Ars Ethica

Jeg tror jeg har konkludert med at noe av det som definerer meg som person - motsetningen til et karaktertrekk jeg anser for å være lite tiltrekkende - er skepsis.

Skepsis kommer etter sigende fra gresk, og betyr betraktning, ettertanke eller tvil. Når jeg bruker tid og krefter på å diskutere med enkelte personer, er det ofte en slags tankemessig kløft mellom oss: du kan diskutere med dem til du blir blå i ansiktet, men de forstår enkelt og greit ikke poengen dine.

La oss se på noen av arketyper:

Alternativmedisineren: enten hun driver med homeopati og fotsoneterapi eller bare er elsker duftlys, sterke farger og chakraen sin, er hun åpen for alt. Absolutt alt. Rent bortsett fra at hun kanskje tar feil. For i sin enorme åpenhet glemmer hun rent å være åpen for at idéen hun har godtatt og følelsene hun kjenner på faktisk kan være feil.

Den religiøse fundamentalisten: han kan være jødehatende og gammeltestamentlig, eller bare fundamentalistisk og full av betinget kjærlighet, men uansett forholder han seg til én ting - Skriften. Skriften er ufeilbarlig, og han tar troen sin så personlig at kritikk mot den forsvarsløse/allmektige Guden tas som en personlig fornærmelse mot ham selv. Fakta som tyder på at Skriften tar feil er en selvmotsigelse i seg selv, og Skriften bekreftes uansett daglig av tegn fra Gud. Skulle det mangle på tegn, er dette selvsagt bare en av Guds tester.

Konspirasjonsteoretikeren: ved første øyekast kan han fremstå som en ekte skeptiker nettopp fordi han er skeptisk, men problemet hans er at han ikke finner balansen. Var det Bush som stod bak 9/11 og for å kunne stjele Iraks olje? Eller er inflasjon noe bankene har funnet på for å kunne ta rente på lånene våre? Konspirasjonsteoretikeren er skeptisk til alle - bortsett fra seg selv. Fremfor å lytte til personer med ekspertise og erfaring, stoler han heller på sin egen og andres synsing, og ender dermed opp med feil konklusjoner.

Alle disse tre har noe til felles. For det første er de for lite skeptiske til kildene sine. For det andre er de for lite skeptiske til idéen eller konseptet de tror på, og spør seg ikke om de kanskje har tatt feil og hvordan de kunne undersøkt om så var tilfellet. Noen spør ikke fordi de er engstelige for svaret*, andre fordi det å spørre i seg selv er galt, mens atter andre enkelt og greit ikke kommer på det. Og for det tredje - og viktigst av alt - er de for lite skeptiske til sine egen magefølelse og sine egne sjelsevner: kan det virkelig ha seg at alle tegnene jeg har lagt merke bare er tilfeldigheter? Kan virkelig denne intense følelsen av X være gal?

…

Antonymet til min definisjon av “skeptisk” er trolig “naiv”. Da tenker jeg først og fremst på naiv som i eksemplene over, og ikke på en nordnorsk T5PC-måte. “Dum” kommer av norrønt for “tåke” og kunne således vært motsetning til skepsisens “betraktning”, men “naiv” kommer av fransk for “naturlig” og passer etter min mening bedre. Jeg tror naivitet er utgangspunktet vårt, og ikke noe vi kan kurere. Det er heller slik at skepsis er noe man må læres opp i.

Hvis vi ser bort fra de som er infisert av de aller best tilpassede memene og derfor ikke klarer å stille spørsmål ved egne tanker (de er ikke naturlige og naive, men heller omtåket eller infisert), står vi likevel igjen med en stor gruppe ikke-skeptiske mennesker som er vanskelige å hjelpe: de som ikke tør vurdere om de har tatt feil.

For det krever mye å virkelig være åpen for at man har tatt feil. Når man har investert mye i et tankesett - tid, personlig integritet og kanskje stolthet - krever det sin mann å kaste den på dynga når den har gått ut på dato. Det knyter seg i magen og man blir lettere febrilsk, for det kan vel ikke være slik at man tok feil på dette området? Å ha vært gjennom en slik prosess tror jeg alle har godt av, om så bare for å sjekke om de klarer å kaste gamle holdninger på dynga når det trengs (de trenger ikke være grunnleggende, så lenge de betyr mye for deg). Selv tror jeg dessverre ikke at “folk flest” er i stand til å gjøre dette i stor skala, i alle fall ikke de som har satset en betydelig del av livet sitt på feil hest. I så fall må vi bare akseptere at de ikke vil klare å komme seg ut av det og heller satse på å lære neste generasjon om skepsis.

Å være åpen - virkelig åpen - for at man har tatt og fortsatt tar feil, det er ekte skepsis for meg. Klarer man ta det med seg, tror jeg resten kommer av seg selv.

…

* En tredje figur jeg misliker er også redd for spørsmål og skepsis, selv om hun er litt for ulik de tre over til at jeg kunne inkludere henne.

Rødstrømpen Ideologisten: nøyaktig hvilken ideologi hun ser som sin er ikke så nøye, men ideologien er blitt så viktig at man ikke lenger kan stille spørsmål ved premissene for den. Dersom vitenskapen utfordrer premissene, er “vitenskapen” i realiteten et angrep på ideologien som må håndteres deretter. Enten det gjelder antirasister og feminister som - i beste hensikt - benekter at det kan være forskjeller mellom ulike mennesker, har fakta kommet i baksetet for ideologien.