Det har kommet meg for øret at absolutte sannheter ikke finnes. Kan dette virkelig stemme?
“There is no absolute truth. You are committing an act of personal faith when you claim that the scientific method, including mathematics and logic, is the privileged road to truth. Other cultures might believe that truth is to be found in a rabbit’s entrails, or the ravings of a prophet up a pole. It is only your personal faith in science that leads you to favour your brand of truth.” *
For ordens skyld kan vi undersøke hva absolutt i denne sammenhengen betyr:
“Absolute” (Philosophy)
a value or principle that is regarded as universally valid or that may be viewed without relation to other things : good and evil are presented as absolutes.
• ( the absolute) Philosophy that which exists without being dependent on anything else.
• ( the absolute) Theology ultimate reality; God.
Her passer det først og fremst med en morsomhet på relativistenes bekostning :)
(du kan lese mer om en av mine favorittsuperhelter OpplagtMannen her)
Enkelte er mindre bestemte enn mannen i tegneserien, og mener heller at det finnes “få” absolutte sannheter. Jeg har fortsatt til gode å se noen liste opp disse “få” sannhetene, og mistenker derfor at dette egentlig er et mantra som settes på loop dersom man skulle være i fare for å bli utsatt for utsagn om at sannheten din ikke er sann. Litt som strutsen, egentlig. Selv har jeg støtt på eksempelet i forbindelse med diskusjoner omkring noens mystiske oppfatning av sjel og kjærlighet, eller i saker som omhandler alternative behandlingsmetoder. Stort sett virker det som om argumentet kommer opp om man er i fare for å sitte på bevis som avkrefter motpartens “sannhet”. Meg bekjent er det i alle fall veldig få som medgir at dette med absolutte sannheter er oppskrytt når de får for lite vekslepenger i matbutikken eller om bilen deres skulle bli stjålet.
Avil i en kommentar om Märtha Louise, via Undreverset:
Burhønsomkvedet er heilt uangripeleg:
“Alle må få mene det de vil”
“Alle må få velge å være den de ønsker å være”
“Alle må få tro på det de føler er rett”
“Jeg er et fritt menneske som alle andre”og det som eigentleg vert formidla er:
“Vitenskapelige kriterier gjelder ikke for meg”
“Ikke si meg imot, da blir jeg krenket og lei meg”
“Jeg må selv få bestemme hvordan andre mennesker skal oppføre seg, og de må finne seg i hva som helst fra meg, ellers krenker de meg”
“Jeg er hevet over vitenskap, samfunn, diskusjon, Norges lover og i det hele tatt folk flest”
“De som er uenige i noe av dette krenker min frihet”
Det skal påpekes at enkelte av de jeg har diskutert med implisitt bruker utsagnet “det finnes ingen absolutter” om smak og behag, med andre ord at det som er bra for deg ikke nødvendigvis er bra for meg (”smaken er som baken”, sagt på en mer dannet måte). Andre bruker uttrykket i en psykologisk forstand, eksemplifisert ved at “både” du og jeg har rett når vi har kranglet om hvem som sa hva, og skal forsøke å bli venner igjen. Her dreier det seg (slik jeg forstår det) mer om anerkjennelse av at vi forstår den andre mener å ha rett, enn erkjennelsen av at vi begge har rett samtidig. Uansett er tilnærmingen “det finnes ingen (få) absolutter” relativt ubrukelig** om vi - som voksne mennesker - uansett erkjenner at smak og behov er subjektive, og at å plassere skyld er lite hensiktsmessig om man skal bli venner igjen.
“Show me a cultural relativist at 30,000 feet and I’ll show you a hypocrite … If you are flying to an international congress of anthropologists or literary critics, the reason you will probably get there - the reason you dont’t plummet into a ploughed field - is that a lot of Western scientifically trained engineers have got their sums right” - Richard Dawkins, River out of Eden
Etter den hypotetisk-deduktive metode kan egentlig ingenting bevises, bare motbevises. Og dersom noen klarer å motbevise selv den mest grunnleggende murstein i vitenskapens pyramide, må den forkastes - vi kan aldri vite om en sannhet er evig eller ei. Likevel er det ting som tyder på at enkelte av sannhetene våre faktisk er objektive, evige og absolutte sannheter, hvis ikke er det merkelig at medisiner, internett og fly faktisk virker så godt som de gjør. Selv om det i teorien kun skal ett eneste bevis til for å kullkaste f.eks. Maxwells ligninger, blir de faktisk bekreftet hver gang noen klarer å sende deg en SMS. Og da kan det jo kanskje være at vitenskapen er inne på noe, selv om det er for komplisert til at du skjønner det helt selv?
…
* Sitert i Richard Dawkins “The Devil’s Chaplain”
** Mange bruker også “absolutte sannheter” som et skjellsord om ideologier og religioner. Ideologiene blir da angrepet på at ulike mennesker kan ønske å leve på ulike måter. Religionene blir angrepet på at det som egentlig skal være ubeviselig og subjektiv tro blir argumentert for og presentert som om det dreier seg om objektive, absolutte sannheter.
7 kommentarer
Jeg hevder ofte at “Ingenting er sant”, og har blitt konfrontert av flere opplagtmenn opp gjennom tidene.
