Hvorfor tror vi? Og hva skiller egentlig troende fra ikke-troende, på det mest grunnleggende planet?
Fra den geniale filmen “Signs” av M. Night Shyamalan. Merrill spilles av Joaquin Phoenix, og den frafalte presten Graham spilles av Mel Gibson. (spoiner warning…) I klippet sitter brødrene Merill og Graham i sofaen og ser på tv-bilder som viser at romvesnene har kommet til jorden. Foreløpig vet ingen hva romvesnenes hensikten er…Merrill: Some people are probably thinking this is the end of the world.
Graham turns his sleepy eyes away from the screen to Merrill.
Graham: That’s true.
Merrill looks his brother in the eyes.
M: Do you think it’s a possibility?
G: Yes.
M: How can you say that?
G: That wasn’t the answer you wanted?
M: Can you at least pretend to be like you used to be? Give me some comfort?
Graham thinks it over.
G: People break down into two groups when the experience something lucky. Group number one sees it as more than luck, more than coincidence. They see it as a sign, evidence, that there is someone up there, watching out for them. Group number two sees it as just pure luck. Just a happy turn of chance. I’m sure the people in Group number two are looking at those fourteen lights in a very suspicious way. For them, the situation isn’t fifty-fifty. Could be bad, could be good. But deep down, they feel that whatever happens, they’re on their own. And that fills them with fear. Yeah, there are those people. But there’s a whole lot of people in the Group number one. When they see those fourteen lights, they’re looking at a miracle. And deep down, they feel that whatever’s going to happen, there will be someone there to help them. And that fills them with hope.
See, what you have to ask yourself is what kind of person are you? Are you the kind that sees signs, sees miracles? Or do you believe that people just get lucky? Or, look at the question this way: Is it possible that there are no coincidences?
(…)
M: I’m a miracle man. Those lights are a miracle.
Graham smiles.
G: There you go.
M: So which type are you?
G: Do you feel comforted?
M: Yes.
G: What does it matter then?
Folk kan nok også deles inn i to andre grupper: de som skjønner Shyalamans filmer, og de som ikke skjønner dem. Du kan se denne filmen som en av mange romvesnene-kommer-filmer hvor tittelen “Signs” spiller på mønstre i kornåkrer, eller du kan forsøke å finne ut hva som er filmens budskap. Og nettopp dette gjør etter min mening Shyamalans filmer så gode (The Village og Lady In The Water er to andre misforståtte filmer jeg liker veldig godt).
I dialogen mellom Merill og Graham kommer det frem at vi tror fordi det trøster oss, det er godt å vite at noen passer på oss. Samtidig er det noe urovekkende ved at trøsten ikke er ekte når Graham selv ikke tror på budskapet han presenterer. Og dette problemet ble åpenbart i en replikkveksling mellom O’Reilly fra Fox News og Dawkins: “I’m sticking to religion because it helps me as a person” hvorpå Dawkins påpeker “Oh, absolutely, but that doesn’t mean it’s true.”
Enkelte mener sikkert at filmens budskap er at Gud finnes, er der for å passe på oss, og at tilfeldigheter ikke finnes (det går jo bra til slutt). Personlig tror jeg ikke det er så enkelt: trangen til å bli beskyttet er ikke det eneste som gjør mennesker religiøse, og hintet finner vi subtilt nok i filmens tittel “Signs”. Ja, det er en serie tilfeldigheter som leder til at Graham i sluttscenen av filmen får tilbake troen, men romvesnenes svakheter ble før dette avslørt mange andre steder på kloden. Og som vi alle vet, det usannsynlige er ikke umulig, det er bare usannsynlig. Shyamalan valgte å fortelle historien om den ene familien som faktisk opplevde noe virkelig usannsynlig, og som et resultat av dette valgte å plukke opp troen igjen. Hvorfor gjorde de det? Fordi de opplevde noe ganske usannsynlig og hadde den iboende trangen til å kreve en forklaring på hvorfor det usannsynlige skjedde. Forklaringene “hendelse A førte til hendelse B, som førte til hendelse C etc.” og “milliarder av mennesker opplevde noe lignende, så for noen må nødvendigvis tilfeldighetene slå ut i positiv eller negativ retning”er ikke godt nok for dem. Det må vel være noe mer?
