Jeg tror ikke på noen absolutt moral, at det finnes en slags objektiv lov som bestemmer hva som er rett og galt i universet. Jeg har ikke blitt forklart hvordan slike regler skulle blitt til, hvorfor vi skal følge dem blindt eller på hvilket magisk vis vi mennesker skulle få adgang til noe slikt ikke-materialistisk når våre hjerner jo består av materie. Derfor har jeg inntil videre konkludert med at noen objektiv morallov neppe eksisterer, og må derfor forklare hvordan jeg kan hevde at noe er rett eller galt.
Enkelte misforstår nonabsolutister som meg og tror jeg hevder at rett og galt ikke finnes, noe som ville vært en tåpelig påstand. Hvis noen for eksempel blir utsatt for vold eller svindel, vil jeg ha en klar og tydelig følelse av at noe galt har blitt gjort mot meg. Det er altså ikke opplevelsen av rett og galt jeg benekter, men at det eksisterer noe Rett og Galt utover denne subjektive opplevelsen, uavhengig av oss mennesker. (Merk at subjektivt “galt” og objektivt “Galt” med kursiv og stor forbokstav konsekvent betyr ulike ting hele posten gjennom.) Grunnen til at vi har en slik opplevelse av at Rett og Galt finnes (dvs at rett og galt finnes) ligger i vår evolusjonshistoriske fortid; nettopp derfor er det angivelig rett å risikere livet for barna dine, det er galt av din kone å ha sex med noen andre, det er galt av deg å skade meg eller min familie, og så videre. De som hadde sterke moralske drifter koblet til genetisk slektskap fikk genene for sine moralske drifter videreført (mer om dette i posten Felles falske følelser).
At det er slik moralen har oppstått er ikke kjernen i diskusjonen; mange føler seg ikke beroliget, ettersom dette ikke begrunner hvorfor vi bør sperre inne draps- og voldtektsmenn, eller i det hele tatt “bør” noe som helst. Man kan bruke ord som “bør” uten absolutte moralske regler fordi man bytter ut det usagt premisset “Fordi du skal følge den absolutte moralloven, så (…)” med noe annet (en hel post om dette finner du her). Samtidig er det helt greit å oppføre seg eller snakke som om en handling har en objektiv moralsk verdi uten at det er tilfellet, så lenge vi har i bakhodet hvordan det henger sammen.
Jakten på lykke, sammen
Det som driver meg gjennom livet er jakten på lykke og mening: jeg ønsker å ha det bra på alle måter. Dette er ikke noe jeg personlig kan begrunne videre, det er på mange måter et aksiom eller en egenskap ved det å være menneske (hvordan dette behovet utviklet seg kan selvsagt forklares ved hjelp av evolusjonsteorien).
Spørsmålet blir da hvordan jeg kan få det best mulig. Ettersom mennesker som samarbeider oppnår mer enn de gjør hver for seg, blir svaret at jeg bør søke å leve i et samfunn. I tillegg vet jeg at du – som meg – bare vil samarbeide om du selv kan tjene på det, og at du – som meg – ikke vil godta at noen sniker i køen eller jukser til seg mer enn sin andel av systemet. Skal dette fungere, bør jeg derfor behandle deg slik du ønsker å bli behandlet, og du tilbake. Dette er så innlysende at alle de store religionene for lengst har innsett det:
“That which you want for yourself, seek for mankind.” (Islam)
“One who, while himself seeking happiness, oppresses with violence other
beings who also desire happiness, will not attain happiness hereafter.” (Buddhisme)“That which is hateful to you, do not do to your fellow. That is the whole Torah; the rest is the explanation; go and learn.” (Jødedommen)
Så: Bare ved å følge Den Gyldne Regel (DGR) – “Du bør behandle andre slik de ønsker å bli behandlet” – kan både du og jeg få det bra. DGR er med andre ord den logiske, ikke-normative oppskriften på å lage et samfunn. Det nye premisset for “Bør” blir nå “Fordi du skal følge DGR (fordi du ønsker å lage et godt samfunn [fordi du ønsker å ha det godt])”.
