Kan man egentlig bruke ordet “bør” om man ikke tror på noen absolutt, gudegitt, universell moral? Jeg mener jeg kan gjøre det, mens mange moralske absolutister* er uenige (blant andre Fredrik her på Ars Ethica og flere på Morbus Norvegicus).
Det man diskuterer er altså om jeg (som ikke er moralsk absolutist) kan si:
“Du bør ikke torturere små barn.” (K2)
med mindre jeg erkjenner at det finnes en absolutt og universell morallov. I C.S. Lewis ånd mener også mange at jeg avslører at jeg også tror på en absolutt og universell morallov når jeg kommer med slike bør-utsagn. Kanskje det er noe i det? Eller, ta en titt på den følgende setningen:
K1: “Du bør ikke vaske gulvet med smør.”
Denne setningen (K1) er en konklusjon (benevnt med en K), og premisset P1 er implisitt:
P1: “Dersom du ønsker å få gulvet rent, “
K1: “bør du ikke vaske gulvet med smør.”
Jeg kan ikke se hvorfor man må tro på en absolutt morallov for å komme med slike bør-utsagn (men tar jeg feil, faller resten av argumentet sammen). Det finnes altså bør-utsagn som er tillatt også for oss ikke-absolutister.
For moralske bør-utsagn (“Du bør ikke torturere små barn”, o.l.) mener moralske absolutister at premisset er følgende:
P2: “Fordi å torturere små barn er galt i følge den absolutte moralloven,”
K2: “bør du ikke torturere små barn.”
Det er selvsagt riktig at en som avviser det underliggende premisset for P2 (“Det finnes en universell og absolutt morallov vi per definisjon bør følge”), også må avvise P2. Det disse moralske absolutistene overser er at det finnes flere mulige premisser** for K2.
P2a: “Fordi lovens lange arm kommer til å finne deg og straffe deg,”
P2b: “Fordi å torturere små barn ikke er en handling som kan bli en allmenn regel,”
P2c: “Fordi du selv ikke liker å bli torturert,”
K2: “bør du ikke torturere små barn.”
Vi ser altså at det er fullt mulig for ikke-absolutister å bruke bør-utsagn. Det dreier seg bare om hvilke premisser man bruker for konklusjonen.
* En moralsk absolutist mener at det finnes en moralsk lov som er felles for alle mennesker og som er definert inn i universets stoff; den kan ikke diskuteres og er alltid og over alt, gyldig.
** Premissene P2a, P2b og P2c har også underliggende premisser, henholdsvis “Du liker ikke å bli straffet” og “Dersom du ønsker å leve i et behagelig/godt samfunn, bør du holde deg til handlinger som kan generaliseres til allmene regler”. Den Gyldne Regel ligger til grunn for P2c, og hvordan en ikke-absolutist kan bruke Den Gyldne Regel blir tema for en senere post (det er dog forklart i kommentarfeltet på enkelte av Ars Ethicas andre poster).
25 kommentarer
Jegbør kommentere her.
Forskjellen du er inne på er det som en eller annen gluping (Kant, tror jeg) kalte hypotetiske og kategoriske imperativer. Et hypotetisk imperativ er, slik ditt eksempel smøret på golvet, en bør-setning som inneholder et premiss, eksplisitt eller implisitt. For eksempel:
P1: Det er moralsk å maksimere gleden for mest mulig mennesker.
P2: Mord motvirker P1.
Konklusjon: gitt P1 og P2 er mord umoralsk.
Derimot er kategoriske imperativer slike som er allmenngyldige i seg selv, uten noen form for berettigelse eller premisser: mord er galt, basta bom!
Mange mener at det kun er kategoriske imperativer som kan sies å være moralske. Jeg er litt i tvil om hva som er vitsen, egentlig, for såvidt jeg vet er det ingenting som kan bevises “av seg selv”, uten noen form for logikk, slik det postuleres at etiske, kategoriske imperativer gjør. Det synes for meg som om slike setninger alltid må bli tatt som aksiomer, dvs. at de alltid inneholder det skjulte premisset “dette imperativet er sant”, og dermed er det sirkulær logikk vi har å gjøre med.
Premiss A: hvis Olec ønsker å forklare hva du mener,”p>
Premiss B: hvis Olec ønsker å følge de moralske gudegitte reglene og hindre at Ars Ethica ender i fortapelsen,”p>
Konklusjon 1: bør Olec kommentere her
Hva blir det til?