Tilfeldigheter
En tilfeldighet kan defineres som en hendelse som ikke var forutsigbar eller hadde en enkelt utslagsgivende årsak. Det er ikke tilfeldig at brødskiven faller ned på gulvet når jeg slipper den, men det er tilfeldig om den faller med syltetøyet ned akkurat dette forsøket. Tilfeldigheter er resultat av mange små variabler hvor ingen av variablene i seg selv er avgjørende: hvordan du holder skiven, hvor tykk den er, hvilken finger som slipper først, hvor høyt over bakken den er, etc. Vi har små problemer med tilfeldigheter til vanlig, men når de får store konsekvenser føler vi en trang til å forklare dem (eksempelvis “Jeg mistet brødskiven, og fordi den landet med syltetøyet ned måtte jeg smøre meg en ny. Hadde den landet med syltetøyet opp ville jeg sittet ved stuebordet da kometen slo ned i den delen av huset…”).
Vi mennesker har en iboende trang til å se etter hensikt over alt, fordi det var en fordel for forfedrene våre ettersom det hjalp dem å forutsi andre menneskers handlinger og intensjoner. Vi blir sinte når dårlige ting skjer oss, og takknemmelig når gode ting skjer oss – men vi klarer ikke skille mellom hendelser utløst av en person og hendelser som ikke er utløst av noen, dvs tilfeldighetene. Den som får ansvar for alle tilfeldighetene (på godt og vondt) kaller vi “Gud”. Når Gibsons rollefigur spør “Is it possible that there are no coincidences?” er egentlig spørsmålet om det finnes noen eller noe som har en finger med i alt som skjer og følgelig alltid er (eller lar være å være) utslagsgivende faktor i de uforutsigbare hendelsene.
For i tillegg til trøsten er det noe mer som gjør folk troende: spørsmålet om det finnes tilfeldigheter eller ikke. Er det en hensikt med alt som skjer, en mening med det grusomme? Og det er med troende som med konspirasjonsteoretikere: den som søker, han skal finne. Leter du lenge nok får du svar.
Usikre tolkninger
Avslutningsvis vil jeg tilbake til filmen: Flere ganger får vi se en vegg inne i huset, hvor tapeten bærer preg av at et katolsk kors som har hengt der lenge nå er tatt ned. I den siste scenen av filmen er Graham igjen blitt prest, men korset er ikke blitt hengt opp igjen. Det har blitt erstattet av en mange familiebilder. Jeg er usikker på nøyaktig hvordan dette skal tolkes, men Graham mister troen når kona dør og får den igjen når sønnen ikke dør. Kanskje at det som betyr mest for oss – og som gjør at mange tror – egentlig ikke er Gud selv, men kjærligheten til de rundt oss og ønsket om å se dem igjen etter døden?
Ironisk nok vil Shyalamans kritikere selvsagt si at det bare er jeg som har lett lenge nok til å se mening i filmens tilfeldigheter, og således oppfører meg akkurat som troende. Og de har unektelig et poeng ettersom denne siste scenen ikke er en del av de manuskriptene som finnes tilgjengelig på nettet, og således ikke later til å ha vært en del av planen fra begynnelsen. Min tolkning av handlingen gjør filmen dypere og mer innholdsrik, og er den ikke riktig understreker den jo bare mitt poeng: vi mennesker klarer å finne en mening med det aller meste bare vi leter lenge nok.
15 kommentarer
I dialogen mellom Merill og Graham kommer det frem at vi tror fordi det trøster oss, det er godt å vite at noen passer på oss.
