Man kan ikke tro både på naturalisme og evolusjonsteorien, er konklusjonen i den kristne filosofen Alvin Plantingas argument; et argument som flere kristne bloggere har svelget mer eller mindre rått[1]. Plantinga mener at naturalisme og evolusjon (“N&E”) har den konsekvens 
at man ikke kan stole på sin egen rasjonelle evne, og konklusjonen hans er at vi heller må akseptere en guddommelig designer. Det interessante er at Plantinga både tar grunnleggende feil om N&E, demonstrerer at enkelte mellomposisjoner mellom naturalisme og teisme er uholdbart, og at Gud (etter hans egne premisser) sannsynligvis ikke har skapt oss.
Plantingas argument
I et nøtteskall kan man formulere argumentet slik:
- (0: vi har rasjonelle evner som gjør det mulig å vite noe om verden [2])
- I: dersom naturalisme er riktig, er det ingen designer som “guider” evolusjonen eller sørger for at mennesker er noe mer enn gigantiske molekylmaskiner
- II: dersom evolusjonen stemmer er de gigantiske molekylmaskinene (mennesker, inklusive våre sinn) utelukkende formet ut fra genenes reproduksjonsuksess
- III: dersom kriteriet for menneskesinnets utvikling er reproduksjonssuksess og ikke å gi oss “sann kunnskap”, kan vi ikke stole på våre egne rasjonelle evners mulighet til å fortelle oss noe om hvordan verden er.
Fordi konklusjon III bryter med premiss 0, kan man ikke akseptere N&E. Plantingas løsning er å tro
- IV: en designer har sørget for at vi – skapt i hans bilde – har sann kunnskap om verden (gjerne gjennom en slags evolusjon).
Et av Plantingas eksempel er mannen som møter en tiger. Evolusjonen bryr seg bare om at mannen kommer seg unna, ikke om å gi en sann representasjon av situasjonen i menneskesinnet. Mannen kan derfor løpe fra tigeren fordi han ønsker å kose med tigeren og tror løping er den beste måten å gjøre det på. Han kan løpe fra den fordi han tror det er bra for tigeren å få mat, men ønsker å finne bedre føde til den enn ham selv. Eller han kan løpe fra den fordi han ikke ønsker å bli spist. I utgangspunktet bryr jo evolusjonen seg bare om konsekvensene?
Hvorfor Plantinga tar feil
Først og fremst strander Plantingas argument delvis på en gal antagelse, nemlig at N&E tilsier at alle mentale hendelser (bilder, tanker, følelser etc.) kun er epifenomener, på en måte som skygger på en hulevegg uten noen mulighet til å påvirke det som forårsaker fenomenet. Det morsomme er at Plantinga gir seg ut til å (feil)sitere Daniel C. Dennett i minst ett av sine foredrag, men hendig nok lar være[3] å sitere ham når Dennett langer ut mot de som er tilhenger av filosofisk epifenomenalisme:
““X is epiphenomenal” means “x is an effect but itself has no effects in the physical world whatever.” (…) Since x has no physical effects (according to this definition), no instrument can detect the presence of x directly or indirectly; the way the world goes is not modulated in the slightest by the presence or absence of x. How then, could there ever be any empirical reason to assert the presence of x? [inklusive å si at man tenker på epifenomenalisme]” (Daniel C. Dennett, “Consciousness Explained” s 402-403)
Dennett bruker dette som et argument mot de som egentlig ikke tror på noen sjel, men likevel ikke tar skrittet fullt ut og blir “ekte” naturalister på grunn av at de definerer bevissthet som et epifenomen – nettopp fordi epifenomener er inkompatibelt med naturalisme! Gud vite hvordan Plantinga kan ha gått glipp av dette (selv tror han jo heller ikke på epifenomenalisme), men uten å begrunne det videre vil jeg nøye meg med å si at jeg er enig med Plantinga i at menneskelige tanker og følelser ikke vil være til å stole på dersom epifenomenalismen stemmer.
Nå tar nok Plantinga feil i at vi kan regne med at sansene våre ikke har noe med virkeligheten å gjøre: selv om mutasjoner er tilfeldige, er den naturlige seleksjonen alt annet enn tilfeldig. Grunnen til at vi kan stole på at vi til en viss grad oppfatter virkeligheten er at dyr som sanser virkeligheten er langt bedre utstyrt for å møte problemer i denne virkeligheten. Heller enn å ha spesifikke regler for hva man skal gjøre om man møter en tiger, en bjørn, en løve eller en ulv, har man regler for hva man gjør når man er i fare og hva som utgjør fare. Å programmere adferd i genomet blir nesten sammenlignbart med å programmere på en datamaskin: man vet aldri hva slags bruk koden står overfor imorgen, og da vil fleksibel kode stå langt bedre rustet overfor endringer i utfordringene.
