Senere på kvelden, hjemme, spurte foreldrene mine hvor jeg hadde det fra, om jeg kanskje hadde drømt om det (de visste fremdeles ikke at det faktisk var sant). Jeg visste ikke hva jeg skulle svare dem. Nei, jeg hadde vel ikke drømt det, men jeg kunne heller ikke si hvordan jeg hadde fått vite. Det hele ble en underlig situasjon for meg, ikke på grunn av det jeg “visste”, men fordi bare jeg “visste”. Og via jungeltelegrafen (få hadde telefon, ikke vi) kom beskjeden sent på kvelden, lenge etter at jeg hadde sovnet, og jeg fikk bekreftelsen dagen etter.

Min mor er død nå, men min far vil kunne bekrefte hendelsen. Og for egen del la nok dette et sterkt grunnlag for å i ettertid stole på egne sanser (ikke drømmer). Men flere år senere har jeg jobbet intenst med å forsøke å finne en eller annen forklaring, for det kolliderer med min logikk – som i vesentlig grad er fellesskapets logikk og bygger på lært kunnskap. For jeg har også tenkt at dersom jeg hadde vært alene ute den kvelden, ville alt gått upåmerket hen. Det ville ikke blitt et tema. Det er først når noen forteller deg at dine sanser lyver, eller at din virkelighetsoppfatning er feil, at du virkelig får problemer med å kunne stole på deg selv.

Et eksempel på en situasjon som sier noe om hvor vanskelig det er med sansing av det abstrakte (enn si kognitiv sansing), er en situasjon der kun du har sett en regnbue. Enhver som ikke hadde sett regnbuen ville ikke tro det før det ble bevist. Dog ville det kunne bli bevist. Men uten vesentlig kunnskap om optiske fenomener lar ikke et slikt syn seg forklare. Kanskje er det slik med en del avvikende sansing også. Den kan være korrekt, men vi har ikke metoder for å verifisere ennå, så vi jobber med å falsifisere under søk på allmengyldig kunnskap. Slik må det kanskje være.

Jeg har ikke viten til å diskutere dette og kommer nok ikke videre. Men eksempelet er altså 100% ærlig framstilt (det er kanskje mitt hovedproblem :) Takk for ordvekslingen.

På forelesning om epilepsi ble vi servert en historie om en epileptiker som fikk ut av kroppen-opplevelser når han fikk anfall, slik at han så seg selv bakfra (han var ellers helt bevisst og rolig). Han syntes da det var noe plagsomt å kjøre bil fordi det var litt vrient å se veien fra baksetet, og dette var grunnen til at han oppsøkte lege. En annen pasient mente epilepsien var helt uproblematisk ifht bilkjøring fordi han “visste hva som skulle skje rett før det skjedde”, og dermed var en bedre sjåfør når han hadde anfall (mente han selv, i alle fall).

Jeg kan ikke vite sikkert hva som er årsaken til dine opplevelser, men faktum er jo at de relativt sjeldne pasientene nevnt ovenfor bruker lang tid på å oppsøke lege (og mange leger vil heller ikke ta dem på alvor). Mange vil også tro at de er “gærne”, eller stole for mye på hallusinasjonene sine.

Effekten av å handle ut fra egne oppfatninger kommer vel an på to ting: Hvor stor tillit man har til dem, og hvor godt de faktisk stemmer.

I så fall “lønner det” seg (for å fortsette på ditt “ha råd til”) at man opererer ut fra sine egne oppfatninger for det meste, men setter dem på prøve en gang i blant.

Og da mener jeg videre at en kollektiv, metodisk undersøkelse av holdbarheten i sanseerfaringer, er en bedre prøve å sette dem på enn en personlig undersøkelse. Fordi de som undersøker saken kollektivt har de samme begrensningene, men i det minste kan korrigere hverandres oppfatning, og fordi det finnes metoder som lett kan korrigere for i hvert fall en del velkjente mentale illusjoner.

Altså vil de som er best skikket til å vurdere andres sanseopplevelser objektivt, mangle liknende erfaringer selv. Så spørs det hvor vesentlig det er for forståelsen av hva som skjer at man selv har liknende sanseerfaringer. Jeg kan jo fortelle ganske detaljert om mine underlige sanseopplevelser, slik jeg oppfattet dem. Men siden jeg selv ikke forstår, vil forklaringen også mangle noe. For om noe av det jeg forteller (en konkret historie/opplevelse)settes på kontoen error, vil kanskje andre sanseopplevelser som ligger til grunn for samme historie også være feil. Hvordan skal noen da kunne vurdere dette?

Det er vanskelig, og det er interessant, men jeg har måtte legge det bort og akseptere. Tro på egne sanser – alle. Og kanskje, kanskje når og om jeg blir 80, vil en ekspert komme å fortelle meg at hele livet mitt var en bløff. At jeg faktisk aldri ble født :) Den dagen vil jeg trolig le meg i hjel.

Så, selv om du skulle ha rett i at det med å høre noe før det uttales kan skyldes en loop, eller en innbilt tolkning av virkeligheten (noe du godt kan ha rett i), vil aldri jeg kunne akseptere en slik forklaring. Mitt liv anhenger av at jeg stoler på mine ulike sanser, også de uvanlige. Jeg har ikke “råd” til å la være å stole på meg selv, for det er hva det ender opp med.