Kvasiobjektive morallover
Fordi alle har oppfattelser av hvordan de ikke ønsker å bli behandlet (at mennesker ikke ønsker ubehag er like aksiomatisk her som at mennesker ønsker behag), trenger vi regler for å hindre urettferdig utnytting. Ettersom ingen andre her i universet tok på seg å sette opp noen objektive moralske regler, gjør vi det sammen. Hvis du og jeg er uenige når begge stoler på magefølelsen, tar minst en av oss feil selv om det ikke virker slik. Derfor kan vi ikke utelukkende bruke magefølelse som fasit når vi setter opp disse reglene. For å gjøre reglene så objektive som mulig må vi basere oss på premisser vi kan være enige i og argumentere oss frem til konklusjoner. Konklusjonene kan vi kalle kvasiobjektive moralske regler. Kvasiobjektive fordi de er tilsynelatende objektive (eksisterer uavhengig av mennesker), og moralske regler fordi de handler om hvordan folk bør oppføre seg.
Brudd på våre kvasiobjektive moralske regler, vanligvis kalt lover eller normer, har konsekvenser. Den egentlige grunnen til at du ikke skal utnytte andre, er at samfunnet ikke vil fungere over tid om du og andre gjør det. Dersom du ikke forstår eller bryr deg om DGR, skal frykten for straff påvirke deg i riktig retning. Av og til er det upraktisk å gjøre noe galt ulovlig, og da har det gjerne utviklet seg normer mot det (etter min mening er utroskap et godt eksempel). Ubegrunnede normer (“kvinner hører hjemme ved kjøkkenbenken” eller “homser er skitne”) bør vi forsøke å fjerne fra den kollektive bevisstheten ved hjelp av argumentasjon eller sanksjoner.
Merk at DGR slik jeg beskriver den ikke er en normativ lov i seg selv, det er bare en regel som sier hvordan du bør oppføre deg gitt et premiss: du ønsker å leve godt sammen med andre mennesker. Har du også det som premiss, kan vi leve sammen i fordragelighet. Har du det ikke som premiss, får du ta konsekvensene så lenge du lever i et samfunn med oss andre.
-
Postscript: Dette er i bunn og grunn mine egne tanker, selv om det trolig er en slags moralsk kontraktarianisme. Jeg tar derfor forbehold om at det finnes logiske brister jeg ikke klarer å se selv, og håper på hjelp fra kritiske lesere. Men for å komme kritikere i forkant, har jeg lagt til noen selvkritiske spørsmål med svar (delvis hentet fra Morbus Norvegicus seriekritikk av moralsk relativisme)
- Men med hvilken rett kan samfunnet straffe den som bryter reglene, når reglene bare er satt av flertallet? Forklaringen er enkel; spørsmålet har som ugyldig premiss at det finnes en objektiv moralsk lov som sier at du trenger en rett til å straffe individet, men en regel som ingen har skapt kan man heller ikke bryte.
- Hvorfor bør jeg da følge konsensus? Grunnen til at vi straffer er enkel: det er nødvendig for at alle skal følge reglene slik at samfunnet opprettholdes og alle ha det bra. Vi straffer for å skremme folk fra å bryte reglene, for å rehabilitere og få folk inn på riktig spor, og for å oppfylle borgernes rettferdighetssans slik at de ikke tar loven i egne hender.
- Men hvis jeg kan bli mer lykkelig av å gjøre noe Galt enn av å følge reglene, hvorfor skal jeg da avstå fra det onde? Kort sagt: fordi det alltid vil være en sannsynlighet for at vi kan oppdage ugjerningen din, og da må du ta konsekvensene. Kanskje er det bare sosial utstøting, kanskje må du bøte med livet.
- Dersom en tyv ikke er enig med lovene, hvordan kan du da hevde at tyveriet er galt også for ham? Det spiller ingen rolle om tyven skjønner at det han gjorde var kvasiobjektivt galt. Hvis han var uenig i grunnverdiene burde han gjennom demokratiet endret spillereglene våre, tilpasset seg eller forlatt samfunnet vårt.
- Men hvis du hadde levd i Tyskland under krigen og kjent til Holocaus, ville du da latt være å gjøre noe? Forhåpentligvis. Det ville i alle fall etter min mening vært galt å ikke gjøre noe. Å drepe jøder var ikke Galt eller juridisk galt, men det ville (forhåpentligvis) ikke endret min oppfatning fra den jeg har i dag av at det var fundamentalt galt.