Mener du at dette er grunnen til at folk tror?
Eneste grunnen?
Hovedgrunnen?
Det kan se slik ut fra det du skriver.
Hvis jeg får svare så vil jeg si:
Enetse grunnen? – Nei
Hovedgrunnen? – Absolutt!
Det trøster oss fordi det er en mening med alt som skjer, selv det som virker vondt. Det trøster oss fordi vi vet vi har rett, selv om mange er fortapte og ikke ser det som oss. Det trøster oss fordi det finnes noe mer enn oss, som er større enn oss og som er godt. Det trøster oss fordi døden ikke er endelig, og vi til slutt vi vende tilbake til Gud og bli en del av dette uendelig gode.
Mennesker vil se mening (som Nicloas forklarer), mennesker vil ha rett (i kampen med andre individer), mennesker vil ikke ha det vondt, mennesker vil ikke dø. Det er ingen mening, du har ikke alltid rett, man opplever vonde ting og til slutt dør du. Religionen er den naturlige konklusjonen for meg, et selvbedrag som fører til at vi (som tror det samme) får det bedre.
The Village er også en super film av Shyamalan som behandler dette temaet. Skal ikke komme med noen spoiler…
P.S. …
For en vitenskapelig avhandling (eller snarer resumé) om hvorfor folk tror, se “Why People Believe in God – An Empirical Study on a Deep Question” av Michael Shermer.
Her forklarer han bl.a. at mennesker er mønster-søkende dyr: Våre hjerner er hardkodet til å søke og finne mønstre, uavhengig av om mønstrene finnes. Vi gjør dette fordi vi foretrekker å se en organisert verden kontra en kaotisk verden – dette er en fordelaktig strategi.
Han refererer også til de kjente “Minnesota twins” forsøkene, som antydet at arv kan være ansvarlig for halvparten av våre forskjeller innen religion, interesser og verdier – altså at det er arvelig bestemt hvor vidt man er “disponert” for å tro.
Videre refererer han til hjerneforskning som forsøker å påvise hva i hjernen som får oss til og tro.., av spesiell interesse vil jeg nevne Michael Persingers forskning, hvor han fremkaller religiøse opplevelser ved å stimulere deler av hjernen med elektromagnetisk stråling.., noe som igjen stimulerte Peter Watts til å skrive den geniale novellen A Word For Heathens. Shermer sier at en mulig hypotese er at endel av verdens religiøse ledere og folk som har hatt sterke, religiøse opplevelser kan være rammet av “temporal lobe abnormalities and anomalies”.
Han omtaler også Dawkins teori om memer…
Shermer gjorde i 1998 en undersøkelse av 1000 individer sammen med MIT forskeren Frank Sulloway for å finne ut hvorfor folk tror. De fant at de tre tingene som hadde mest å si om man var religiøs var oppvekst, kjønn (kvinner var mer religiøse enn menn) og foreldrenes religiøsitet. De konkluderte også med at jo mer åpen man er (oppfinnsom, fleksibel, nyskjerrig, optimistisk, original, innehar innsikt, ukonvensjonell) og dess mer utdanning man har, jo mindre sannsynlig er det at man er religiøs.
Kandidatene i undersøkelsen ble også spurt om hvorfor de trodde (64 prosent av kandidatene trodde), og hvorfor de trodde at andre trodde. De fant at menn hadde mest rasjonelle forklaringer, mens kvinner hadde forklaringer knyttet til følelser.
Når det gjaldt spørsmålet om hvorfor man trodde at andre var religiøse var topp-svarene (1) “trøst” og (2) at de var oppdratt til å tro. “Opplevelse av Gud” kom på tredjeplass og ideen om design i naturen kom på skjetteplass. Han antyder at kandidatene hadde mer tiltro til sin egen tro (og årsak fro tro) enn andres tro.
