*oppriktig nysgjerrig*

Dessverre har jeg lite tid for hånden en stund fremover, men jeg lover å få skrevet et ordentlig svar (i hvert fall om koherentisme og Kant). Det vil bli ganske langt, og vil kanskje kreve en illustrasjon eller to, så jeg kommer til å poste på min egen blogg. Se etter der om en drøy uke. (Det vil nok også komme en trackback-melding her på tråden.)

Utfra dette avsnittet høres det veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på.
Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse bassale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.

Sitat:
“Områder: Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants, ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.”

Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant`s “ding an sich”, som èn del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner mattematikk som kroneksempelet, Kant nevner mattematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.
Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relation av Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens relation of ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.

Poenget: jeg håper du kan kommmentere din epistmologiske teori i forhold til de tre tingene jeg har tatt opp ovenfor, og da først og fremst nevne forskjeller, og hvorfor det er forskjeller, dvs. bla. og argumentere hvorfor du ikke er enige med disse.

Tar forbehold om eventuelle misforsåelser og skrivefeil pga. dårlig tid.
De teorier jeg har nevnt kan ikke argumenteres mot, eller forstås, på grunnlag av det jeg har skrevet, da dette er kort og missvisende. Slik er endog filosofi.

Men paradokset omgås fremdeles på den andre måten jeg foreslo: Setningen bør ikke tenkes som en påstand om verden, men som et slagord som viser til en epistemologisk teori. Altså erklærer ikke setningen at den er i besittelse av sannhet, men henviser til et teoretisk rammeverk.

Beklager denne forvirringen. Det er et forvirrende tema :)

* For å presisere: Setningen sier (hvis man leser den i forbindelse med teorien jeg kort forklarte) at sannhet ikke er mulig å oppnå, fordi mennesket er begrenset, og virkeligheten er ubegrenset. Nå, ifølge delingen mellom sannhetens områder, er det teoretisk mulig å uttale seg om menneskets begrensning med absolutt sikkerhet, men hvorvidt virkeligheten (ding an sich) er ubegrenset eller ei er opp til tro. — Ikke en så urimelig tro, med tanke på vår ufattelig detaljrike vitenskap som mange ganger de siste hundre årene har trodd at den endelige sannheten var like rundt hjørnet, men som alltid har blitt skuffet. Likevel er jeg agnostiker i dette henseende. Jeg anser det faktisk for å være meget mulig at vi vil få komplett kunnskap om den fysiske virkelighet. Men enn så lenge dette ikke er oppnådd, er det en “nyttig fiksjon” å tenke at ingenting er sant.