Hvorfor Plantinga har rett og dermed tar feil
Grunnen til at Plantingas argument likevel er interessant, er at han har delvis rett i III, og dermed nødvendigvis må svekke konklusjon IV. For ser vi mennesker egentlig verden slik den er? Eller ser vi den slik evolusjonen har behov for at vi ser den? Det siste er selvsagt riktig.Noe av det mest opplagte er kanskje at vi ikke en gang ser verden slik den er. Atomer er 99,99% tomrom, molekyler likeså, men likevel ser bordet foran deg solid ut. Luften rundt deg er stappfull av atomer, likevel kan du se gjennom den. Hvorfor tror du optiske illusjoner som den til nedenfor virker? Vi ser overhodet ikke verden slik den er, men bare slik det er nyttig for oss å se den.
På denne figuren har ruten rundt A og B samme gråtone. Hvis du ikke tror meg (og det gjør du ikke første gangen du ser den) kan du printe ut bildet og klippe det fra hverandre.
Det at vi ikke ser verden slik den er kommer til syne i mer enn rent perseptuelle deomener. Det følgende er et grunnleggende problem for alle som er tilhengere av argument IV: Alle verdensreligioner sier at vi skal behandle vår neste som oss selv. Likevel vil vi alle kunne forstå den som velger å redde sitt eget barn fremfor 100 fremmede mennesker. Hvorfor er alle mennesker over hele jorden utstyrt med den samme illusjonen av at de vi deler mest gener med tilfeldigvis er “mer verdt” enn de andre? [4]
Evolusjonen har formet oss slik at vi har lignende opplevelser følelser fordi det får oss til å handle riktig, i evolusjonens øyne. Evolusjonen bedrar oss og gir oss opplevelsen av at kjærlighet er noe mer enn biokjemi, og den gjør det så grundig at Plantinga selv ikke en gang vil gå med på hva illusjonene faktisk er.
…
[tilbake til 1] Utgangspunktet for denne bloggposten er Plantingas egne foredrag (som du kan laste ned her som mp3 eller film, eller lytte til nedenfor), samt bloggartikler hos de kristne kvalitetsbloggene Morbus Norvegicus og Katolikken.
[tilbake til 2] Vi kan ikke vite om logikk egentlig er et “sant” verktøy, ettersom logikk er metoden man ville måtte bruke for å bevise en slik konklusjon. Alle mennesker må dermed alle ha som utgangspunkt at logikk er gyldig. Verdien av Plantingas konklusjon er kanskje begrenset siden den egentlig er sirkulær, men argumentet er likevel interessant.
[tilbake til 3] Plantinga siterer heller Huxley og Darwin på deres mer enn 100 år gamle forståelse av evolusjonsteorien – som om Darwin var en eller annen yppersteprest med autoritet på hvordan dagens evolusjonsteori ser ut. Selv om Plantinga later til å tro på en slags kristen bastard av evolusjonsteorien, minner taktikken ubehagelig mye om de skitne triksene som brukes av kreasjonister som Paul Nelson og hans likemenn. Pføy!
[tilbake til 4] De ideologiene som har forsøkt å omprogrammere disse tankene har alle mislyktes (f.eks. ulike sosialistiske prosjekter som de israelske kibbutzene).
31 kommentarer
“Dennett bruker dette som et argument mot de som egentlig ikke tror på noen sjel, men likevel ikke tar skrittet fullt ut og blir “ekte” naturalister ved at de definerer bevissthet som et epifenomen — nettopp fordi epifenomener er inkompatibelt med naturalisme!”
Med forbehold om at det kan være jeg som misforstår; setningen over gir ikke mening. Skal ‘ikke’ nr. 2 strykes? Eller skal de “ekte” naturalister heller være de som utelukker epifenomenalisme?
Ellers en meget bra post. Jeg finner en ondskapsfull glede i å kikke inn i andres feilslåtte tankerekker — spesielt når de går ut fra at intuitive sannheter er de dypeste.
Takk for kritikk. Endret “ved” til “pga”, ga det mer mening nå?
Jeg tenkte først jeg skulle skrive om dette da jeg leste om det på Morbus Norvegicus, men det føltes liksom litt unødvendig fordi det egentlig er relativt opplagt. Men da Katolikken skrev om det samme eksempelet måtte jeg nesten lide meg gjennom Plantingas foredrag. Han har flere morsomme argumenter som er omtrent like feilslåtte, men denne tar kaka ettersom han åpenbart ikke har satt seg inn i hva to-the-bone-naturalister som Dennett faktisk mener.
“kjærlighet er noe mer enn biokjemi”
Trenger det være det da? Opplevelsen er da like sterk selv om vi vet mye om mekanismene bak, og at de har opphold i den fysiske i stedet for den spirituelle verden. Følgene bør da for den enkelte også være like. Det er da ikke ille at livet selv, og den levende materie, har ordnet med vår evne til kjærlighet?
Synes i det hele tatt det ofte, fra tenker og religiøst hold avsløres en nedverdigelse av det stofflige, fysiske og konkrete. Men det er vel strengt tatt en annen diskusjon.
Ja, nå forstår jeg. Det var bare en litt kronglete setning.
Saken er altså den at Dennett mener epifenomenalismens kompromiss mellom sjelstro og naturalisme er både ufilosofisk og logisk umulig. — Det er jeg enig i, men det må innrømmes at Dennetts fysikalisme, selv om den er å foretrekke, også er ganske absurd: Jeg kan ikke se at subjektiv opplevelse er fullstendig reduserbart til fysikk — bortsett fra hvis subjektivitet (i en eller annen forstand) er en grunnleggende del av naturen.
