Dei fleste religionshistorikarar ser på Hitler som ein synkretist, han kombinerte forskjellige ting, spesielt frå norrøn tru.

Eg kan også nemne at den katolske kyrkja i Tyskland ikkje var så glad i det han gjorde, og sende ut eit brev til alle katolikkar i tyskland. Brevet heitte “Mit brennender Sorge.” Du kan lese om det i Wikipedia eller lese sjølve brevet (encyklikaen) her (engelsk).

Hvis vi mennesker skal tenke selv de stedene vi vurderer som forkastelige, da skjønner jeg ikke hva vi skal med Bibelen utover å bruke den som poesi, historisk dokument eller papirpresse.

For hvordan avgjør du hva som er forkastelig? Den eneste måten å gjøre det på er å sette din indre moralske følelse over skriften – og da kan man jo like gjerne følge den indre moralske følelsen hele tiden.

“..der er mange ting som kan bli forandra viss dei tradisjonelle kristene verdiar forsvinnar frå samfunn.”

Pass på at du ikke bruker forandring (eller frykt for foranding) som et argument for at noe er riktig eller galt. Det er nok mange som underbevisst motiverer sine påstander med frykten for forandring.., de fleste vil ha fremtiden slik som de selv har hatt det, men en slik konservativ holdning vil aldri være et godkjent argument i seg selv i min verden.

Hvis vi kan danne et godt samfunn hvor man kan ha flere koner (eller menn for den saks skyld), hvor vi kan ha en stat som tar vare på de eldre (som vi forsøker i Norge), hva er da argumentet for at vi ikke skal gjøre det? Fordi det ikke er slik vi har gjort det tidligere?

Eg må innrømme at De skriver godt og tenkjer mykje, antakeleg vis meir enn eg tenker.

Inntrisant det De sa om objektiv og subjektiv moral.

Men eg trur De overdriver i Dykkar kritikk i koss kristendemokratane, ønskjer verdiformidling i skulen.
Til dømes seiar De at folk som har hatt absolutt moral, har det godt ille. Dette stemmer ikkje. De må hugse på at dei fleste av dei store som har lagt grunnlage for det beste i vårt samfunn, ofte har bekjennt seg til den klassiske kristene moral. Det norske utdanningssystem, har au vert prega av dette, og det har jo godt vel.
Det same med Storbritannia, USA, og andre Vestlege land.

Som De er eg au ein fritenkjar. Og som De seiar, så har jo det me kallar, absolutte, tradisjonelle eller konservative verdiar. Også djupe røte i menneskes hjarte og tenkeemne. Og det er det ikkje noko galt med.
Det er nok eit samspel mellom menneskje og Skrifta her.
Og De har heilt rett i viss De meinar at står der noko forkasteleg i Bibelen el. andre tilsvarande bøke, så må me menneskjer tenke. Og sjølv gjera val.

Når det gjeldar hr. Høybråten, og hans likesinnede har, om at tradisjonelle kristene verdiar skal prege meir vårt samfunn. Har desse kristene verdiar miget god historisk prov på at dei er gode. I alle fall, når dei levast rett. Eg tenkjer her på Dei Ti Boda, Bergpreika, Den Hebraiske Kjærleiksbode, og liknande.

Når kristen demokratar, skal arbeide for verdiar i samfunne, så må desse verdiane dei arbeidar for gjerast ” humanistiske”, det vil seia at dei au, må forsvarast ved tenking og erfaring. Og vera allmenne og universelle verdiar.

No veit eg ikkje akkurat, kva hr. Høybråten, har uttalte om tru og skule, i denne samanheng. Eg veit kunn det generelle om det hr, Høybråten, står for.

Og spørsmåli i framtida, blir, kva vi skal sette inn i staden, for dei tradisjonelle kristene verdiar, som har prega sosialdemokratane, arbeidarrørsla, ansvarlege kapitalistar, trufaste ektemenn, osv.
Den tradisjonelle humanismen, er god. Eg tenkjer då på menneskjerettane, rettsstaten, fritenkings idealet, osv. Men humanismen, har eit problem, når det komer til meir, nære ting, og folkelig moral. Som til dømes, hardt arbeid, stå tidleg opp om morgon, vera trufast mot si hustru, osv. Au ting, som den absolutte sjølvoppofring, for sin medmenneskjer. Osv.

Eg er ottefull for at i staden, vil det kome, verdirelativisme, sjølvisk moral, og liknande.
Det vil sei, at ein moral, som krevjar mykje, vil bli svakare og den ekstreme indiviualismen, vil kome i stede. Når kristene æresbegrepar brytas ned.
Ta tildøme ekteskapi. Det at vi i vår kultur meinar at eit hannkjønn skal kunn holde seg til kone si, er veldig styrt av kristen kultur og æreskjennsle. For eksempel, er det mange plasser, i notid og historia, vanleg at hannkjønne, au har ei konkubine. Er det da mogleg at i framtida, viss verdirelativismen vinner, at alle hankjønn kan ha ei frille? Kvifor ikkje? Verdiar er jo relative. Og kva med to koner. Og treng me å ta ansvar for våre gamle foreldre? Kvifor det, burde ikkje staten gjera det. Osv, der er mange ting som kan bli forandra viss dei tradisjonelle kristene verdiar forsvinnar frå samfunn.

Riddarlegast.

Merk at du nå bruker nøyaktig de argumentene Igor beskylder meg for å bruke noen kommentarer lenger oppe på siden.

Det er åpenbart flere som tror at jeg mener “Fordi Hitler gjorde det er Høybråten også ond som prøver på det samme”. Jeg overvurderer kanskje mine lesere når jeg ikke påpeker at jeg ikke står for et så tåpelig poeng, men det er litt for sent nå.

Poenget er: Høybråten sier, vi må lære opp barna i en absolutt moral, hvis ikke går det oss ille. Er dette egentlig sant?

Vel, det er flere som har ment at vi må lære opp barna i en absolutt moral, og dem gikk det virkelig ille.

Og nettop dét er altså poenget: objektiv moral er et tåpelig prosjekt, og vi vet at mennesker som med de beste hensikter har hevdet å besitte en absolutt moral, umulig kan ha gjort det.

Jeg vet selvsagt at Høybråten står for en helt annen moral enn den Hitler stod for, det er ikke det som er poenget.

Et interessant spørsmål nemlig er hvordan man vet at det er Høybråten sin moral som er den objektive, og ikke Hitlers? Den enkle måten er å bruke “magefølelsen”, men da innrømmer man samtidig at man setter magefølelsen over den universelle moralen ettersom sistnevnte måles opp mot førstnevnte. Og da er det en subjektiv vurdering som brukes for å avgjøre hva som er objektivt – noe som tar objektiviteten ut av konseptet “objektiv moral”.

Om Hitler var for eller mot innvandring, Jesus, evolusjonsteorien osv er helt irrelevant når vi skal vurdere hva som er riktig å gjøre – på samme måte som det er irrelevant hva Hitler syntes om matoppskrifter når vi skal avgjøre hva vi skal spise til middag.