Undre lurer hva som egentlig er vitsen med sex. Hun gjør et ærlig forsøk, men selv mener jeg at hun går seg litt vill på veien. Derfor skal jeg gjøre et tappert forsøk i å oppklare litt.
Da Louis Armstrong ble intervjuet av en journalist som lurte på hva jazz egentlig var, svarte han etter sigende med følgende kommentar:
“- Baby, if you have to ask, you’ll never know.”
Og litt sånn er det med sex også. “Hva er vitsen med sex” kan reformuleres til “hvorfor gidde å ha sex”. Svaret er enkelt, du gidder ha sex fordi det er morsomt, deilig, kult, godt, nydelig, fantastisk eller en hvilken som helts kombinasjon av de nevnte. Det er som med å spørre hvorfor vi skal spise mat – vi gjør det fordi vi er sultne.
I overført betydning kan man si at vi har sex for å spre genene våre, og spiser for å holde oss i live slik at vi kan spre genene våre. Dette er selvsagt riktig, men her må man holde tunga rett i munnen: vi spiser fordi vi er sultne, men vi er sultne fordi vi skal spise slik at vi kan spre genene våre. På samme måte er det slik at vi har sex fordi det er godt, og det er godt fordi vi skal spre genene våre. De kursiverte leddsetningene sorterer inn under den mye utskjelte evolusjonspsykologien (en liten innføring).
Undre spør også “hva er vitsen med å spre genene sine”, og her fremmer hun en ganske vanlig misforståelse ved evolusjonsteorien: det er nemlig ikke noen “vits” i å spre genene sine (med mindre du har et mål om å gjøre det). Boken som gjorde Richard Dawkins kjent, var The Selfish Gene og vrir evolusjonsteorien fra å handle om individer til å handle om gener. De genene som lager flest kopier av seg selv i et miljø med konkurranse, blir det flere av – så enkelt er det. Vi mennesker er måter for disse genene å spre seg på, og et gen for å elske barna dine vil lage flere kopier av seg selv fordi halvparten av barna dine vil arve dette genet og de trolig vil ha bedre overlevelse med kjærligheten din. Det er ikke noen vits for oss i å spre genene våre utover å gjøre det fordi det gjør deg og andre lykkelig; det er ikke spredning av genene dine som er ditt mål, du er middelet genene bruker for å spre seg selv.
Enkelte vil da mene at kjærlighet, glede og sorg mister hele meningen. Men hvorfor skulle de gjøre det? Ingen benekter at det er fantastisk å føle kjærlighet for sine egne barn, og kjærligheten er ekte nok i seg selv. Hvorfor elsker du barna dine? Fordi du bare er slik. At du er slik fordi genene dine ønsker å spre seg, gjør ikke følelsene dine mindre ekte.
Folk elsker å hate evolusjonspsykologien. Det er mange grunner til å gjøre det: enten fordi det ikke er forenelig med religionen eller ideologien (f.eks. anarkisme/kommunisme/sosialisme) eller bare slik Iskwew gjorde i kommentarfeltet hos Undre:
“Jeg er en enkel sjel, og tror at seksualiteten er en fysisk manifestasjon av kjærlighet. Dermed hopper jeg over både evolusjonspsykologien og det andre.”
Det kan selvsagt være at Iskwew har rett. Men det hun sier er egentlig at vi har sex fordi vi elsker, uten å gå inn på det evolusjonspsykologien faktisk tar for seg: hvorfor vi liker å elske.
(Undre skriver egentlig mye mer om kjønnsforskjeller ved sex kommer fra arv eller miljø, men der var det så mye å ta tak i at jeg neste trenger en egen post til det… :)
21 kommentarer
“Hva er vitsen med å blogge?”
Man lærer masse uten å måtte slå opp i en bok. :-D
Bare for å presisere det, var min bloggpost kun en publisering av en lang og ganske spontan, og ikke minst høyst ufaglig, tankerekke om noe som jeg egentlig ikke har det minste greie på og en spin off-post av denne bloggposten.
Hehe :)
Jeg skrev dette vel så mye for å forklare leserne dine som deg selv.
Har forøvrig funnet litt data på dette med kjønnsforskjeller og arv vs miljø, men jeg har inntrykk av at det er noe som ikke diskuteres så mye lenger (virker som om “alle” erkjenner at begge deler spiller inn og arv nok er mer vesentlig enn mange vil ha det til).
“Folk elsker å hate evolusjonspsykologien.”
Jeg elsker å elske den. Den høres så fornuftig ut. Men: det virker det som om det hele koker ned til at vi er programmert til å å få spredd genene våre, men hvorfor? Altså: hvorfor er det slik at genene “vil” formere seg? Hvorfor kunne vi ikke bare dødd ut?