Jeg har ikke god nok kjennskap til Dennett til å vite hva han mener om dette, men forutsatt at han ikke aksepterer panpsykisme står han i logiske vanskeligheter selv. Og hvis han gir etter for panpsykisme-løsningen, har han et ubehagelig kort på hånden (ubehagelig fordi det er kontraintuitivt og hippie-aktig, ikke fordi det er feil).
Selv har jeg gitt etter. Jeg er en slags panpsykist.
KEE: Evolusjonen gir oss da vitterlig inntrykk av at kjærlighet er noe mer enn biokjemi? Som du selv er inne på må vi skille opplevelsen fra mekansimene.
gorm: jeg har lest en del av Dennett (det meste han har gitt ut tror jeg), og skjønner ikke helt hva det er du mener :) Han aksepterer neppe panpsykisme, men han feilsiteres og misforstås av ganske mange (for meg var det svært oppklarende å lese en essaysamling hvor andre filosofer forsøker å tolke ham, hvorpå han svarer dem igjen). Men hvorfor skulle ikke “det subjektive” (hvaenn du mener med det) bestå av fysiske komponenter?
“Hvorfor skulle ikke “det subjektive” (hvaenn du mener med det) bestå av fysiske komponenter?”
Gjerne for meg. Men fysikken er langt fra en slik konklusjon, så fysikalisme krever — om ikke et troens sprang, så i hvert fall et lite, men betydelig hopp.
Dette har jeg argumentert for litt nærmere (men bare litt) i en en ganske far out post jeg skrev for en stund siden.
Med “det subjektive” mener jeg alt som når min bevissthet. Ting som farger og former og følelser og sammenhenger. Disse opplevde omstendighetene har som regel ingen referanse som ligner på dem i virkelighten, men hjelper meg likevel til å navigere min tilværelse — i retning av en målsetning jeg har diktet opp.
Vi er nok begge enige i at bevissthet er et produkt av naturlig utvelgelse, og at det i bunn og grunn dreier seg om informasjonsprosessering av et eller annet slag. Men vitenskapen aner ikke hvordan det er mulig at denne informasjonsmaskinen klarer det utrolige kunststykket å oppleve seg selv som bevisst. For å forsøke meg på et lite resonnement:
Enten er subjektivitet er en side ved all fysikk, og et komplekst fysisk objekt har en kompleks subjektivitet (dette ligner egentlig ganske mye på Leibniz sin postulering av monader). Eller så er materien er død hardware, som hvis riktig satt sammen, kan huse den magiske software, bevissthet. Men da kommer vi faktisk til Leibniz igjen: for hvis informasjon er bevissthetens bestanddeler, vil ikke det bety at usammenhengende bruddstykker av bevissthet finnes overalt? Hva er egentlig informasjon?
Er tanken den at informasjon ikke har noen subjektiv side før den programmeres på en helt spesiell måte? Er bevissthet et stykke kode? I så fall burde det kanskje faktisk finnes filosofiske zombier! Og det anser jeg for å være mer absurd enn panpsykisme.
Håper dette var et svar på spørsmålet.
Mener Plantinga virkelig at N&E innebærer epifenomenalisme? Det er ikke slik jeg har forstått ham. Kan du forklare?
Den lærde David Jakobsen forklarer Plantingas argument grundigere med utgangspunkt i din tekst, Ars Ethica. Se her.
Gorm: jeg klarer ikke helt å se hvorfor ikke “død hardware” kan huse “magisk software”. Og filosofiske zombier tror jeg ikke finnes, fordi adferd og bevissthet er to sider av samme sak. Bevissthet er ikke et stykke kode, men det som skjer når du kjører “koden”?
Morten: “epifenomenalisme” er Plantingas egne ord, fra foredraget jeg har lagt ut opptak av.
Forøvrig morsomt at dansken overhodet ikke kommer med motargumenter mot min påstand om at vi ikke ser verden slik den er uansett hva som har skapt oss.
Det er selvsagt en mulighet for at vi ikke er rasjonelle, men i mine øyne er den nøyaktig like umulig å anslå sannsynligheten av om det finnes en skaper eller ei. Det virker nesten som om David glemmer at vi kan være irrasjonelle selv om N+E ikke stemmer.
Hej Ars Ethica
Det kommer jeg ikke med noget argument imod på min blog – er du forresten blevet pinget? – fordi det er totalt ligegyldigt for argumentet. Hvis vores kognitive fakulteter er designet med henblik på at komme til sande konklussioner når alting virker som det skal, så er vores konklussioner rationelle, når de er et produkt af sådanne kognitive fakulteter. Jeg ser farven rød. En eller anden forståelse af fysikken vil påstå at der ikke findes farver andre steder end i mine tanker, så spørgsmålet er om mine tanker er lavet med henblik på at komme til de rette konklusioner. Både når det drejer sig om at fastslå hvad fysikken siger (som er en nødvendig præmis for at dit argument kan virke) og når det drejer sig om farver og massetæthed.