Grunnen til at dette bør’et er så omstridt, er at vi ikke eksplisitt oppgir premissene våre. Noe som du synliggjorde ganske godt med kommentaren din, Olec (men du forsøkte kanskje å være morsom? Den der ble i så fall for tørr selv for meg ;)
Aksiomer er vel greit, det. Vi klarer oss ikke uten dem. Spørsmålet er vel hvor få vi klarer oss med.
I lys av det du skriver om hypotetiske og kategoriske imperativer, så kan vel alle kategoriske bør’er begrunnes som hypotetiske (slik jeg gjorde i posten), og dermed har alle krav på å bruke begrepet “bør”.
Ikke-absolutister har selvsagt ikke mulighet til å komme med kategoriske imperativer, men det er vel også det hele diskusjonen dreier seg om.
“P2a: “Fordi lovens lange arm kommer til å finne deg og straffe deg,””
…bør du la være å gjemme politiske dissidenter fra å bli drept av staten.
Verdens totalitære regimer takker deg for din moralske støtte.
Hvis du har fått med deg hva som har blitt diskutert omkring Den Gyldne Regel her i det siste, så ville du sett at man fint kan forsvare en “moralsk” atferd i totalitære regimer uten absolutt moral. Jeg kunne selvsagt skrevet nitti linjer til om hvorfor DGR kan begrunnes, men tenkte jeg skulle dele det opp.
Hensikten med denne posten var ene og alene å vise at “bør” ikke er noe moralske absolutister har krav på, og at jeg også kan bruke ordet “bør”. Ettersom du ikke angriper temaet men en stråmann av et argument mot slutten, regner jeg med at du ikke har noe å si på konklusjonen min? :)
Jeg henger meg opp i at du argumenterer mot deg selv.
Pga totalitære regimer er:
P2b: “Fordi P2a ikke er en handling som kan bli en allmenn regel,”
Og vi må forkaste P2a.
Konklusjon? Den må jeg se på når jeg har tid….
Siterer du meg når du skriver P2B? Mener du P2a som i “lovens lange arm”-argumentet? Jeg skjønner ikke helt hva du mener.
Og i tilfelle det var uklart kan jeg jo påpeke atter en gang at P2a, b og c er ulike premisser som kan brukes. Konklusjonen var ikke at dette nødvendigvis blir så utrolig moralsk (det er tema for en senere bloggpost), men at ikke-absolutister kan bruke begrepet “bør”.
Hvis det betyr noe Ars Ethica, så er det helt i orden for meg at du bruker ordet bør!
Jeg antok at tråden holdt et vanlig relativt høyt nivå og omhandlet om man kan forsvare en ‘bør’ uten en absolutt moralisme.
Hvis målet er at setningen skal være en absolutt (som de fleste vil mene at ‘du bør ikke torturere barn’ burde være), så vil jeg si nei.
Men hvis målet bare er en uklar ‘du bør ikke gjøre det fordi det er skadelig for deg/dumt/lite nyttig etc. etc. etc’ så kan du selvfølgelig bruke det så mye du vil.
Jeg beklager, jeg antok at diskusjonen her var noe annet enn lingvistisk bullshit.
Du må gjerne kalle det for lingvistisk bullshit så lenge vi er enige i at jeg også kan bruke begrepet “bør”, og at det eneste som er ulikt er premissene for begrepet. Jeg sakser ut et par tilfeller hvor jeg har blitt møtt med den slags:
“(meg) “Forøvrig kan man vel – uten å tro på noen objektiv moral – bruke ordet “bør”?”
(Fredrik) Hvorfor skal man bruke ordet ‘bør’ hvis det ikke finnes noe man ikke bør?” (lenke)
“En rekke moralske ord i vårt språk – og konseptene disse ordene viser til – oppfattes av oss alle som dypt meningsfulle. Og dette er et meget potent argument for at disse konseptene virkelig finnes. La oss ta et kort sveip innom noen av disse begrepene: Rett og galt, bør og forpliktelse, rettighet og regel er alle ord som gir mening.” (fra en lengre sak på Morbus Norvegicus om absolutt moral)
Personlig vil jeg ikke gå så langt som å kalle Fredrik og Morbus-Mortens utsagn for “lingvistisk bullshit”, men det er kanskje bare jeg som er diplomatisk.
Elia, hva legger du i et absolutt “bør”? Er en absolutt setning en som ikke avhenger av ‘du bør ikke gjøre det fordi det er skadelig for deg/dumt/lite nyttig etc. etc. etc’? I såfall, er setningen nedenfor absolutt?