Kanskje jeg må kjøpe boka til Dawkins…
“det virker det som om det hele koker ned til at vi er programmert til å å få spredd genene våre, men hvorfor?”
Fordi de som ikke ble programmert slik ikke fikk spredt genene sine. Vi er slik fordi forfedrene våre var slik. De som levde på våre forfedres tid og ikke var slik, fikk ikke videreført genene sine.
“Altså: hvorfor er det slik at genene “vil” formere seg?”
Det er enkelt å misforstå når man sier “vil”. Det er enkelt og greit slik at de som er bedre til å kopiere seg selv, vil utkonkurrere de som er dårligere til å kopiere seg selv.
Sammenlign det med virus: et virus inneholder en oppskrift på seg selv. Og bare det. Den “vil” ingenting, og den “gjør” ingenting.
Å spørre hvorfor genene “vil” formere seg er litt som å spørre hvorfor de små steinene “vil” lenger opp på stranda enn de store. Hvis du blander små og store steiner med vann og rister, vil de legge seg slik. Det er bare slik naturen er innordnet :)
“Hvorfor kunne vi ikke bare dødd ut?”
Vi kunne jo helt sikkert det. Men da hadde det ikke vært noen her som kunne spurt “hvorfor døde vi ikke ut?” Ingen stiller det spørsmålet på Mars, eksempelvis. Fordi marsboere ikke finnes.
Angående Dawkins bøker har jeg anbefalt to her. Hvis du ikke kan noe om evolusjonsteori burde du velge The Blind Watchmaker, kan du litt fra før ville jeg valgt The Selfish Gene. Men du kan jo lese begge to også da, slik jeg gjorde. Det skader ikke :)
“Det er enkelt og greit slik at de som er bedre til å kopiere seg selv, vil utkonkurrere de som er dårligere til å kopiere seg selv.”
Sant no. Men dog: hvordan ble genene slik? Er det bare et utslag av rene tilfeldigheter?
Spør du om hvordan det hele begynte? Derom strides de lærde, og det finnes flere konkurrerende teorier – men evolusjonsteorien tar bare for seg hvordan livet har utviklet seg, ikke hvordan det oppstod.
Det er uansett litt viktig å påpeke at det ikke er noe magisk med DNA: hva som helst kan brukes for å få en evolusjonseffekt så lenge det kan kopiere seg selv i konkurranse med andre. Fordi det er konkurranse om oppmerksomheten vår, kan man f.eks. se noe lignende med idéer. Du hører en idé og forteller den videre, av og til litt forandret. De idéene som er flinkest til å kopiere seg selv, vil det bli flere av.
Jeg synes det er morsomt å tenke på genene som de virkelige beboerne av planeten. De konkurrerer om hvem som har den beste “innpakningen”. Kakkerlakkgenene skryter til menneskegenene om at de kunne ha overlevd en atomkrig mens menneskegenene hevder at det er størrelsen på hjernen som teller. I løpet av millioner av år har genene pimpet “innpakningen” sin for å bli bedre i stand til å overleve.
Rabbagast: Snedig tanke, og så absolutt nær kjernen av sannheten tror jeg.
Jeg spør alltid om hvordan det hele begynte, men jeg forventer ikke noe svar. Akkurat her tenkte jeg vel mer på hvorfor noen i det hele tatt ble programmert slik, men det er vel et komplekst og/eller umulig svar på.
Apropos Dawkins, så at BBC World reklamerte med at han er gjest i HARDtalk. Det går blant annet i kveld klokken 22:30 tror jeg.
Do you believe in magic in a young girl’s heart
How the music can free her, whenever it starts
And it’s magic, if the music is groovy
It makes you feel happy like an old-time movie
I’ll tell you about the magic, and it’ll free your soul
But it’s like trying to tell a stranger ’bout rock and roll
Du kan jo bytte ut “music” med “love” og “rock and rolll” med “sex”.
Compliments of The lovin’ spoonful
:o)
Jeg ble fristet til å sitere et stykke kortprosa av Jan Erik Vold som kan være oppklarende:
TROR JEG
En gang
imellom må noen
si: Jeg vil ha barn
med deg.
Ellers går det
ikke.
Kjærlighet, glede og sorg kan være ganske så meningsløse selv uten evolusjonsteorien. Man kan f.eks. kalle dem et produkt av instinkter. Nei, meningsløsheten har vært der siden antikken, og det eneste som kan forløse det på noen definitiv måte, såvidt jeg ser, er religion. Kristendommen bærer preg av å være designet (av memetisk evolusjon) til nøyaktig dette formål. Synd det er en løgn. Jeg skulle gjerne latt meg lure. Men ta det med ro (eller evt. uro): vi får helt sikkert se nye og mer utspekulerte memer vi kan klamre oss til, trolig noe som poserer som vitenskap til og med. Se for eksempel Erik Dammanns “Tid og Rom” for et norsk new age-forsøk.