-
Så at vi på nogle områder ikke ser verden som den er, under et elektromikroskop fx eller på et atomart plan, er ikke noget problem, så længe vi er i stand til, med kognitive fakulteter der virker efter hensigten rettet imod sandhed i henhold til en designplan, at opdage (hvilket du antager at vi har gjort) den rette sammenhæng bag tingene.
-
Hvorfor er det relevant om vi kan være irrationelle selvom N+E ikke stemmer? – hvis vores kognitive fakulteter er produceret af en ond Gud, så er vi også i samme position – men hvad følger der af det? Intet – kun hvis man tror på at man er designet af en ond Gud. Problemet er at mange går rundt og tror på N+E, og DE har dermed en defeater for alt andet de tror på.
Nei, jeg har ikke blitt pinget (har sjekket spamfilteret også).
“Hvis vores kognitive fakulteter er designet med henblik på at komme til sande konklussioner når alting virker som det skal, så er vores konklussioner rationelle, når de er et produkt af sådanne kognitive fakulteter.”
Det er jeg helt enig i.
Problem 1: våre kognitive fakulteter later ikke til å fortelle oss utelukkende om “sannheten”, men bare det vi har behov for å vite.
“Så at vi på nogle områder ikke ser verden som den er, under et elektromikroskop fx eller på et atomart plan, er ikke noget problem, så længe vi er i stand til (…) at opdage (…) den rette sammenhæng bag tingene.”
Men ser du ikke at observasjonene våre avviser premisset ditt? Du må i så fall ad hoc endre det til noe sånt som at “vi ser ikke verden “slik den er”, men vi kan vite noe sikkert om den likevel”.
Problem 2: Det er mulig at vi er irrasjonelle hvis N&E stemmer, men det er svært lite sannsynlig, gitt at vi har rasjonalitet til å vurdere argumentet (dette går jeg kort inn på i teksten). Men hva er egentlig konsekvensen av dette? Det er jo også fullt ut mulig at vi er irrasjonelle hvis N&E ikke stemmer, men du vil trolig vurdere det som svært lite sannsynlig, gitt at du har rasjonalitet til å vurdere argumentet.
Jeg kan overhodet ikke se hva det er som skiller teisme fra naturalisme i denne sammenhengen, og du utsetter ikke teismen for det samme kritiske synet som du utsetter N&E for. Kanskje fordi du ad hoc antar at en bedragersk Gud er en umulighet – men også dette krever jo rasjonalitet, og du er inne i det samme “problemet” som du mener N&E fører oss inn i.
Problem 3: Plantinga bruker selv eksplisitt begrepet “epifenomenalisme” i foredraget sitt. Gjennomførte naturalister som Daniel C. Dennett tror ikke på epifenomenalisme og har gjort mye for å forsøke å få “myke naturalister” til å forkaste begrepet. Dermed kan Dennett og Plantinga enes om at de “myke naturalistene” ikke har et holdbart syn, men Plantingas argument vil ikke gjelde for Dennett.
“Problemet er at mange går rundt og tror på N+E, og DE har dermed en defeater for alt andet de tror på.”
N&E er ikke en defeater for alt jeg tror, men det er en defeater for en del av de tingene “vi” tror på. Plantingas argument er en eksplisitt måte å forklare hvorfor naturalister ikke stoler på intuisjon.
Jeg argumenterer ikke mot at død materie kan kjøre et informasjonssystem som vi opplever som bevissthet, men jeg sier at hvis dette er tilfelle, så vil det være naturlig å anta at flere informasjonssystemer opplever en slags subjektivitet, helt ned til de mest grunnleggende former for liv. (For ‘bevissthet’ er ikke begrenset til selvbevissthet: Jeg inkluderer bevissthet om farger eller farer etc.) Og videre fra enkle former for liv til komplekse former for død materie, og helt ned til det aller enkleste: selv et ensomt atom er et informasjonssystem (men dettes bevissthet må selvfølgelig være ekstremt rudimentært).
‘Hvor går grensen?’, det er spørsmålet. Panpsykisme ( — jeg burde kanskje heller si paneksperientalisme — ) sier at alt har en subjektiv side. Mens Dennett tenderer mot en påstand om at ingenting har. Hvilken av disse posisjonene er mer absurd?
Hvis jeg misforstår Dennetts posisjon, er det kanskje fordi jeg trodde han var en streng slags fysikalist. Men for alt jeg vet kan det hende at han ikke ser noen konflikt mellom fysikalisme og f.eks double-aspect-teorien…
Jeg tror jeg burde lese meg opp på Dennett. Ingen grunn til å plage deg med mine spørsmål, når han sikkert er klar og tydelig hvis jeg bare oppsøker en tekst som berører temaet. Har du en opplysende artikkel å anbefale, helst tilgjengelig på internett? Gjerne lang, men ikke en bok.
Jeg avslutter denne lille digresjonen nå, så den andre diskusjonen kan gå uforstyrret. (Bruk defeateren på dem, Ars Ethica!)
Jeg avslutter denne lille digresjonen nå, så den andre diskusjonen kan gå uforstyrret. (Bruk defeateren på dem, Ars Ethica!)
