I dag ble jeg utsatt for “TV Norge”-dokumentaren “My Child’s Psychic” på TV2 Zebra. Kort oppsummert fikk vi blant annet følge en mor som er overbevist om at datteren er synsk og kan heale, og derfor overbeviser henne om det selv. Her er det mye jeg kunne tatt tak i, men jeg skal uansett bare nevne én scene, fordi den faktisk fikk meg til å le høyt.
Den 15 år gamle datteren (“jente 1″) har tatt med seg en venninne (“jente 2″), og de skal nå få trening i telepati av kurslederen (“dame”). Gjengivelsen er forøvrig fritt etter hukommelsen.
Dame: Jeg vil dere skal stå med ansiktet mot hverandre. Nå forsøker du å sende henne en tanke.
(de to fjortisene ser på hverandre og tøyser litt før de roer seg og lukker øynene)
Dame: Nå vil jeg at du (venninnen) skal svare og sende en tanke tilbake.
(de to jentene ser på hverandre igjen mens de smiler)
Dame: Nå, hva sendte du?
Jente 1: Jeg sa “Hallo”
Dame: Men det var noe mer under, ikke sant?
Jente 2, skyter inn: …ja, for du hadde det jo bra nå, liksom?
Jente 1: Ja!
Dame: Og hva svarte du henne?
Jente 2: Jeg følte på meg at hun hadde det bra, så jeg svarte at jeg også hadde det bra.
Dame: Der ser dere! Telepati er liksom litt som bredbånd, man får inn utrolig mye, og selv om dere er begavede trengs det mye trening for å filtrere.
Ah, dumme meg. Jeg kan åpenbart alt for lite om telepati, for jeg trodde
“hello” og “how are you?” var to av de vanligste måtene å åpne en samtale, og derfor typisk hva folk ville følt/gjettet om telepati ikke virket. Snakker om “God dag, mann – økseskaft”, altså.
5 kommentarer
LOL! Jeg fikk dessverre kun sett de siste 4 minuttene av programmet, hvor det var en kvinne som mente det var trist at kritikerne hennes var så trangsynte. Det folk som henne glemmer å spørre seg er om det KANSKJE er dem som er de trangsynte, selv når de får en naturlig forklaring på “opplevelsene” sine så velger de likevel å tviholde på at det var noe magisk og sensasjonelt ved det hele.
Jeg kjente at jeg ble oppriktig lei meg av å se den damen så trist (nå er jeg faktisk ikke ironisk). Her bruker de hele livet sitt på å “heale” folk, og så er det faktisk bare placebo alt sammen. Og gang på gang “angripes” de av kritikere som meg, selv om de selv ser, med sine egne øyne, at terapien deres faktisk funker. Det er egentlig triste greier alt sammen: sånne folk som det der er umulig å få til å endre mening.
Likevel blir det først virkelig skummelt når de begynner å oppdra barn i “troen”. Jeg fikk flashbacks til Jesus Camp – hvor det aller mest skremmende var at kristenfundamentalistene i filmen var fornøyd med hvordan de ble fremstilt. Er det ikke et ordtak som sier noe a la “gi meg de ti første årene av et barns liv, så skal jeg gi deg mannen”?
gi meg de ti første årene av et barns liv, så skal jeg gi deg mannen”?
Ludvig Holberg sa “barn må lære å bli mennesker, før de lærer å bli kristne”
Hehe, jeg fant det nå: “Gi meg et barn i de første syv årene, så kan du gjøre hva du vil med ham senere.”
Nå ser internettet ut til å være litt uenig med seg selv i forhold til hvem som faktisk sa det, men det stemmer i alle fall ganske godt med holdningen evangeliske kristne oppviser i filmen Jesus Camp.
A few years ago I’d have to pay someone for this inoframotin.