Meningsløshet er et aktuelt problem, og jeg synes det er ufint av deg å dysse det ned, N. La Undre få angst, det vil være til hennes beste (det er som regel sunt med litt angst).
Angst er et lite innslag av cellegiftkur i en idé-kropp som er plaget av svulst-memer. Det er radioaktivt i idé-atmosfæren :)
Gorm: kan jeg ikke bare kvitte meg med meningsløsheten ved å selv tillegge livet og følelsene mening? Jeg ser ikke helt problemet :)
For all del, hvis du utholder å forholde deg til mening omtrent som estetikk (hvor man kan slippe unna med å si “jeg liker det fordi jeg liker det fordi jeg liker det” osv), heller enn sannhet.
Men det er jo sannhet! Livet mitt har mening for meg fordi jeg tillegger det mening.
Du har åpenbart som premiss at en mening må komme fra noe annet enn et menneske selv (eller andre mennesker), det virker litt søkt på meg.
Det finnes sannheter uten avsender. Matematikk er kron-eksempelet. Logikk er matematikkens siamesiske tvilling.
Det jeg tror skulle være mulig å finne, er en fjern slektning av de to nevnte, et epistemologisk rammeverk, la oss si noe i forlengelsen av Kants transcendentalfilosofi. Dette skulle være mulig å bruke som et mer objektivt referansepunkt, slik at jeg kan kartlegge verden og tegne inn mening på en mer varig måte.
Så jeg mener vel ikke at mening er en sannhet som må oppdages, men at å skape mening forutsetter en innsikt i sannheten, eller riktigere: fraværet av sannhet bortsett fra som fiksjon. (Matematikk regnes av meg som en uhyre praktisk fiksjon. Et tall er ikke et objekt, men en virtuell enhet.) Følelser er for flyktige til at jeg klarere å bruke dem i et seriøst forsøk på å skape mening.
Jeg håper dette gir litt mening — jeg mener det i hvert fall svært alvorlig.
Hvis noen fortsatt er interessert i sex – :) – så refererer nå forskning.no til en undersøkelse hvor man har spurt folk hvorfor de har sex.
Artikkelen er egentlig ganske grunn.., og diskusjonene her er altid mye mer interessante.
Torbjørn, jeg har ikke fulgt med på Forskning.no i det siste, men jeg hadde hørt om den undersøkelsen (men akk ikke søkt den opp).
Jeg formulerte meg klønete i bloggposten som førte til alle “sex-diskusjonene”. Jeg burde ha formulert problemstillingen min “Hvordan har seksualiteten oppstått?” og ikke “Hva er vitsen med sex?” for det forklarte for dårlig hva det var jeg forsøkte å finne ut av om kjønnsforskjeller i forhold til seksualitet.
Det er klart at den forskningen Forskning.no omtaler er grunner til at folk har sex og hvordan sex spiller inn i livene våre, men den forskningen forklarer ikke hvorfor eller hvordan seksualiteten oppstod og hvordan kjønnsforskjellene oppstod, hvorfor de oppstod og hvor store de er. Det den artikkelen tar for seg må kunne kalles alt som er “spin-off” av spredning av gener, og det er selvsagt viktige sider av seksualitet det også og for oss i dagliglivet langt viktigere enn å spre genene, men det gir ikke svarene jeg lette etter.
Men (spør jeg et halvt år etterpå) hvorfor lønner det seg for genene mine å formere seg kjønnet?
Slik det er nå har et gitt gen 50% sjanse for å havne i avkommet mitt. Ved for eksempel knoppskyting ville det hatt 100% sjanse.
Nå er vel årsaken til kjønnet formering foreløpig omstridt (meg bekjent), men for genene dine er det bedre med 50% sjanse for god overlevelse enn 100% sjanse for dårlig. Mikroorganismer og andre små krapyler har jo nemlig en raskere turnover og blir for hver generasjon bedre tilpasset til å ta rotta på deg. Med kjønnet formering er det bare 50% sjanse for overføring, men overlevelsen er langt bedre om man klarer det.
Såvidt jeg vet er det flere amfibier som kan bytte mellom kjønnet formering (50% genoverføring) og “deling” (100% genoverføring), men jeg klarer ikke finne noen lenker til det i farta :) Håper det var oppklarende, uansett.
2 Trackbacks/Pingbacks
[...] med sex - kortversjonen Jump to Comments Nå har jeg lest posten til Undre. Og så posten til Ars Ethica. Om vitsen med sex. Det var mange ord om noe jeg egentlig trodde forklarte seg selv; sex er godt, og [...]
[...] er å anse som en kommentar til den pågående debatten hos Undre og ArsEthica vedrørende hvorfor vi har sex. Det er såre enkelt å svare på, spør du [...]