Haha, det er nok lurest ja. Du må forøvrig gjerne bidra med ditt :)
Jeg har veldig lyst til å ta tak i digresjonen, men har lenge forberedt en del poster om bevissthet ut fra et Dennettiansk ståsted. Sikkert bedre å ta alt til sin tid. Det er en stund til tekstene mine blir ferdig, men jeg benytter anledningen til å legge ut siden jeg har skrevet om bevissthet. Lenker til mange gode ressurser der.
Ah, gledelig! Jeg skal forberede meg ved bruk av ressurssiden. Takk for den.
Nå har jeg satt meg inn i saken, og konkludert at evolusjonsteorien riktignok defeater korrespondanseteorien (om sannhet), men dette feller ikke naturalisme, for sistnevnte klarer seg helt fint med f.eks konstruktivisme eller pragmatisme. (En oversikt over forskjellige sannhetsteorier.)
Platingas tiger-eksempel på hvordan subjektive forestillinger kan være helt uavhengig av de realiserte handlinger er latterlig, fordi 1) det er så spissformulert at kun de som på forhånd er enige vil akseptere det, og 2) fordi det mest naturlige gode eksempelet vil være religion: Her er effektivt flokkhold konsekvensen, samtidig som de subjektive forestillinger dreier seg om Guds nåde og lønn i himmelen! (Dessuten gir det evolusjonsteoretisk mening, siden religion forenkler og gjør mer behagelig. Mens i Platingas eksempel er de avvikende overbevisningene fullstendig vilkårlige; det er ingen evolusjonsteoretiske argumenter for dissonansen.)
Det er beklagelig at Platinga (og, i hans skygge, de to kristne bloggerne) tar vitenskapens epistemologiske beskjedenhet til inntekt for deres tanke om ‘det overnaturlige’. Naturen er større enn vår forståelses horisont, men dette er ingen grunn til å tro at det over horisonten finnes noe annet enn mer natur.
Verken naturalismen eller evolusjonsteorien lider noe nederlag ved å innrømme at absolutt, evig sannhet er utenfor vår rekkevidde — de er fremdeles de mest plausible teorier, basert på evidens! Teorien om ‘det overnaturlige’, på den andre siden, har helt tydelig en vanskelig sak, siden så flåsete argumenter som Platingas overhodet slipper gjennom.
Så det er sagt, jeg innrømmer gjerne at både naturalisme og evolusjonsteori har et element av tro. (Dette er ikke et populært standpunkt, fordi det så lett leder til misforståelser. — Suffice to say, tro kan ikke påberope seg immunitet for kritikk. Tro må berettiges.)
For å oppsummere: Platinga misforstår naturalismen. Den medfører ikke, som han tror, den naive forestillingen om sannhet hvor våre forestillinger korresponderer til virkeligheten. Platinga er faktisk blant de ytterst få i dag som holder fast på korrespondanseteorien, og de som deler denne oppfatningen med ham, deler som regel også troen hans på det overnaturlige. Kritikken hans faller altså på døve ører. (Dog jeg mistenker at det store markedet av rasjonaliseringstørste kristne nok var/er hans scope mer enn naturalistene.)
Veldig interessant, Gorm.
Jeg synes forresten det er litt morsomt at Daniel Dennett (som jeg leste mer av i går) angriper tanken om at vi ser verden nøyaktig slik den er og kan stole på våre intuisjoner. Plantinga burde kanskje ikke sitere folk han ikke forstår.
Ars Ethica – det er simpelthen dig der ikke har forstået Plantinga. Han forholder sit argument til alle de store positioner inden for philosophy of mind. Læs hans artikel i stedet for at lave en stråmand.
Så har du heller ikke rigtig forstået at det en problemstilling inden for epistemologi. Her er der typisk tre elementer der skal være på plads førend vi har viden. En sandhedsbetingelse – en overbevisningsbetingelse, og så en belægs/berettigelsesbetingelse. Det der bla fjerner viden for naturalisten er at selv om det skulle vise sig at hans overbevisninger er sande, så har han en defeater for ethvert belæg/berettigelse han måtte mene at have – fordi han er OVERBEVIST om 2 ting: N+E. Forskellen mellem teisten og naturalisten er at førstnævnte IKKE DELER samme overbevisning. Han er overbevist om at hans kognitive fakulteter der designet til at komme til erkendelse af sandheden. Så kan jeg slet ikke se hvor du vil hen med at vi ikke ser verden som den er. Hvor er relevansen henne for argumentet der? Hvorfor kan man ikke indvende at vi jo netop ser verden som den – bare i forskellige niveauer/opløsninger. Et laplacevæsen der kunne gennemskue alle de atomare strukturer, der ikke troede på at der fandtes solide objekter som borde og stole – ville da mangle viden om objektive forhold ved naturen. Tror du ikke på eksistensen af soliditet? Er denne egenskab ikke eksemplificeret i et sammenstød mellem dig og en hammer?
Jeg skulle have skrevet således:
Forskellen mellem teisten og naturalisten er at førstnævnte IKKE DELER samme overbevisning. Han er overbevist om at hans kognitive fakulteter der designet til at komme til erkendelse af sandheden, er designet af en god Gud som Kristendommens.