De som ikke trodde ble spurt hvorfor de ikke gjorde det, og gav følgende svar (prioritert):
* Det finnes ingen bevis
* Gud er et resultat av hjernen og kultur
* Ondskapens problem
* Vitenskapen gir oss alle svarene vi trenger
Det ble et langt P.S., gitt :)
Fint svar, Torbjørn.
Jeg tror mennesker tror – og vil fortsette å gjøre det – fordi det er enklere å tro at noen har svaret på alt enn å innse at det ikke er noen andre som vet det du selv ikke vet.
Eksempelvis er det mange som tar opp universets konstanter som et problem for naturvitenskapen. Og jeg innrømmer at det er et forklaringsproblem – hvorfor er protoner og elektroner nøyaktig like sterkt ladet? Hvorfor er plancks konstant nøyaktig slik den er? Hva med lyshastigheten? Den sterke kjernekraften? Om noen av disse verdiene var svakt endret ville ikke universet vært mulig å leve i.
Vissheten om at dette svaret ikke finnes (enda) driver mange til å tro at Gud har skapt alt. Problemet er selvsagt at dette egentlig ikke svarer på noe, det bare utsetter usikkerheten. For hva med Guds parametre – hvorfor har han en forkjærlighet for mennesker? Hvorfor er han i det hele tatt så god? Hvorfor ikke bittelitt bedre eller verre? Hvorfor er han uendelig? Hvorfor valgte han å skape universet akkurat da, og ikke trillioner av år senere?
Svarene på disse spørsmålene faller i noen kategorier
a) Dette er umulig å forstå for mennesker
b) Det er ikke meningen å forstå dette
c) Gud kunne ikke vært annerledes
Men hva slags svar er dette? “Det er ikke meningen å forstå dette” setter vel de fleste til ro, med visshet om at noen har svaret, selv om det ikke er oss selv. I realiteten har man bare flyttet alle spørsmålene ett hakk videre. På samme måte som om jeg forklarer for en romkamerat at det ikke var jeg som glemte å ta oppvasken, men de usynlige romvesnene som kom inn i løpet av natten og skitnet til tallerknene igjen. Det svarer på spørsmålet, men det svarer ikke på det nye spørsmålene som dukker opp… :)
Ah… Michael Shermer? Det er han med en spalte i Scientific American, er det ikke?
Har hørt om flere av de tingene du nevner, men aldri utenfor diskusjoner eller med referanser. Tror jaggu jeg får lese meg opp litt etter hvert :)
Det er han ja.., les mer her.
Torbjørn: Interessant svar, og interessant artikkel.
Våre hjerner er hardkodet til å søke og finne mønstre, uavhengig av om mønstrene finnes.
Det er greit, men sier ingenting om Gud eksisterer eller ikke. Dog er dette viktig å huske på både for troende og ikke-troende når man skal forstå den andres syn: Hva om ikke-troendes forklaringer på hvorfor troende tror bare er et forsøk på å finne et mønster i noe man ikke kan fatte (fordi Gud eksisterer)?
Samtidig vil jeg tro at mennesker kan bestemme seg for (om man ønsker det) å bruke denne hardkodingen til å søke bestemt etter mønstrenes unntak – for slik å bortforklare eksisterende mønstre, og dermed få en ikke-tro.
Han refererer også til de kjente “Minnesota twins” forsøkene,
Jeg har ikke lest selve undersøkelsen, men ut fra hva Shermer skriver ser jeg mangel på en klar kausalitet. Tok Minnesota twins undersøkelsen opp om gen styrer religiøsitet, eller om gen styrer X som styrer Y som styrer religiøsitet?
Når Shermer skriver om memer får han frem det største problemet rundt hele denne debatten og dette forskningsfeltet: den ideologiske, hvor konklusjonene fort blir styrt av eget utgangspunkt.
Selve undersøkelsen Shermer gjorde finner jeg interessant, men samtidig problematisk, blant annet fordi han i for liten grad tar for seg høna-egget problematikken i flere av disse områdene. Samt kausalitet, f.eks rundt utdanningsnivå og religiøsitet.
