Om det da er drømmer som er det sentrale, eller andre ting ved REM-søvn, og drømmer er en bieffekt, er vel vanskelig å si.

En hypotese jeg har hørt om søvn, er forresten at vi ikke bare sparer energi på å holde oss i ro om natten - vi unngår også farlige situasjoner som å snuble utfor stup, møte nattaktive rovdyr, osv.

Tidligere trodde jeg det var nok å innse at man drømmer, og så ville man umiddelbart bli fylt av åpenbaringsfølelser, og få åpnet allslags psykedeliske muligheter for å manipulere drømmen. Forventningen om ekstase og klarere-enn-klarhet gjorde at jeg ble først forvirret, så skuffet. For slik fungerer det ikke, i hvert fall ikke for meg. Det er gøy, men ikke nirvana. Og det er klarere og mer sammenhengende enn vanlige drømmer, men man er ikke transportert til Idéhimmelen. Slik fungerer det for meg: Med en gang jeg når bevissthet om at jeg drømmer, begynner hele fornuften så smått å våkne, og jeg må være veldig forsiktig med inngripen i drømmen, for ikke å vekk fornuften helt (for da våkner jeg). Vektløshet er for eksempel altfor drastisk. Da våkner jeg etter få sekunder. Det har jeg forsøkt et par ganger. Merkelig følelse.

Om teorien som ble presentert i Dagbladet: Gunstig research, men jeg har ingen tro på at faresimulasjon er en viktig del av menneskelig drømming. Dvs. jeg tror drømming forandrer funksjon etterhvert som mennesker går veien fra dyr til gud (en overgang jeg regner som innenfor det individuelle menneskeliv). Min erfaring med drømmer tilsier at de oversetter både kroppslige fornemmelser (f.eks. rumling i magen, en lyd man hører) og ting fra ens forestillingsverden (f.eks. et filosofisk problemområde, et symbol man liker, en matematisk struktur), og oversetter disse tingene til omgivelser og hendelser. Som en slags synestesi, bare ikke lokalt mellom to områder i hjernen, men altomfattende: all aktivitet i hjernen kommer med ting å fylle tomrommet i de områdene som når man er våken tar seg av orientering i en ytre verden.