Ars Ethica

Når man diskuterer hvorvidt Bibelen godtar homofili, abort eller andre teologiske finurligheter ender diskusjonen ofte opp på enkeltsetninger eller sågar kanskje den greske betydningen av enkeltord. Tatt i betraktning at kristne protestanter har sola scriptura (teksten alene) som sin doktrine, er dette langt fra et trivielt tankeeksperiment – og det er dette problemet Bart Ehrmans bok Lost in transmission (bedre kjent som Misquoting Jesus eller Jesus Feilsitert) tar opp og gir en grunnleggende innføring i.

Hva er så svaret? Det finnes ingen original Bibel. Det finnes ikke en gang kopier av denne opprinnelige Bibelen; vi har bare en hel masse kopier av kopier av kopier, og vi aner ikke hvilke som er kopier av den opprinnelige teksten. Faktisk er det så ille at vi har flere versjoner av det nye testamentet, enn det nye testamentet har bokstaver, som Ehrman påpeker. Det store flertall av disse avvikene er selvsagt bare endring av ordrekkefølge, variasjoner med synonymer, små skrivefeil som er lette å legge merke til eller andre “versjoner” som er like i meningsinnhold. Men innimellom får du selvsagt feil som til og med får store konsekvenser for meningsinnholdet og den kristne teologien, bare basert på et par bokstaver.

Hva gjør vi når vi får flere problemer? Vi presiserer de knepene vi brukte for å avsløre skrivefeil og utfyller med andre regler:

• Eldre manuskripter er bedre enn yngre
• (Flere manuskripter er bedre enn få manuskripter)
• Manuskripter av troverdige skribenter er bedre enn mindre troverdige skribenter
• Manuskripter som støttes av manuskripter med annen geografisk opprinnelse er bedre
• Endringer i vokabulær, skrivestil eller teologi tilsier ikke-originale endringer
• Varianten som best forklarer de andre variasjonene er bedre

At eldre manuskripter er bedre, virker åpenbart men er ikke uten problemer når teksten vår fra 800-tallet kan være en kopi av en tekst fra 300-tallet og dermed egentlig eldre enn teksten fra 400-tallet. “Flere er bedre”-argumentet er stilt i parantes fordi det er veldig vanskelig å tillegge manuskript B veldig mye mer vekt enn A bare fordi det ble laget femti kopier av manuskript B. At endringer i bokabulær eller skrivestil vitner om endringer, ser vi lett i Markus 16:9-20, som alle er enige om at ble lagt til i etterkant (til og med Bibelselskapet anerkjenner det). At varianten som best forklarer de andre variasjonene er bedre, kommer av at skriverne visste feilskrivinger fant sted ofte. Eksempler på dette er at skrivere som kom over passasjer de trodde var feil på grunn av deres egen forståelse av teologien, og i god tro “rettet” teksten til det de anså for å være riktig. Resultatet er at vanskelige eller tilsynelatende selvmotsigende versjoner er mer sannsynlig å ha forårsaket simple versjoner enn omvendt. Ehrman går inn på mange flere eksempler på slike skrivefeil, men konsekvensen av alt dette er uansett at vi aldri kan få vite sikkert hva som stod i Bibelens opprinnelige tekster.

Det bør påpekes en gang til, reformulert, fordi det er så sentralt: vi kan aldri vite sikkert om noe er en opprinnelig del av Jesu budskap, svært mange små detaljer og sågar store, viktige momenter kan være ukorrekte. Hva som er misforståelser, fordreininger eller representasjoner av Jesu faktiske budskap er dermed umulig å vite bare ved å lese i din egen Bibel. I tillegg til at feil kan ha/har sneket seg inn er det også et faktum at en hel masse variasjon hadde sneket seg inn i tekstene da forgjengeren til Bibelen så dagens lys i år 367 på kirkemøtet i Nikea* (det var sågar langt mer variasjon de første århundrene enn etter Nikea). Akkurat det stiller spørsmål ved hva slags grunnlag det var utgangspunktet for vår moderne Bibel ble valgt ut fra. Alt i alt trenger man altså en litt større porsjon tro enn mange kristne nok er klar over.