Et annet vesentlig problem i hele diskusjonen er religionens posisjon i samfunnet; Vi har i store deler av verden en kultur hvor religion er standard og tradisjon (ikke minst USA), og man kan dermed spørre seg hvordan konklusjonene hadde vært om man så på kulturer hvor ateisme var normen.
En faktor Shermer får frem, som er svært viktig, er i hvor stor grad faktorer påvirker hverandre. Jeg tror på Gud fordi jeg finner Guds eksistens sannsynlig, fordi jeg opplever Gud, og fordi mennesker jeg stoler på opplever Gud og fordi jeg ikke tror på mennesket. Men alt går i hverandre og troen endrer seg ettersom man lærer.
Og vel, for egen del tilhører jeg et av unntakene i hans undersøkelse…Jeg scorer relativt høyt på openness, dog er jeg kristen…
Men som Shermer skriver: the results represent tendencies, not absolutes.
Og vel: den kalvinistiske predestinasjonslæren er en relativt enkel krsitne forklaring til alt.
“Våre hjerner er hardkodet til å søke og finne mønstre, uavhengig av om mønstrene finnes” – Det er greit, men sier ingenting om Gud eksisterer eller ikke. Dog er dette viktig å huske på både for troende og ikke-troende når man skal forstå den andres syn: Hva om ikke-troendes forklaringer på hvorfor troende tror bare er et forsøk på å finne et mønster i noe man ikke kan fatte (fordi Gud eksisterer)?”
Når vi snakker om mønstre, snakker vi om brødskiveeksempelet jeg gir i teksten. Altså, følelsen av at det var en mening bak det faktum at jeg mistet brødskiven slik at den landet med syltetøyet ned.
At både troende og ikke-troende jakter etter mønstre (altså systematisering) i naturen tror jeg ikke skal blandes inn i denne sammenhengen (selv om det trolig er vår alles iboende trang til å forstå som gjør at vi gidder diskutere emnet).
“Jeg har ikke lest selve undersøkelsen, men ut fra hva Shermer skriver ser jeg mangel på en klar kausalitet. Tok Minnesota twins undersøkelsen opp om gen styrer religiøsitet, eller om gen styrer X som styrer Y som styrer religiøsitet?”
Uten å ha lest teksten tipper jeg dette er typiske tvillingstudier. Da avgjør man hvor arvelig noe er uten å ta en eneste gentest. Greia er at eneggede tvillinger har nøyaktig samme genom, slik at om vi studerer mange tvillinger som har vokst opp i ulike hjem og sammenligner med toeggede tvillinger som har vokst opp i ulike hjem, så kan vi se avgjøre hvor mye et trekk (f.eks. høyde eller øyenfarge) påvirkes av arv, og hvor mye som påvirkes av miljø. Dette sier selvsagt ikke hva det er som gjør folk religiøse eller ikke-troende; kanskje er det stahet som gjør folk ikke-troende og lettlurthet som gjør folk troende? Heldigvis har man undersøkt hvilke personlighetstrekk som ofte henger sammen med troen, og man ser da mønstrene Torbjørn trekker frem.
“Hva om ikke-troendes forklaringer på hvorfor troende tror bare er et forsøk på å finne et mønster i noe man ikke kan fatte”
Ikke umulig :)
“Og vel, for egen del tilhører jeg et av unntakene i hans undersøkelse…Jeg scorer relativt høyt på openness, dog er jeg kristen…”
Er du kvinne da? Bare tuller, man kan ikke sette religiøse i bås. Men selv er jeg mann, høyt utdannet og scorer også svært høyt på openness (eller intuisjon som den jungianske typeanalysen min sier), og jeg er ikke religiøs.
