Hvorfor er flertallet enig om at dogmatisk tolkning av mosebokens regler som forkynner grusom död og fordervelset for bl.a menstruerende kvinner som kokkulerer? Nettop fordi vi i dag har en felles moralsk forstáelse for at denne delen av det gamle testament er snikksnakk og pölsevev, fra ende til annen. Men det stár aldri noe sted i bibelen at noen kapitler er riktigere en andre.

Fryktelig mange difuse begrep med total mangel av deffinisjoner. Men jeg tror budskapet kom igjennom.

Likevel, du etterspør sekulære/ateistiske institusjoner “som har som mål å føre mennesket fra det nivået der mennesket er ‘likgyldig’, til nivået der mennesket i seg selv blir godt?”

Hva med Human-Etisk Forbund? Til forskjell fra religiøse organisasjoner er de ikke så veldig hyppe på å “preke” og fortelle andre hva de bør gjøre. Grunnen til det er sannsynligvis at man som ateist må innse at det ikke finnes noen universelle moralske lover som du må følge, du kan bare selv velge å forsøke å (typo?) finne ut hva som er rett. Og det er – som i religionene – ingen som kan tvinge deg til å forstå dette. Istedenfor lager vi lover som hindrer folk å gjøre onde ting, og vi lager politiske systemer som sørger for at de fattige har det bra (skatt er en måte å tvinge folk til å gi til de som trenger det).

Hvis du ser på hva som er kjernen i f.eks. humanismen – som en del ateister har som livssyn – så er det ganske likt alle de store religionene i innhold. Men den store forskjellen er at individene selv må finne ut hva som er riktig. Det betyr ikke jeg må respektere det du mener er riktig dersom jeg er tilstrekkelig uenig – men at man har tro på at alle som er oppriktig interessert i å finne ut hva som er rettferdig og godt vil komme til relativt lignende konklusjoner.

Så vidt det er meg bekjent, finnes ikke noe sånt. Jeg tror at religion har som mål å få mennesket til det nivået der de blir “gode”. For noen tar prosessen kort tid, andre når dette stadiet sent i livet, mens noen aldri når det. Jeg tenker at poenget med nirvana som både hinduismen og buddhismen lærer, er denne gjennomborende godheten man når hvis man tenker, vil og lever godt uten å høste egoistiske tanker.

I Islam er paradisene rangert. Det er syv paradiser om jeg ikke tar feil, og hvor du kommer, avhenger av hvordan du levde på jorden. Det “beste” paradiset, selv om alle selvfølgelig er fantastiske, er bebodd av profetene og andre ‘mu’min’er. Islam skiller mellom muslimer og mu’miner. En muslim er en som tror på Gud, og følger Guds lover. En Mu’min er også en som tror, men han/hun får en overveldende kjærlighet for Gud og Guds skapninger ved å ikke bare tro på lovene, men også forstå dem. Og en mu’min, selv om han eller hun ikke er perfekte, vil da være gode og gjøre godt for godhetens skyld.

For enhver muslim er målet å bli en mu’min. Ikke alle når det, for det er vanskelig, men det finnes de som har blitt mu’miner.

Som muslim tror jeg ikke at godhet er ‘reservert’ for religiøse. Islam lærer meg at det også finnes godhet blant de som ikke tror på Muhammed og Allah, og disse belønnes for sin godhet. I islams historie møter vi gode og disse har vært kristne, jøder, polyteister…hvorfor ikke ateister også?

Sett fra et sekulært perspektiv.

Sett fra et religiøst perspektiv så kan det kanskje være mulig å hevde at religion gjør de religiøse til dårligere mennesker. Dette fordi de til stadighet synder mot egne “lover” og regler, til tross for bedre vitende.

I min verden er en homofil livsstil helt problemfritt, ingen synd = ingen syndere.

I en kristen verden er en homofil livsstil en synd. Men okke som leves den ut der også, da bare i skjul. Så…