- Hvordan kan vi gripe inn i andre samfunn som ikke har godtatt våre lover men som gjør uakseptable handlinger? Utfordringene et samfunn står overfor blant mange andre samfunn er de samme som individer står overfor: vi kan bli fristet til å ta snarveier for rask gevinst med grep vi ikke ville likt at andre tok mot vårt samfunn, eller samfunnet vårt kan bli urettferdig behandlet. På samme måte som individene må innse at det eneste koherente er å behandle andre staters innbyggere slik de selv ville ønsket å bli behandlet om situasjonen var omvendt. Selv om verden ikke har kommet så langt at vi har skaffet noe overnasjonalt politi som kan håndheve pseudoobjektive morallover, har man klart å bli enige om et sett regler vi kaller Menneskerettighetene: et minste felles moralsk multiplum. Det er altså ingen som har som oppgave å gripe inn når det er fristende for hver enkelt stat å ikke gripe inn, men vi bør fortsatt gjøre det om vi har som premiss at alle verdens stater skal ha det best mulig.
9 kommentarer
Jeg liker ro og fred, kulde og dybde. Mine medmennesker liker høylytt, festlig såpebobleri.
Huden min kryper når jeg går inn i et kjøpesenter. Men jeg ser mange der som bare henger rundt, tilsynelatende frivillig.
Spørsmålet mitt er når skal man behandle andre som man selv ønsker å bli behandlet? Åpenbart ikke absolutt alltid, siden det ville vært konflitkskapende.
Og man kan vel ikke være maksimalt forsiktig heller, på en slik måte at konsensus må være tilstede for enhver handling? Nei, bedre er det at enkeltes lykke trumfer andrs i enkelte situasjoner. Men hvilken lykke skal få veie tyngst? — Flertallets!? Dette er jo i stor grad tilfellet i vårt samfunn, og se resultatet: et vulgært og infantilt samfunn.
Alternativet er paternalisme. Jeg vil gjerne at du tar denne posisjonen alvorlig. Ikke all paternalisme er dårlig paternalisme.
Det er kanskje en udemokratisk posisjon, men husk at heller ikke demokrati er av himmelsk herkomst!
Å si at jeg skal behandle deg slik jeg selv ønsker å bli behandlet, betyr ikke at alle skal spise jordbærsyltetøy fordi jeg liker det (den tolkningen blir for konkret). Alle skal spise det de selv ønsker, og bli respektert for det, såfremt det er mulig. Og dette er et skjønnsspørsmål, som er grunnen til at DGR ikke er noen Silver Bullet mot all verdens trøbbel.
“Men hvilken lykke skal få veie tyngst? — Flertallets!? Dette er jo i stor grad tilfellet i vårt samfunn, og se resultatet: et vulgært og infantilt samfunn.”
Jeg synes resultatet er ganske bra, jeg! :) (tatt i betraktning at “folk flest er dumme”) Forøvrig sier jeg meg enig med Churchill om demokrati. Det holder ikke å vise at demokrati ikke er perfekt for å være mot demokratiet, du må nesten vise at alternativene er bedre. I alle fall for at jeg skal være interessert i å diskutere det :)
“Alternativet er paternalisme. Jeg vil gjerne at du tar denne posisjonen alvorlig. Ikke all paternalisme er dårlig paternalisme. Det er kanskje en udemokratisk posisjon, men husk at heller ikke demokrati er av himmelsk herkomst!”
Problemet med paternalisme blir for meg at dersom du har utformet reglene uten å ta med meg på råd, så kan du ikke forvente at jeg skal etterleve dem heller. Og paternalisme kan kanskje fungere i praksis, men da må folk være frie til å kunne “stemme med føttene”. Selv tror jeg ikke det ville fungert i praksis: riket ditt ville blitt ganske tomt ganske kjapt.
Følger tankerekken din veldig :-)
Vi kan dele menneskene i mange katergorier. Et av kategoriene er: De filosofiske og de ufilosofiske. De filosofiske stiller stadig spørsmålstegn ved alt. De ufilosofiske følger bare regler som andre har satt uten å stille spørsmålstegn ved konsekvensen av reglene eller om de bør endres. De har ikke innebygd spørsmålet: Hvorfor?
Det er ikke alltid man finner svar, og det er ikke alltid det er det som er det viktigste. Men for ens egen utvikling tror jeg det er viktig å alltid stille spørsmålet “Hvorfor?”.
Hyggelig med tilbakemelding, groftekant :)
Jeg tror også at folk kan plasseres på et filosofisk kontinuum (som også varierer noe med dagsform). Og metaetikk (som jeg har forstått at posten min trolig er), er noe de færreste orker bry seg med. Man har gjerne nok med å velge hvilken tannkrem man skal kjøpe, velge hva man skal spise til middag, velge hvem som skal ta oppvasken, velge hva man skal se på TV og velge hvem som skal legge barna osv. Da er det for de fleste lite overskudd til filosofi :)
Forresten veldig morsomt at denne såpass sære posten har hatt så mange treff – det må jo bety at det er en del som synes dette er interessant? (selv om det kanskje ikke har vært så fryktelig mange kommentarer)
Det er litt trist hvis vi er for slitne til å tenke tanker. Ikke bare kritiske tanker men også undrende spørsmåls tanker.