David, epistemologien du beskriver er Platons, og har for lengst blitt erstattet med Kants. Et Kant-sitat jeg fant på wikipedia, hvor han kritiserer korrespondanse-teorien om sannhet som en sirkelslutning:
“Truth is said to consist in the agreement of knowledge with the object. According to this mere verbal definition, then, my knowledge, in order to be true, must agree with the object. Now, I can only compare the object with my knowledge by this means, namely, by taking knowledge of it. My knowledge, then, is to be verified by itself, which is far from being sufficient for truth. For as the object is external to me, and the knowledge is in me, I can only judge whether my knowledge of the object agrees with my knowledge of the object. Such a circle in explanation was called by the ancients Diallelos. And the logicians were accused of this fallacy by the sceptics, who remarked that this account of truth was as if a man before a judicial tribunal should make a statement, and appeal in support of it to a witness whom no one knows, but who defends his own credibility by saying that the man who had called him as a witness is an honourable man.”
Gorm: takk for hjelp med filosofisk spisskompetanse :)
“Ars Ethica – det er simpelthen dig der ikke har forstået Plantinga. Han forholder sit argument til alle de store positioner inden for philosophy of mind. Læs hans artikel i stedet for at lave en stråmand.”
Vel, jeg hadde (kanskje naivt) forventet at det skulle holde å høre Plantinga selv fortelle det i foredraget sitt…
“Han er overbevist om at hans kognitive fakulteter der designet til at komme til erkendelse af sandheden. Så kan jeg slet ikke se hvor du vil hen med at vi ikke ser verden som den er. Hvor er relevansen henne for argumentet der?”
Relevansen ligger i at overbevisningen din ikke stemmer. Vi ser jo ikke verden nøyaktig slik den “er”.
“Tror du ikke på eksistensen af soliditet? Er denne egenskab ikke eksemplificeret i et sammenstød mellem dig og en hammer?”
Det er jo nettopp derfor evolusjonen har gitt oss et visuelt inntrykk av soliditet. Din Gud har derimot ikke utstyrt oss med sanser som kan oppfatte at hammeren (og deg selv) består av 99,99% tomrom. Eller benekter du atomteorien?
Til din første respons, så ved jeg ikke hvilket fordrag du taler om – det du linker til er hans argument mod materialisme.
Til din anden og tredie respons så har du vist misforstået noget omkring atomteori og vores opfattelse af verden. Begge dele er sande opfattelser af verden. Vores perception er indstillet til at opfatte et helt bestemt spektrum hvori soliditet er virkeligt. Hvis vi så hammeren i et mikroskop så ville vi se at det meste af den var luft, men vi ville jo også selv være mest luft, hvis vi skal oversætte det. Tag det som en sandhed der er sand på et andet niveau. Det er ligeså ligegyldigt det du påpeger som hvis en påpegede at der her ikke står nogle ord, da det blot er pixels på en skærm. Det er det også, men det er også ord. Soliditet er virkelig, på det oplevelsesniveau vi befinder os på. Vi har altså kognitive fakulteter der er designede til at leve som mennesker på jorden blandt virkelige solide objekter, men også til at kunne skue ind i dybere lag af virkeligheden. Hvis du benægter dette, så benægter du jo også at du LIGE nu ved det du påstår at vide om atomer. Hvorledes skulle jeg så, eller Plantinga, være forpligtet på at benægte atomteorien. Der følger intet af relevans for argumentet af det du her siger.
@Gorm
Ja denne tredeling af epistemologien går tilbage til Platon, er rafineret af Descarte, og Kant gør ikke meget ved selve denne tredeling. Det der sker ved Descarte er at et aspekt af internalisme tilføjes til tredelingen. Eller rettere. Den del der handler om berettigelse tilføjes et krav om at man skal have en indre adgang til det der giver berettigelse. Altså kunne kende bevisstrukturen. Plantingas epistemologi er derimod eksternalistisk og han viser ret overbevisende i Warrant the Current Debate hvorledes enhver internalistisk version kommer til kort over for det der hedder Gettier modeksempler på viden. Så Plantinga gør op med Descarete og hans slæng i ideen om at vi så at sige kan opnå viden indefra – fra et cogito ergo sum som vi har ufejlbarlig adgang til, og så gradvist opnå en bevisstruktur for alt anden viden. For at få viden er vi nødt til at have et sikkert anker der er uden for os selv – i kognitive fakulteter der virker efter hensigten, rettet mod sandheden i henhold til en designplan.
@Gorm:
Prøv lige at bakke dette op med et citat. Det skulle komme meget, meget bag på mig, da korrespondanceteorien om sandhed er noget af det mest alment accepterede i filosofi. Det kan være du tænker på en koherence teori for viden???
“Til din første respons, så ved jeg ikke hvilket fordrag du taler om – det du linker til er hans argument mod materialisme.”
Har du hørt gjennom hele? Jeg mener han tar opp N&E i andre halvdel av foredraget, men det er mulig jeg har blingset. I så fall får jeg lenke til det riktige foredraget.
“Til din anden og tredie respons så har du vist misforstået noget omkring atomteori og vores opfattelse af verden. Begge dele er sande opfattelser af verden.”
Nei. Soliditet er en “egenskap” som man erfarer, men ikke kan se (i en datasimulert virkelighet må man ta på ting for å vite om de er solide, man kan aldri “se” soliditet). Det er rett og slett ikke sant at bordet foran deg består av mer materie enn tomrom – selv om det er det vi oppfatter.