Jeg anser et absolutt ‘bør’ som ‘Du bør ikke gjøre X fordi X er galt per se.’
I Simens eksempel er det faktisk siste delsetning som legges opp til å være en absolutt: “å påføre andre smerte unødvendig er umoralsk”.
Selve setningen til Simen er bare et forsøk på å rasjonalisere seg frem til hvorfor noe er galt.
Lingvistisk bullshit er det fordi det er tydelig at dere snakker om to forskjellige ting…
Jeg er helt enig i at det kan virke som om vi snakker om to forskjellige ting. Og diskusjonen omkring moral ønsker jeg å kunne ta uten at noen drar inn “du kan ikke bruke bør når du ikke er absolutist!”
Seriously. Jeg hater dette bloggsystemet. Der forsvant enda et innlegg av en eller annen uvisst grunn.
Here we go again.
Er ikke et absolutt “bør” kun en ubegrunnet norm?
Jeg delvis elias oppfatning av at dette er “lingvistisk bullshit” (noe som for øvrig er et latterlig uttrykk, og havner i samme kategori som dét det skal beskrive). For det er vel ingen som seriøst betviler at jeg kan bruke begrepet “bør” uten å bekjenne meg til absolutismens rekker (hvis det er noe som kalles absolutismen :P). For å ta et eksempel: Nå bør du legge deg. Her ligger det til grunn mange gode argumenter for at objektet bør legge seg. Han trenger søvn, foreldrene trenger kvalitetstid uten unge-mas ol. gode og dårlige grunner.
Det som er interessant er om et absolutt “bør” kan begrunnes, eller om det i det hele tatt skal begrunnes. Å godta noe per se holder dog ikke for meg. La oss beholde påstanden om at man ikke skal torturere barn. Det finnes mange tenkelige måter å begrunne denne påstanden på. Man kan enten godta påstanden fordi noe annet vil være horribelt å gjøre. Men det holder liksom ikke. Det sier bare at du bekjenner deg til visse eksisterende normer som du ikke nevner ved navn eller begrunner hvorfor bør bestå. Da vil du kunne forsvare mye rart i løpet av et langt liv.
Noe som er bedre er å forklare det ut fra rasjonelle argumenter eller ut fra etiske retninger, som f.eks. utilitarismen. I sistnevnte tilfelle vil en argumentere for at det å torturere barn sjelden vil samsvare med det å maksimere den allmenne lykken. Eller en kan ta utgangspunkt i pliktetikken, og Kants kategoriske imperativ.
Jeg vil bare kommentere at det virker som om de som her argumenterer for et “absolutistisk” standpunkt rett og slett ikke forstår argumentasjonen din, Ars Ethica. Igjen føler jeg altså at de som “tror” ikke klarer å sette seg inn i tankemønsteret til de som “ikke tror” (ref. Fri Vilje diskusjonen etc, etc).
Elia, vi snakker ikke om to forskjellige ting når det vi kanskje forsøker er å påpeke at absolutter ikke nødvenigvis finnes. Vi rasjonaliserer ikke absolutte sannheter når moral kanskje egentlig bare ér fornuftige (rasjonelle) regler, ikke noe absolutt i det hele tatt.
Ikke at Ars Ethica gjorde det her, han argumenterte bare for å kunne bruke “bør” utifra sitt fornufts-ståsted. Hvis dere andre derimot ønsker å reservere begrepet “bør” til å omhandle absolutte sannheter så bør (eh..) kanskje vi andre oppfinne et annet ord for det vi mener. Det vil gjøre det vanskelig for oss (“troende” og “ikke troende”) å kommunisere, men min påstand er at det er nokså vanskelig allerede. Vi kunne jo begynne å bruke “fornuftig” i stedet da…
“Det er ufornuftig å torturere små barn!”
Det klinger liksom ikke like bra, men det er kanskje fordi vi legger mer styrke i ordet “bør” pga. en underbevisst oppfattelse av en moral som er absolutt likevel? Vi mennesker er på mange måter bygget slik at vi tenker i absolutter.., dette er på mange måter hensiktsmessig. Men når vi nå har utviklet evnen til å tenke abstrakt så er det fornuftig (hehe) å revurdere alt dette absolutte, ikke sant?
Torbjørn: det var nettopp for å kunne fortsette å bruke ordet “bør” at jeg skrev denne posten :) Og selv om flere har vært kritiske, er det faktisk ingen som (her) har hevdet at ikke-absolutister ikke kan bruke begrepet.