Hverdagen er nok ganske rutine for mange i en hektisk hverdag. Men en “hvorfor?” tanke hver dag hadde sikkert vært sunt :-) …just like an apple a day. Vi burde alle filosofert litt mer. Og også vært mer med barna i deres filosoferende og undrende tankerekker.
Det er positivt at du får så mange treff på innlegget ditt :-) Det er flere undrende tenkere der ute som trekkes mot siden din.
Spørsmålet er vel bare hvor langt man orker å gå i å spørre “hvorfor” ;) For å sitere Richard Feynmans dikt som jeg har i margen på siden her:
I wonder why, I wonder why,
I wonder why I wonder why,
I wonder why I wonder why
I wonder why I wonder why!
Samtidig så vet vi at menneskenes utvikling stopper opp hvis vi slutter å spørre hvorfor :-)
Det var dette med den gylne middelvei.
Diktet var utrolig stilig!
Hei, jeg svarer her sånn at du vet at jeg har värt inne på denne post.
Du sa: “Jeg har gått inn på hvorfor DGR er holdbar i denne posten. Jeg ville foretrukket at spørsmål om DGR kom under nettopp den posten, slik at jeg vet at du har lest det jeg skriver. Det virker det ikke som akkurat nå :)
Grunnen til at barn skjønner slikt, er at verktøyet for å ha moral er gitt oss av naturen (vil du vite mer om dette anbefaler jeg at du leser Mark D Hausers “Moral Minds”, hvis ikke må du nesten bare velge å stole på meg når jeg sier at evolusjonen kan gi oss evnen å føle moral). Barna påvirkes av samfunnet de vokser opp i mtp hvilke normer de erverver seg, innenfor et visst slingringsmonn gitt av naturen. Dvs at arm og miljø begge er vesentlige her.”
Hmm…Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere mitt spörsmål sånn at du skjönner det heilt.
Du svarer på spörsmålen: “Hvordan kommer det seg at barn kan läre seg DGR av samfunnet?” og “Hvordan skal vi löse problemet med at barn oppförer seg dårlig naturlig sett?” Men det var ikke det jeg spurte.
Det jeg vil vite er _HVORFOR MÅ_ man läre barn DGR? Og _HVORFOR TRENGER MAN IKKE_ läre barn å lyve, stjele, si stygge ting til andre osv? _HVORFOR_ gjör et barn disse ting, selv om man ikke har lärt de det? Jeg tror du er enig i at barn er ekstremt selviske og slemme. Men det er ingen som har lärt de å väre slik. Det trenger du ikke. De kan det fra det förste året. Hvorfor? Hvis du spör meg, så er det sånn fordi Bibelen er sann. Mennesket er syndig og selvisk i seg selv, og må läre seg å ikke väre det. Jeg mener dog at mennesket ikke kan läre seg å ikke _väre_ det, men det kan läre seg å ikke _gjöre_ selviske ting; blant annet gjennom at man lärer de DGR.
Forresten er ditt bruk av DGR ganske så selvisk også. Du vil at andre skal hjelpe deg å overleve, så derfor hjelper du andre. Ur en kristen tankegang er det slik: Du er god mot andre fordi du vet at det gjör ont for den andre hvis du er ond, ikke fordi du vil at den andre skal väre god mot deg. Du vet hvilken smerte det er når noen sier noe styggt til deg, og da vil du ikke at de skal få höre disse stygge ting. Fordi du ikke vil at _de_ skal få oppleve denne smerte. _Det_ er sann lärdom av DGR. _Det_ er sann Kjärlighet.
Hvis du nå har skjönt hvor jeg vil hen, så önsker jeg at du leser slutten av min kommentar på den andre posten, og svarer på det også.
Fred
/Björn
“Det jeg vil vite er _HVORFOR MÅ_ man läre barn DGR? Og _HVORFOR TRENGER MAN IKKE_ läre barn å lyve, stjele, si stygge ting til andre osv? _HVORFOR_ gjör et barn disse ting, selv om man ikke har lärt de det? Jeg tror du er enig i at barn er ekstremt selviske og slemme.”