“Vi har altså kognitive fakulteter der er designede til at leve som mennesker på jorden blandt virkelige solide objekter, men også til at kunne skue ind i dybere lag af virkeligheden. Hvis du benægter dette, så benægter du jo også at du LIGE nu ved det du påstår at vide om atomer.”
Det du og Plantinga egentlig mener er i så fall noe sånt som at “vi har kognitive fakulteter som er designet til å kunne brukes sammen med maskiner, apparater og vitenskapelig metode for å kunne se virkeligheten”.
“Vores perception er indstillet til at opfatte et helt bestemt spektrum hvori soliditet er virkeligt. Hvis vi så hammeren i et mikroskop så ville vi se at det meste af den var luft, men vi ville jo også selv være mest luft, hvis vi skal oversætte det. Tag det som en sandhed der er sand på et andet niveau.”
Ah. Så det er greit å bruke vitenskap til å erkjenne sannheten når intuisjonen kommer til kort? Da blir jo saken ganske annerledes. Vi trenger ikke oppfatte virkeligheten som den er for å kunne bruke vitenskap, vi trenger vel egentlig ganske mye mindre. Evnen til å bruke grunnleggende logikk, blant annet. Og en mer eller mindre fungerende hukommelse (supplert med hjelpemidler som skrift). Men neppe så mye mer. Og at dette er egenskaper som evolusjonen har hatt svært god grunn til å gi både mennesker og mer eller indre intelligente dyr, er helt i overenstemmelsen med både evolusjonsteorien og observasjonene.
David: a) Descartes’ tilfører først og fremst radikal skeptisisme, som ettertiden har beholdt. Det ble hans arv, selv om han gjorde sitt beste for å nedkjempe den. Denne skepsis krever de strengeste begrunnelser, og ender opp med å benekte at vi har tilgang på sannhet om den ytre verden overhodet. Det vil jeg si er en ganske dramatisk “raffinering” av Platons epistemologi. b) Også Descartes måtte ty til Gud som garantist for sannhet. Hva er så forskjellen mellom de to? Bortsett fra at Plantinga hopper over den geniale metodiske skeptisisme… Jeg kan gjerne lese litt Plantinga, hvis du kan henvise til noe (men jeg har ikke tålmodighet til mer enn ca. ti sider).
Til det andre: a) Jeg har allerede gitt deg ett sitat mot korrespondanseteorien, fra den nyere filosofihistories høyest respekterte mann. Jeg kan gjøre litt research senere, men bare hvis du insisterer. b) Den epistemologiske koherensteorien sier at koherens er nødvendig for kunnskap, men ikke tilstrekkelig. Dette er det veldig bred enighet i.
Ut fra det du skrev til Ars Ethica forstår jeg at du bruker et ganske liberalt sannhetsbegrep. Alt tilsynelatende er virkelig; selvmotsigelser kan sameksistere så lenge de er på forskjellige opplevelsesnivåer. Er det slik å forstå at Gud, som må innrømmes å være vanskelig å få til å stemme overens med vitenskapen, eksisterer på et eget opplevelsesnivå? Begrenser også Hans makt seg også til dette nivå, eller kan Gud teleportere mellom våre ulike nivåer for sannhet?… — Er det ikke lettere og mer koherent å tenke som jeg gjør, at ingenting er (absolutt) sant, men at flere forskjellige perspektiver er verdifulle? Vitenskapens modeller er garantert nærmere sannheten enn vår hverdagslige opplevelse av verden, men helt ubrukelig for oss i hverdagen (det vil ta utrolig lang tid å regne ut selv enkle beregninger). Vi trenger den hverdagslige opplevelse, på tross av at denne er en voldsom forenkling og forfalskning av virkeligheten.
Jeg vil også gi rom for religion med et slikt perspektiv: Vitenskapelighet overser metodisk våre behov for tilhørighet og mening. Dette kan religiøse tanke- og handlemåter tilby. Men så lenge vi nekter å tro på noe hvis det ikke er sant, vil intellektuell samvittighet forby oss religion, og derved gjøre oss fattigere. Løsningen her er… å tro på noe som ikke er sant — på samme måte som når man tror på en god historie eller når man metodisk forveksler teori med virkelighet (noe man instinktivt gjør hvis man vil teste teorier). Det er altså snakk om innlevelse. (Hør meg ut.)
Religion kan og bør hvile på estetisk grunnlag. — Dette synes for mange å være en logisk umulighet. Men tenk deg om: Du tror på soliditet og sansene og viljens frihet hver dag, men ikke fordi det er sant! Kant viste at vår tilgang til virkeligheten er mediert av vår erkjennelses oppbygning. Det vi ser er altså ikke virkeligheten i seg selv, men vår erkjennelses evne til å gi uttrykk for (sansenes inntrykk av) virkeligheten.
Jeg kan tro på en slags Gud, men ingen av kristendommens mange offisielle varianter (ingen av dem jeg vet om i hvert fall). Det er fordi jeg er beskjeden nok til å holde tilbake min tro fra å tro at den selv er sannheten. Gud er ganske enkelt et tankeeksperiment jeg kan sette pris på. Gud er en slags fantastisk screensaver for erkjennelsen.
