsier deg selv i kommentaren over.
“Det vil sige at ateisten ikke engang kan give at Gud muligvis findes – for så findes han. Det skubber dermed en ateist til at benægte selv den logiske mulighed af at Gud findes – held og lykke med det.”
Men, for å spille med, hvorfor kan jeg ikke benekte den logiske mulighet at gud finnes? Han er jo per definisjon en logisk umulighet på en rekke områder.
“rent faktisk er situationen omkring eksistensen af andre sind, en ydre verden, viden om fremtid og fortid på lige fod med beviser for Guds eksistens – ingen af dem vi har er bedre end det ontologiske gudsbevis”
Forskjellen er at min antagelse – for det er ikke annet enn antagelser, det vet jeg utmerket godt – om en ytre verden, en fremtid og fortid, et delvis rasjonelt sinn og eksistensen av andre sinn er absolutt nødvendige for å anta noe som helst annet.
Guds eksistens klarer vi oss derimot fint uten.
Når jeg leser filosofiske begrunnelser for guds eksistens så ender jeg alltid opp med å lure på hvilken gud det i så fall er. Er det de romerske gudene som er de ekte? Kanskje det kan være de indiske, eller hva med han der Odin?
Det blir jo aldri strukket en tråd i fra at gud finnes til hvem denne guden er så det er jo fritt frem til å tro på spaghetti monsteret som noen annen gud. Jeg avviser heller samtlige guder inntil noen kan komme med noen gode grunner for hvorfor jeg skal tro på akkurat deres gud heller enn, la oss si, de romerske.
Jeg tenker akkurat det samme. Dersom argumentet – ved å gå fra mulighet til eksistens – klarer å bevise at det kan finnes en skaper, så kan jo dette like gjerne være en deistisk gud som gir blanke i mennesker og universet generelt. Og da blir vi jo – for alle praktiske formål – ateister hele gjengen :)
Eller hva med denne:
If I were to suggest that between the Earth and Mars there is a china teapot revolving about the sun in an elliptical orbit, nobody would be able to disprove my assertion provided I were careful to add that the teapot is too small to be revealed even by our most powerful telescopes. But if I were to go on to say that, since my assertion cannot be disproved, it is an intolerable presumption on the part of human reason to doubt it, I should rightly be thought to be talking nonsense. If, however, the existence of such a teapot were affirmed in ancient books, taught as the sacred truth every Sunday, and instilled into the minds of children at school, hesitation to believe in its existence would become a mark of eccentricity and entitle the doubter to the attentions of the psychiatrist in an enlightened age or of the Inquisitor in an earlier time.
http://en.wikipedia.org/wiki/Russell%27s_teapot
Ars Ethica, du har tatt ditt stanpunkt: “Guds eksistens klarer vi oss derimot fint uten.”
Og så pøver du å finne bevis for ditt standpunkt. Jeg vil anbefale en knallbra bok om tro og tvil av Ratzinger som heter: Inføringen av Kristendommen. Den gir bra svar på hva tro er, så du får en litt større innblikk i det grunnleggende! ;)
Rudie: jeg konstaterer bare det åpenbare, nemlig at vi ikke trenger Gud lenger for å forklare verden vi ser rundt oss. Forrige gang jeg leste en bok noen anbefalte meg (en av C.S.Lewis) var det – rent innblikksmessig – helt bortkastet.
Bare av den grunn burde du faktisk lese boken Rudie anbefaler. På hvilken annen måte kan du finne ut om den er bortkastet eller ikke? “Innføringen i kristendommen” er en veldig bra bok, skrevet av en klok mann. Og på hvilken måte er det åpenbart at en ikke trenger Gud til å forklare verden?!
fransiska: Jeg har ikke tall på hvor mange timer av livet mitt jeg har brukt på å sette meg inn i kristendommen, og tør påstå at jeg er godt over middels informert om religionen. Så langt har det funket ganske dårlig. Jeg vet ikke om boken er bortkastet, men jeg tar sjansen. Hvis det ikke finnes noen gud er livet for kort til å kaste bort på tull.
“Og på hvilken måte er det åpenbart at en ikke trenger Gud til å forklare verden?!”
Desto mindre du kan om verden, desto enklere er det å påkalle gud for å forklare det en ikke forstår. Jeg skjønner ikke alt om verden, men trenden er jo at Gud får færre og færre “oppgaver”. Hva er det jeg trenger Gud for å forklare?
Plantingas argument sier i essens at det finnes en mulig verden hvor det finnes en skapning som finnes i alle mulige verdener. Altså er det ingen grunn til å tro på argumentet om du ikke allerede tror at Gud er et nødvendig vesen hvis ikke-eksistens er logisk umulig.