Jeg tror problemet er at du har et dualistisk syn på menneskesinnet, dvs at kropp og sjel er to uavhengige ting. Menneskesinnet – dvs måten vi reagerer på farger, at vi gjenkjenner ansikter lett, at vi elsker familie mer enn andre osv – er et resultat av evolusjonen. Egoisme er en naturlig konsekvens av dette, det har ikke med ondskap, djevelen eller Bibelen å gjøre (selv om Bibelen selvsagt beskriver noe så naturlig som egoisme).
Noe annet evolusjonen har gjort, er at vi får en godfølelse når folk gjør gode ting mot oss, eller når vi får oss venner (gjør gode ting mot andre som over tid kan lønne seg). Denne egenskapen har også barn, selv om de vil formes av sine voksne (barn i en “ond” kultur vil likevel klare å gjøre gode gjerninger mot andre). Å lære barna etikk som DGR gjør bare prosessen raskere.
“Forresten er ditt bruk av DGR ganske så selvisk også. Du vil at andre skal hjelpe deg å overleve, så derfor hjelper du andre.”
Tja. Jeg ville heller sagt at man skal gjøre godt fordi vi alle får det bedre da, over tid.
“Du er god mot andre fordi du vet at det gjör ont for den andre hvis du er ond, ikke fordi du vil at den andre skal väre god mot deg. Du vet hvilken smerte det er når noen sier noe styggt til deg, og da vil du ikke at de skal få höre disse stygge ting.”
For å være djevelens advokat her: men hvorfor skal jeg la være å gjøre ondt mot den andre? Jeg skjønner godt at han opplever smerte (det vet jeg jo hva er), men hva så? Jeg opplever jo ikke smerte da?
Det er dette som er poenget med metaetikk (i motsetning til bare etikk).
Hvis du er religiøs, hvorfor skal jeg gjøre det gode? “Fordi Gud sier det,” vil mange si. Men hvorfor vil så gud at jeg skal gjøre det gode? “Fordi Gud er Godhet.” Men hvorfor er Gud godhet og ikke noe annet, f.eks. “ondskap” eller “fargen blå”? I siste instans ender mange gjerne opp med å trekke på skuldrene. Det som er poenget med posten over er å vise at om man er sekulær trenger man ikke gjøre det, så lenge man har som aksiom at menneskers velbehag er et felles mål.
Fra den andre posten: “Hva syns du egentlig om religioner? Er de en “bug” i evolusjonssystemet? Om så, hvorfor henviser du til de når du vil läre opp dine barn, isteden for å la de väre. De har jo en grunnleggende moral som evolusjonen har utstyrt de med. Vi bör egentlig ikke forstyrre dette gjennom å läre de religöse påfunn som bare er til skade for samfunnet.”
Jeg opphøyer ikke det naturlige. Jeg bruker deodorant og antibiotika når det trengs, og mener vi skal bruke naturen når det er nyttig. Når jeg sier at naturen har gitt oss moral, er ikke det en begrunnelse på hvorfor vi bør bruke den. Det er forklaringen på hvorfor den er der. Mange følger derimot denne “naturlige” moralen (gjerne såkalt “verdikonservative”).
Angående religioner, så tenker jeg at det hadde vært best om de ikke fantes. Dette blir dessverre litt som å tenke at verden ville vært bedre om alle var som meg, for mange mennesker har nok mye mer behov for å trøste seg til en Gud enn jeg opplever. Så for min del må folk tro hva de vil, så lenge deres tro ikke ødelegger for andre mennesker enn dem selv.
3 Trackbacks/Pingbacks
[...] En post med noen grunnlagsetiske refleksjoner relatert til problemstillingen teisme/ateisme, blant annet som en respons på noen av Ars Ethica sine skriverier borte på Ars Ethica, [...]
[...] holder lenge med det jeg har valgt å kalle “kvasiobjektive moralske regler” (beskriver her). For det er jo ikke absolutt moral vi ønsker oss, vi ønsker oss bare noe som hindrer oss i å [...]
[...] Litt på samme måte har jeg det med etikk. Hvis det ikke finnes noen Gud kan det vanskelig finnes en morallov uavhengig av mennesket, eller et menneskeverd bestemt av noen andre enn mennesker. Men det er egentlig ikke så farlig, for en absolutt moral og et absolutt menneskeverd er så utrolig nyttige at jeg tror på dem likevel (du kan lese tidligere skriverier om liksom-absolutt moral her). [...]