Dette ble offtopic, men jeg vil likevel gjerne ha litt tilbakemelding på det. Jeg kan skrive en post på min egen blogg hvis noen vil diskutere (eller hvis Ars Ethica helst vil unngå avsporing).
Den essaysamlinga hvor Dennett svarer filosofer som diskuterer ham – DEN skulle jeg gjerne hatt navn osv på. Finnes den digitalt tilgjengelig, eller er det en paper-utgivelse?
Forøvrig interessant blogg, med interessante diskusjoner (om enn for de særskilt interesserte).
Kirsti: den essaysamlingen (”Dennett’s Philosophy: A comprehensive Argument”, editors Ross, Brook & Thompson) er nok for enda mer spesielt interesserte enn de som oppsøker (og skriver) denne bloggen. Men iom at jeg fikk noe nyttig ut av det, gjør kanskje andre det også :) Merk at Dennett bare bruker en artikkel på å svare alle filosofene, og at det er litt forvirrende å lese lange artikler som er basert på misforståelser av Dennetts syn. Og når hardcoverversjonen i tillegg koster $75 kjenner jeg meg revet mellom å anbefale en bittorrenttracker med en god pdf-versjon og å la være. Selv piratkopierer jeg kun når jeg vet at jeg vil betale i etterkant om produktet er bra, men man vet jo aldri hva fremmede personer vil gjøre… :S
Gorm: Det du skriver om Davids sannhetsbegrep synes jeg er en veldig god formulering, men jeg tror egentlig å utfordre ham på egenskaper ved Gud er en blindvei rent diskusjonsmessig. Religionen har en slags selvmotsigelse i at vi liksom ikke kan vite noe nøyaktig om Guds egenskaper eller ønsker, bortsett fra at vi kan vite at vi ikke kan vite noe om dem.
Det er alltid veldig vanskelig å vurdere om noe er en avsporing eller ei, og personlig lar jeg gjerne lengden på kommentarene mine avgjøre om det skal postes på egen blogg eller ei (som du ser blir dog kommentarene på Ars Ethica ofte lange, men slik liker jeg det også:). Uansett er det kommentarene som gjør bloggen lesverdig, så ikke vær for selvkritisk når du lurer på om du skal la være å poste :)
Hej Gorm
Jeg havde ikke sit dit citat af Kant. Jeg tror gerne jeg vil holde min deltagelse i denne debat indenfor de rammer der er antaget af Plantinga i hans argument. Og korrespondanceteorien er en af dem. Så har du misforstået mit svar til Ars Ethica. Jeg tror sandheden er én – netop fordi jeg tror på korrespondanceteorien af sandhed. Så jeg oppererer ikke med flere niveauer af sandhed. Kan du ikke lige vise hvorledes du læser dette af mit svar? Så tror jeg at det er en god ide at starte en ny tråd for alt dette – gerne på din blog og send mig så lige et ping når du har skrevet det.
Mvh
David
OK her er lidt mere alligevel:
I forhold til Platon og Descarte så er sidstnævte inden for de selvsamme epistemiske rammer der er nedsat af Platon. Descarte der slås med en skepticisme der også kommer fra antikken, nemlig Sextus Empiricus’. Men alt dette er også irrelevant for diskussionen af Plantingas argument. Hele distinktionen mellem internatlisme og eksternalisme går udenom disse forhold. Jeg må beklage at du ikke vil læse andet af Plantinga end det der fylder mindre end 10 sider. Det ville så sandelig gøre dig godt at læse Warranted Christian Beliefs i sin helhed. Eller hans epistemologibøger om Warrant. Eller nature and necessity, God and other minds. Men ifald du ikke ønsker dette så er alt hvad jeg kan tilbyde det som du kan finde på apologetik.dk. Du kan starte her: http://www.apologetik.dk/?p=458
- og så til Ars Ethica
Det jeg siger til din “afsløring” af at vi ikke sanser virkeligehden er at alt hvad der følger af din beskrivelse af den atomare virkelighed er blot at forhold som soliditet er relativt. Det er relativt om et bord er solidt. Hvis man var på størrelse med et atom ville det ikke være solidt. Men hvis man er på størrelse med et objekt som dig så er det solidt. Begge ting er sande. Hvad er det kontroversielt ved det? Og så kan jeg ikke se hvorledes dette er relevant for Plantingas argument. Tværtimod.
David, det er nettopp Plantingas antagelser som gjør argumentet hans falleferdig — og kritikken min har kun berørt disse antagelsene — følgelig er det er særdeles urimelig av deg å forsøke å sette disse antagelsene utenfor diskusjonen.
Jeg kjenner ikke til Sextus Empiricus, men Wikipedia-artikkelen rokker ikke ved synet mitt: Når Descartes satte radikal skeptisisme som filosofiens begynnelse, gjorde han noe nytt.
One Trackback/Pingback
[...] argument mod naturalismen blive diskuteret blandt bloggere som det nu foregår i Norge, her, her og her. Her er lidt overvejelser over den behandling argumentet får på bloggen Ars Ethica. Plantingas [...]