Det er altså ikke slik David Jacobsen sier, at “argumentet viser hvorledes man rationelt kan tro på Guds eksistens – alene baseret på den blotte logiske mulighed af Guds eksistens følger det at Gud findes. Det vil sige at ateisten ikke engang kan give at Gud muligvis findes – for så findes han.” Det er ikke slik at argumentet viser at det følger av at Gud er en mulig skapning at Gud eksisterer, for Plantinga lurer inn som premiss at Gud eksisterer i alle mulige verdener, slik at det ser ut som om han sier noe om det som er mulig, men ikke nødvendig, mens han i virkeligheten sier noe om det som er nødvendig.
Det er intet som helst problem å “benægte selv den logiske mulighed af at Gud findes”, så lenge Gud er definert på en slik måte at det er en selvfølge at Gud eksisterer.
Det er dessuten absurd å tenke at enhver logisk mulighet har en verden hvor den er realisert — spesielt hvis terskelen for det logisk mulige er så lav at selv Gud slipper inn.
gosh, hvor jeg gleder meg til den Hellige Ånds kraft tar og rister deg litt Ars Ethica.
Det blir mye morro tenker jeg :-D
Gorm: det er fullt mulig å bruke mulige verdener som et teoretisk redskap, innforstått med at de ikke faktisk eksisterer.
Simen: Selvfølgelig. Men logikk som kun teoretisk verktøyskrin kan ikke oppnå det Plantinga påstår. Arumentet hans avhenger, såvidt jeg forstår, av at logiske muligheter gis eksistens i en slags parallell virkelighet.
Jeg gjør visst ikke leksene mine — Feilen ligger selvfølgelig i premiss 2: “Existence both in reality and in imagination is greater than existence solely in one’s imagination.” Nok om dette.
Gorm: Så vidt jeg har skjønt gjør Plantinga det grep at han ikke kaller eksistens en egenskap i sitt bevis; det gjør derimot Anselm (noe som var grunnen til at Kant avviste gudsbeviset).
Simen er inne på det jeg også har sett som forklaring (uten at jeg gikk dypere inn i det her), nemlig at Plantinga bruker modallogikk for å lure inn konklusjonen. Wikipedia sier det så enkelt som at ingen som forstår modallogikk vil godta Plantingas gudsbevis. Alle som ikke forstår modallogikk skikkelig, vil kunne godta det. Fordi jeg selv ikke skjønner modallogikk helt, føltes det litt feil å gå for detaljert inn i denne argumentasjonen…
Plantinga mener selvsagt at det å avvise et argument fordi man ser hva konklusjonen blir, er feil. Men det er dette SEP kommer inn på i sitatet om “2+2=5 eller Gud eksisterer”, nemlig at beviset egentlig er helt ubrukelig fordi kun de som allerede godtar Gud vil godta argumentet.
“Hvis det ikke finnes noen gud er livet for kort til å kaste bort på tull.”
Men hvis det finnes en Gud da?
“Desto mindre du kan om verden, desto enklere er det å påkalle gud for å forklare det en ikke forstår.”
Er det ikke egentlig omvendt? Uansett hvor mye du kan eller lærer er det alltid noe en ikke kan svare på…ikke sant? Selv tror jeg ikke det er mulig å bevise at Gud eksisterer på en rent vitenskapelig måte, på et eller annet tidspunkt kommer man til et spørsmål om tro. Om da denne troen er på Gud eller ikke.
“Jeg skjønner ikke alt om verden, men trenden er jo at Gud får færre og færre “oppgaver”. Hva er det jeg trenger Gud for å forklare?”
Færre oppgaver? Det er nok mye du kan trenge Gud til å forklare. Hvem skapte verden f.eks? Enten en tror det er Gud som skapte verden eller om en tror på Big Bang (eller lignende teorier) er det snakk om tro. Enten man bruker vitenskapen til å forklare hvordan verden ble skapt eller om Gud skapte verden – er det et snakk om tro. Men selvfølgelig, tror man ikke på Gud – trenger man tilsynelatende ikke Gud heller… og tilslutt; Gud er mye mer enn en forklaring på verden.
fransiska: hvis gud finnes, sitter jeg fast i et vaskeekte polylemma. Det kan du lese mer om her. Dersom du har kommentarer til den saken, ber jeg om at du legger dem under det innlegget for å hindre at denne diskusjonen sporer helt av :)
“Færre oppgaver? Det er nok mye du kan trenge Gud til å forklare. Hvem skapte verden f.eks?”
Hva med
- hvem får solen til å stå opp og årstidene til å gå rundt?
- hvem/hva får gresset til å gro?
- hvem/hva holder himmelen oppe?
- hvem/hva skaper alle levende vesen?
- hvem/hva er ansvarlig for sykdom og død?
- hvem/hva sørger for endringer i været?
- hvem/hva skapte verden?
