Dessuten, hvis man estimerer placebo-effekten til å være 20 % så er det nettopp et estimat, men hvor stor effekten er vil selvsagt variere fra person til person. Noen vil kanskje ikke ha noen forventninger lenger dersom et preparat ikke har en åpenbar effekt, mens andre ser effekter som ikke engang er der og forventningene økes…
Jaja, dette er bare det jeg tenker da..

Hvordan dette spiller inn på placeboeffekten har jeg ingen aning om, men jeg regner med det er vrient å forske på. For “forventninger” kan jo vel så gjerne dale med enkle psykologiske mekanismer (“håpet forsvinner”) som ved biokjemiske. Men det er uansett et godt spørsmål :)

Kanskje noe upresist av meg, men hva jeg mente var at effekten av preparatet avtar i en eller annen takt med tilvenningen.

jmf. f.eks. alkohol, amfetamin, kokain, heroin, nikotin, smertestillende midler som f.eks. paralgin forte osv osv.

Brukt over tid, må dosen/inntaket økes for å oppnå samme resulatat.

Så poenget mitt var: Dersom placebo effekten av f.eks. paralgin forte er 20% og etter noen ukers forbruk må kanskje pasienten ha 2 piller fremfor en for å oppnå samme type smertedempning. Hva skjer da med placebo effekten?

Eller kidzen som blir full av en flaske øl hvor sikkert placebo effekten er relativ stor, etter en tid trengs kanskje 2-4 flasker for å oppnå “samme type rus” Da må vel placebo effekten ha avtatt i takt med at forbruket må økes?? Eller??

At forventninger forsvinner tror jeg nok (her spekulerer jeg) ligger mer på det “psykologiske plan”, dvs at forventningene må være av en viss størrelse for å gi noen skikkelig placeboeffekt. Problemet er jo bare at placeboeffekten ikke er så fryktelig stor (mener det var et gjennomsnitt på 1.5-2 i en 0-10 smerteskala), og når forventningene ikke “går i oppfyllelse”, da forsvinner kanskje også forventningene?

F.eks. langtids bruk av alle sentralstimulerende midler har en eller annen grad for tilvenning. Justeres da ikke forventningene i samme takt?