Løsningen på paradokset er dette: “Ingenting er sant” er kun et slagord for en omfattende epistemologisk teori. Jeg driver selv og lager en slik teori. Ifølge denne kan paradokset løses ved at man skiller mellom områder for sannhet og grader av sannhet.
Områder: Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants, ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.
Grader: Som du sier, ting fungerer. Men teoriene som gjør at ting fungerer er ikke perfekte. Kvantefysikk kan ikke forklare tyngdekraft. Relativitet kan ikke forklare de minste bestanddelers oppførsel. Teoriene henger ikke sammen, ergo er de ikke fremme ved målet, som er en endelig, absolutt, enhetlig sannhet. Ting er sanne til en funksjonell grad. Men det filosofiske begrepet sannhet er strengere enn hverdagslig bruk av ordet.
Så, det er mulig å holde at ingenting er sant. Ikke alle relativister er obskurantister.
Så påstanden “ingenting er sant” gjelder bare forholdet virtuelt overfor “virkelig”? Du sliter jo uansett med en selvmotsigelse, for om “ingenting er sant” beskriver virkeligheten, må den jo være sann.
Jeg vil mene at vi sier noe om virkeligheten vha den vitenskapelige metode (virkelighet da definert som det vi alle deler og som finnes uavhengig av oss). Det vi sier er ikke absolutt eller sant, bare tilnærminger (av ulik grad). Så jeg ville vært enig med deg i at “det finnes sannsynligvis ingen absolutte nøyaktigheter”.
Ja, du har rett: Hvis man tar setningen alvorlig, løser ikke min oppdeling i områder og grader av sannhet paradokset. Som du sier, setningen handler om virkeligheten.*
Men paradokset omgås fremdeles på den andre måten jeg foreslo: Setningen bør ikke tenkes som en påstand om verden, men som et slagord som viser til en epistemologisk teori. Altså erklærer ikke setningen at den er i besittelse av sannhet, men henviser til et teoretisk rammeverk.
Beklager denne forvirringen. Det er et forvirrende tema :)
* For å presisere: Setningen sier (hvis man leser den i forbindelse med teorien jeg kort forklarte) at sannhet ikke er mulig å oppnå, fordi mennesket er begrenset, og virkeligheten er ubegrenset. Nå, ifølge delingen mellom sannhetens områder, er det teoretisk mulig å uttale seg om menneskets begrensning med absolutt sikkerhet, men hvorvidt virkeligheten (ding an sich) er ubegrenset eller ei er opp til tro. — Ikke en så urimelig tro, med tanke på vår ufattelig detaljrike vitenskap som mange ganger de siste hundre årene har trodd at den endelige sannheten var like rundt hjørnet, men som alltid har blitt skuffet. Likevel er jeg agnostiker i dette henseende. Jeg anser det faktisk for å være meget mulig at vi vil få komplett kunnskap om den fysiske virkelighet. Men enn så lenge dette ikke er oppnådd, er det en “nyttig fiksjon” å tenke at ingenting er sant.
Sitat:
“Løsningen på paradokset er dette: “Ingenting er sant” er kun et slagord for en omfattende epistemologisk teori. Jeg driver selv og lager en slik teori. Ifølge denne kan paradokset løses ved at man skiller mellom områder for sannhet og grader av sannhet.”
Utfra dette avsnittet høres det veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på.
Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse bassale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.
Sitat:
“Områder: Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants, ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.”
Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant`s “ding an sich”, som èn del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner mattematikk som kroneksempelet, Kant nevner mattematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.
Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relation av Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens relation of ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.
Poenget: jeg håper du kan kommmentere din epistmologiske teori i forhold til de tre tingene jeg har tatt opp ovenfor, og da først og fremst nevne forskjeller, og hvorfor det er forskjeller, dvs. bla. og argumentere hvorfor du ikke er enige med disse.
Tar forbehold om eventuelle misforsåelser og skrivefeil pga. dårlig tid.
De teorier jeg har nevnt kan ikke argumenteres mot, eller forstås, på grunnlag av det jeg har skrevet, da dette er kort og missvisende. Slik er endog filosofi.
Hei, Ulf. Takk for kjempebra spørsmål! Jeg begynte å kladde et svar i går, og endte ut på en lang og svært innbringende grubletur.
Dessverre har jeg lite tid for hånden en stund fremover, men jeg lover å få skrevet et ordentlig svar (i hvert fall om koherentisme og Kant). Det vil bli ganske langt, og vil kanskje kreve en illustrasjon eller to, så jeg kommer til å poste på min egen blogg. Se etter der om en drøy uke. (Det vil nok også komme en trackback-melding her på tråden.)
Interessant innlegg, men eg er litt usikker på kva du vil illustrere med sitatet mitt?
*oppriktig nysgjerrig*
Heh, jeg tenkte kanskje det sa seg selv. Men poenget mitt var altså at dette med “det finnes ingen absolutte sannheter” på en måte oppsummeres i sitatet ditt. Det fremstår for meg som en måte å unngå argumentasjon når man egentlig ikke har noe motargument, eller for å overse fakta når virkeligheten ikke lenger stemmer overens med det en mener.
2 Trackbacks/Pingbacks
[...] Absolutte usannheter @ Ars Ethica [...]
[...] Svar til Ulf Posted in in norwegian, meditations by Gorm on January 23rd, 2008 Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica. [...]
Send en kommentar