Dette er alle arbeidsoppgaver Gud har hatt, og i gamledager trodde folk bokstavelig talt at Gud var ansvarlig for alt på listen. I dag tenker man i beste fall at Gud har indirekte ansvar for enkelte av punktene på listen. Ettersom vi enda ikke har full stålkontroll på hvordan verden ble til, kommer du selvsagt slengende med det spørsmålet. Og akkurat som du vil sagt at “det er alltid noe en ikke kan svare på” før vi fant ut at det er bakterier og ikke synder som skaper sykdom, sier du nå “det er alltid noe en ikke kan svare på” når vi snakker om universets opprinnelse :)
Jeg kan forsøke å forklare hvordan Plantingas triks funker.
Modal logikk er, kort fortalt, vanlig logikk pluss to ekstra symboler og medfølgende symboler. Symbolet □ står for nødvendig, så □P betyr at P er nødvendigvis sant, altså ville ~P være en logisk selvmotsigelse. ◊P betyr at P er muligens sant, det vil si at det ikke ville være en selvmotsigelse om P var sant. Med andre ord, ◊P = ~□~P.
Vi har også aksiomen ◊□P -> □P (Stanford Encyclopedia of Philosophy skriver om premisset at “Under suitable assumptions about the nature of accessibility relations between possible worlds, this argument is valid: from it is possible that it is necessary that p, one can infer that it is necessary that p.”)
Så definerer Plantinga en vanlig Gud som er allmektig, moralsk perfekt og allvitende. Deretter kommer han med snikpremisset (la G være Gud):
◊□ ∃Gud (Det er mulig at det er nødvendig at Gud eksisterer)
Så bruker Plantinga aksiomet ◊□ P -> □ P og setter inn ∃Gud for P, slik at vi får følgende:
◊□ P -> □ P med ∃Gud innsatt for p: ◊□ ∃Gud -> □ ∃Gud.
Altså:
Om det er mulig at det er nødvendig at Gud eksisterer, er det nødvendig at Gud eksisterer. Det er mulig at det er nødvendig at Gud eksisterer, derfor er det nødvendig at Gud eksisterer. Derfor er det en logisk selvmotsigelse at Gud ikke eksisterer. Derfor eksisterer Gud. QED.
Problemet ligger i premisset. Folk som ikke forstår seg på modal logikk, slik som David Jakobsen i første kommentar her, kan lett ta argumentet for å si at “den blotte logiske mulighed af Guds eksistens følger det at Gud findes”. Men det er ikke den blotte logiske mulighet for at Gud eksisterer som er Plantingas premiss. Om Plantingas premiss var at det er logisk mulig at Gud eksisterer, ville premisset vært:
◊ ∃Gud
Fra dette premisset kan man ikke konkludere ∃Gud. Premisset til Plantinga er derimot:
◊□ ∃Gud
Eller, det er mulig det er en logisk selvmotsigelse at Gud ikke eksisterer. Men det ville ingen tro om de ikke allerede trodde at det var en selvmotsigelse at Gud ikke eksisterer, noe som er akkurat det Plantinga forsøker å bevise!
En annen artig detalj er at vi med Plantingas modale argument kan bevise at hva som helst (så lenge det ikke er selvmotsigende, slik som en firkantet sirkel) eksisterer.
La x være en ting, og P være tingens egenskaper. Hos Plantinga er P(x) det samme som “x er moralsk perfekt, allmektig og allvitende”. Så har vi at:
Premiss. ◊□ ∃x. P(x)
Logisk skritt. ◊□ ∃x. P(x) -> □ ∃x. P(x) (av prinsippet ◊□ P -> □ P)
Konklusjon. □ ∃x. P(x)
Slik har vi bevist at det finnes en x og at P(x) er sant, uansett hva x er. Du kan sette inn Det flyvende spaghettimonsteret, zombier, marsboere, snakkende kaniner, eller hva som helst for P(x), og bevise at det ville være en logisk selvmotsigelse om x ikke fantes eller P(x) ikke var sant.
Ganske fantastisk, ikke sant? Alt avhenger av at man aksepterer premisset, som man ikke vil akseptere om man ikke tror på konklusjonen allerede.
Tusen takk for grundig forklaring Simen. Men ut fra det jeg kan forstå, må jo dette bety at vi kan utlede den perfekte kjærestens eksistens også? Og Det Flyvende Spaghettimonsteret?
Hehe, kloke hoder tenker likt, som de sier. Det er nettopp det jeg har gjort i kommentaren over :)
Hah.
Da siterer jeg meg selv: “[Plantingas] Ontologiske Gudsbevis må vel (…) kunne sies å høre hjemme i den filosofisk søppelkurven.”
2 Trackbacks/Pingbacks
[...] De tre viktigste gudsargumentene er det ontologiske (som jeg selv har forsøkt å vise ikke holder vann), det kosmologiske (som enkelte tillegger stor viktighet) og det teleologiske [...]
[...] å tro at han følger den? 2: De tre viktigste gudsargumentene er det ontologiske (som jeg selv har forsøkt å vise ikke holder vann), det kosmologiske (som enkelte tillegger stor viktighet) og det teleologiske [...]