La forresten merke til at Michael Shermer tidligere var fundamentalistisk kristen, men nå kaller seg agnostiker og humanetiker (ref. vår diskusjon om agnostiker-begrepet, Ars Ethica – kilde Wikipedia). Og dette er altså kanskje den mest profilerte skeptikeren i verden.
Man kan selvsagt ikke si noe om enkeltindivider når det er gjort statistiske undersøkelser på gruppenivå – men det betyr ikke nødvendigvis at statistikken er bortkastet. Det betyr bare at all anvendelse må skje på gruppenivå (eksempelvis er innvandrere overrepresentert i fengslene, noe som ikke betyr at gårsdagens innbrudd var gjort av en innvandrer eller at innvandreren som møter deg på jobbintervju er kriminell, men at tiltak mot kriminalitet med fordel kan vinkles mot gruppen innvandrere).
Tror jeg må skrive litt om denne agnostiker/ateist-diskusjonen selv. Jeg finner meg ikke til rette i agnostikerbegrepet.
“Selve undersøkelsen Shermer gjorde finner jeg interessant, men samtidig problematisk, blant annet fordi han i for liten grad tar for seg høna-egget problematikken i flere av disse områdene.”
Skjønner ikke hvorfor det er et problem for deg. Han trekker da ingen konklusjoner som ikke understøttes av denne eller andre undersøkelser?!
Det som er mest interresant for meg personlig, óg som etter min mening behandler høna-egget problematikken, er den hjerneforskningen som gjøres på området. Avhandlingen til Shermer er jo 7-8 år gammel, søker nå å finne ut hva som har skjedd på det området de siste årene…
Nei, har du sett, nå dukket hodet mitt opp overalt på denne bloggen også :)
For søk i forskningsartikler anbefales PubMed, selv om det muligens stort sett bare er ansatte og studenter ved større utdanningsintstitusjoner som har adgang til å lese hele artiklene (man kan finne enkelte artikler gratis på Google Scholar om man har funnet noe å lete etter i PubMed).
Med et kjapt grovsøk på “religion and brain” fant jeg flere artikler som ser spennende ut:
- Executive functions in morality, religion, and paranormal beliefs.
- Neural and cognitive basis of spiritual experience: biopsychosocial and ethical implications for clinical medicine
- The role of the extrapersonal brain systems in religious activity
- Why revelations have occurred on mountains? Linking mystical experiences and cognitive neuroscience
“Videre refererer han til hjerneforskning som forsøker å påvise hva i hjernen som får oss til og tro.., av spesiell interesse vil jeg nevne Michael Persingers forskning, hvor han fremkaller religiøse opplevelser ved å stimulere deler av hjernen med elektromagnetisk stråling.., “
Kom over en artikkel som mener å ha avkreftet denne forskningen (Granqvist, Fredrikson, Unge et al; 2005). Det later nemlig til at den opprinnelige forskningen ikke var dobbelt-blindet, dvs at forsøkspersonene visste når de ble stimulert og når de ikke ble stimulert. Granqvist et al fant derimot at personligheten til den testede hadde noe å si for om de opplevde forandringen eller ei.
“We found no evidence for any effects of the magnetic fields, neither in the entire group, nor in individuals high in suggestibility. Because the personality characteristics significantly predicted outcomes, suggestibility may account for previously reported effects. Our results strongly question the earlier claims of experiential effects of weak magnetic fields.”
“Kom over en artikkel som mener å ha avkreftet denne forskningen (Granqvist, Fredrikson, Unge et al; 2005).”
Jeg, jeg var klar over den. Persinger hevder derimot at endel av forsøkene hans var dobbelt-blindet, og dessuten at svenskene (eller var det danskene?) ikke gjenskapte forsøkene hans korrekt.
Å si at han skapte “religiøse opplevelser” er dessuten litt populistisk og unøyaktig. Avhandlingen til Shermer (som også fikk prøve gude-hjelmen) er mer nyansert og beskriver hva som ble opplevd, og også en mulig nevrologisk forklaring på fenomenet.