Selv forteller Ehrman en del om sin ferd fra agnostiker, til født-på-ny fundamentalistisk evangelist, til agnostiker (§) en gradvis mer reflektert kristen:

“(…) I began seeing the New Testament as a very human book. The New Testament as we actually have it, I knew, was the product of human hands, the hands of the scribes who transmitted it. Then I began to see that not just the scribal text but the original text itself was a very human book. This stood very much at odds with how I had regarded the text in my late teens as a newly minded “born-again” Christian, convinced that the Bible was the inerrant Word of God and that the biblical words themselves had come to us by the inspiration of the Holy Spirit. (…) Even if God had inspired the original words, we don’t have the original words. So the doctrine of inspiration was in a sense irrelevant to the Bible as we have it, since the words God reputedly inspired had been changed and, in some cases, lost. Moreover, I came to think that my earlier views of inspiration were not only irrelevant, the were probalby wrong. For the only reason (I came to think) for God to inspire the Bible would be so that his people would have his actual words, but if he really wanted people to have hs actual words, surely he would have miraculously preserved those words, just as he had miraculously inspired them in the first place. Given the circumstance that he didn’t preserve the words, the conclusion seemed inescapable to me that he hadn’t gone to the trouble of inspiring them.”

Resultatet ble at Ehrman begynte å se forfatterne i NT som vanlige dødelige mennesker, som fortalte historiene om Jesus slik deres tradisjon hadde fortalt den til dem. For Ehrman er dette løsningen på flere tilsynelatende selvmotsigelser mellom evangeliene, og han later til å være tilfreds med troen sin.

Jeg tror ikke alle troende vil komme til den samme konklusjonen, og sannsynligheten for at noen svekkes i troen av å lese dette er liten. Uansett hvor lite som er sikkert eller beviselig trengs det bare et Kirkegaardsk “leap of faith” for å nå selv det mest fundamentalistiske livssyn. Heldigvis er ikke målet mitt (eller Ehrmans, slik jeg forstår ham) å få noen til å våkne opp fra blind og ukritisk tro. Grunnen til at jeg mener kristne bør lese Ehrmans bok, er at selv om man tror og dermed uansett beholder troen sin, så bør alle kjenne til hva vi kan vite om Jesus (fakta, det faktiske), med andre ord hva som er faktagrunnlaget ditt før du tar trosspranget. Og skal man gjøre det, må man behandle Bibelen som enhver annen historisk tekst, la være å anta noe som helst om kristendommen, bygge seg opp et inntrykk fra bunnen**, og deretter tar man trosspranget. Skal vi oppdage hva vi har fells og forstå hverandres særegenheter burde alle individer vite hvor langt deres eget trossprang egentlig er. Det tjener også til å minne alle på at vi ikke kan påtvinge andre konklusjonene av våre egne spekulasjoner og gjetninger (populært kalt tro), og at livssynsnøytraliteten faktisk er sekulær.

Nå skulle jo dette egentlig være en bokanmeldelse, så her kommer anbefalingen: dersom du lærte noe som helst av denne bloggposten og fortsatt leser, burde du kjøpe boken. Den er ganske god, og jeg tror den er verdt tiden og pengene for alle som er oppriktig interessert i grunnleggende bibelsk tekskritikk. Det er ikke en bok ment for tretten år gamle ateister som er opptatt av å bevise at Jesus aldri levde, men en saklig, grundig og reflektert bok for bibelinteresserte av stort sett alle typer intellekt. Det er mulig at de mest bokstavtro vil bli skremt vekk av tittelen, det er i så fall synd, for det er nok også de som har mest bruk for å lese den.

PS: boken anbefales også av andre bloggere; både vanlige kristne og bloggende prester.

* Man kan selvsagt stole på at kirkemøtet valgte ut de korrekte bøker og versjonene av disse ved hjelp av Den Hellige Ånd, men det samme kirkemøte avgjorde at bønn ikke skulle skje knelende, at prester skulle leve i sølibat og ta renter. I tillegg ble Bibelen endret også etter dette. Hvis kirkemøtet kunne ta feil her, hvordan vet vi da at de ikke kunne ta feil i utvelgelsen av bøker? På meg virker det også merkelig at DHÅ skulle inspirere Bibelen kun på dette tidspunktet; etter at vi vet feil har sneket seg inn, og før feil vi ikke kjenner til snek seg inn. Det er også pussig og at DHÅ skulle føre til riktig inspirasjon der det stemmer med dagens norske kristnes syn, og ikke inspirere riktig atferd i punkter som kneling, sølibat og renter. Ikke noe av dette kan få deg som tror til å slutte å tro, men slike spørsmål kan kanskje bidra til å vise hvor langt trosspranget ditt egentlig er.

** Når C.S.Lewis skrev at Jesus enten var “liar, lunatic or Lord” er det en feil som kanskje er tilgivelig. Han var temmelig kunnskapsløs om verden uten Gud da han påstod å være ateist, og han var åpenbart relativt kunnskapsløs om kristendommen da han påstod å være kristen: faktum er at det finnes flere gode alternativer enn Lewis’ simplistiske tre (noe som må bli tema for en senere bloggpost).