Vi drømmer for å trene oss på vanskelige situasjoner i livet, avslører db.no i et stykke spennende populærvitenskap. Og teorien er i mine øyne besnærende (spesielt fordi jeg personlig har lekt med tanken om at det kanskje er slik). Alle friske mennesker er redde for å miste sine nærmeste, selv om vi aldri har opplevd det - i virkeligheten. Drømmer kan da ha den funksjon at skapninger med ønsker, mål og frykter får oppleve dem som lærepenger eller gulrøtter. Samtidig som vi glemmer de fleste for at de ikke skal påvirke oss alt for mye i det virkelige livet. Kanskje er det av den grunn at det er så vanskelig å forstå at drømmen er en drøm, noe enkelte mener man kan trene seg opp til (og dermed kan alle ens drømmer gå i oppfyllelse, om enn bare i søvne). For min del er dette bare spekulasjoner, men likevel spennende.
Likevel er jeg avventende. For trenger det være noen grunn til at vi drømmer? Det skal ikke mye tro på evolusjonsteorien til for å mene at de gamle teoriene om undertrykte minner har lite for seg (hva skulle hensikten være til at minnene “dukker opp” i drømme?), og i dag er det nok ikke så mange som tror det er mulig å være sanndrømt. Likevel er det lett å gå i fella og bruke designholdningen litt for ofte: filosofen Daniel Dennett har f.eks. forklart (på en overbevisende måte, i mine øyne) hvorfor religioner finnes uten å svare på hvordan det universelle trekket overtro gangner menneskene.
For hva om drømmer bare er en slags bivirkning av den daglige hjerneaktiviteten? Det er åpenbart at vi sover for å spare på energien i en verden som er mørk halve døgnet (da får man jo ikke gjort noe meningsfullt), og det er bare typisk evolusjonen å utnytte den tiden til ett eller annet, utover å kjøre kroppen i ren hvilemodus slik den antageligvis gjorde i børjan. En hypotese* jeg synes virket spennende er at drømming er nødvendig for å “resette” nevronene: når et nevron A sender et signal til nevron B og B sender det videre, blir koblingen mellom A og B mer følsom slik at sannsynligheten for en ny signaloverføring blir større. Problemet er selvsagt at noen få koblinger over tid ville blitt kjempekraftige om det ikke fantes noen måte å nedregulere på - en måte å glemme. Forskerne som så på rottenes hjerner mente at REM-søvnen “nedjusterte” følsomheten i alle koblingene, slik at ingen koblinger endte opp med å bli alt for kraftige. Dersom det er glemmemehypotesen som stemmer, er opplevelsen av drømmene bare en gevinst av å ha bevissthet. Å drømme blir litt som å sitte igjen i kinosalen etter forestillingen for å se på at filmen blir spilt baklengs. Tilbakespolingen gjøres ikke for sin egen skyld - slik en førstegangs kinobesøkende kanskje ville tro - men for at neste kinovisning skal bli mulig.
…
* Jeg leste denne hypotesen i - av alle ting - The Economist for halvannet år siden, og aner ikke om den fortsatt gjelder. I en travel eksamenstid tar jeg meg ikke tid til å sjekke fakta og nøyer meg med kjappblogging. Men jeg lover å komme sterkere tilbake senere :)
5 kommentarer
Hukommelsessentrene i hjernen har også aktivitet under søvn, og en vanlig hypotese er at vi trenger søvnen for å lagre kunnskap, eller forsterke («øve på») nervebanene til den lagrede kunnskapen. Hypotesen understøttes av at søvndeprivasjon skaper hukommelsesvansker.
Drømmer er et spennende emne. Jeg har selv opplevd mange ganger å få kontroll over drømmen uten å våkne, og på den måten i stor grad kunne styre hva som skal skje i drømmevirkeligheten. Jeg vet ikke helt hvordan man skal kunne forske objektivt på dette, men jeg har inntrykk av at veldig mange en eller flere ganger har opplevd det samme som meg.
Jeg har av og til klart å få kontroll over drømmene, men jeg tror ikke jeg “brenner” nok for det. Smarte triks skal være å innarbeide vaner som å forsøke å puste gjennom sammenklemte nesebor, lese på en lapp du alltid har med deg, klype deg i armen el.l. Hvis du gjør dette en gang i timen eller så, vet du at du drømmer når du klarer å puste gjennom nesen, når teksten på lappen har endret seg eller du ikke føler smerte av klypingen. Så må man visst fokusere veldig på å “huske” at man drømmer (jeg har pleid å “glemme” at det er en drøm ganske fort), og deretter kan man gjøre som man vil. En gang klarte jeg å bli vektløs. Det var ganske fornøyelig.
Lucid dreaming er utrolig gøy. Jeg har kun fått et par korte glimt av det, sist gang i forrige uke, men disse har vært veldig bra opplevelser (om litt uklare). En eller annen gang skal jeg ta meg den betraktelige anstrengelsen det er å prøve teknikker som WBTB eller CAT (som beskrevet i wikipedia-artikkelen).
Tidligere trodde jeg det var nok å innse at man drømmer, og så ville man umiddelbart bli fylt av åpenbaringsfølelser, og få åpnet allslags psykedeliske muligheter for å manipulere drømmen. Forventningen om ekstase og klarere-enn-klarhet gjorde at jeg ble først forvirret, så skuffet. For slik fungerer det ikke, i hvert fall ikke for meg. Det er gøy, men ikke nirvana. Og det er klarere og mer sammenhengende enn vanlige drømmer, men man er ikke transportert til Idéhimmelen. Slik fungerer det for meg: Med en gang jeg når bevissthet om at jeg drømmer, begynner hele fornuften så smått å våkne, og jeg må være veldig forsiktig med inngripen i drømmen, for ikke å vekk fornuften helt (for da våkner jeg). Vektløshet er for eksempel altfor drastisk. Da våkner jeg etter få sekunder. Det har jeg forsøkt et par ganger. Merkelig følelse.
Om teorien som ble presentert i Dagbladet: Gunstig research, men jeg har ingen tro på at faresimulasjon er en viktig del av menneskelig drømming. Dvs. jeg tror drømming forandrer funksjon etterhvert som mennesker går veien fra dyr til gud (en overgang jeg regner som innenfor det individuelle menneskeliv). Min erfaring med drømmer tilsier at de oversetter både kroppslige fornemmelser (f.eks. rumling i magen, en lyd man hører) og ting fra ens forestillingsverden (f.eks. et filosofisk problemområde, et symbol man liker, en matematisk struktur), og oversetter disse tingene til omgivelser og hendelser. Som en slags synestesi, bare ikke lokalt mellom to områder i hjernen, men altomfattende: all aktivitet i hjernen kommer med ting å fylle tomrommet i de områdene som når man er våken tar seg av orientering i en ytre verden.
Det jeg har lest av drømmeforskning kan tyde på at drømming har noe med læring, eller konsolidering av minner, å gjøre. Et funn som ihvertfall dukker opp med jevne mellomrom (og høres ut som en nyhet hver gang) er at folk som blir avbrutt under REM-søvn har andre læringsmønstre enn folk som blir avbrutt under andre faser av søvnen.
Om det da er drømmer som er det sentrale, eller andre ting ved REM-søvn, og drømmer er en bieffekt, er vel vanskelig å si.
En hypotese jeg har hørt om søvn, er forresten at vi ikke bare sparer energi på å holde oss i ro om natten - vi unngår også farlige situasjoner som å snuble utfor stup, møte nattaktive rovdyr, osv.
Send en kommentar