“er det faktisk ingen som (her) har hevdet at ikke-absolutister ikke kan bruke begrepet.”
Nei, det er vel ikke det, og det er jo flott. Jeg synes likevel kommentaren min var på sin plass(?). Personlig vil jeg forsøke å tenke meg om to ganger før jeg bruker “bør” igjen.., det vil nok være fornuftig ;)
Igjen føler jeg altså at de som “tror” ikke klarer å sette seg inn i tankemønsteret til de som “ikke tror” (ref. Fri Vilje diskusjonen etc, etc).
Hvis det er noe trøst for de ikke-troende, er denne følelsen nokså gjensidig… :-)
For øvrig en interessant diskusjon, dette her. Jeg tror det kan være nyttig å skjelne mellom ulike måter å bruke ordet ‘bør’ på. Og jeg vil faktisk hevde at hvis man ikke tror på absolutte moralske normer, er det noen bruk av ‘bør’ man ikke kan gjøre.
Jeg mener det er forskjell på å bruke bør som en logisk konklusjon, og på å bruke bør i normative utsagn. Et eksempel på ‘bør’ som ren logikk, er det Ars Ethica skriver over:
P1: “Dersom du ønsker å få gulvet rent, “
K1: “bør du ikke vaske gulvet med smør.”
En normativ, moralsk bruk av ordet ‘bør’, vil heller være:
(Oops, kom borti knappen, her kommer det egentlige innlegget):
Igjen føler jeg altså at de som “tror” ikke klarer å sette seg inn i tankemønsteret til de som “ikke tror” (ref. Fri Vilje diskusjonen etc, etc).
Hvis det er noe trøst for de ikke-troende, er denne følelsen nokså gjensidig… :-)
For øvrig en interessant diskusjon, dette her. Jeg tror det kan være nyttig å skjelne mellom ulike måter å bruke ordet ‘bør’ på. Og jeg vil faktisk hevde at hvis man ikke tror på absolutte moralske normer, er det noen bruk av ‘bør’ man ikke kan gjøre.
Jeg mener det er forskjell på å bruke bør som en logisk konklusjon, og på å bruke bør i normative utsagn. Et eksempel på ‘bør’ som ren logikk, er det Ars Ethica skriver over:
P1: “Dersom du ønsker å få gulvet rent, “
K1: “bør du ikke vaske gulvet med smør.”
En normativ, moralsk bruk av ordet ‘bør’, vil heller være:
“Du bør holde gulvet rent”
Et annet eksempel:
P2a: “Fordi lovens lange arm kommer til å finne deg og straffe deg,”
P2b: “Fordi å torturere små barn ikke er en handling som kan bli en allmenn regel,”
P2c: “Fordi du selv ikke liker å bli torturert,”
K2: “bør du ikke torturere små barn.”
Også her er K2 bare en logisk følge. Men det uttrykker ikke en moralsk regel. Tvert i mot: Du kan bare nå fram til K2 hvis du sier deg enig i P2a, b og c. Og er det noe historien har vist, så er det at det finnes mennesker som gir blaffen i P2a, b og c. Dermed konkluderer de ikke med K2. Og dermed, hvis vi skal følge Ars Ethica’ logikk, er det riktig for dem å torturere små barn. Moral blir da bare et spørsmål om smak og behag. Men når vi snakker om moral, mener vi da virkelige noe mer enn det?
Følgende utsagn er imidlertid normativt:
“Du skal ikke torturere små barn”
Dette er et bør-utsagn fordi det beskriver ønsket, og ikke nødvendigvis faktisk, oppførsel. Et slikt utsagn er normativt fordi det gjelder uavhengig av preferanser, smak og ønsker. Det er rett for deg, uansett hva selv skulle mene hva som er rett for deg. Det er altså et normativt utsagn. Et slikt utsagn kan utledes med hjelp av andre normative utsagn, men det kan ikke utledes fra våre beskrivelser av virkeligheten (“er”-utsagn).
Alle moralske utsagn er i denne siste kateogrien. Problemet med slike moralske ‘bør’-utsagn er at de inneholder en gradering: Du sier at noen former for atferd er riktigere enn andre. Men for å kunne gjøre en gradering, må det finnes en standard å gjøre det mot. En teist kan si at Gud er en slik standard. Men evolusjonen (og dermed all menneskelig atferd og tenkning) kan ikke være en slik standard. For vi har aldri noen garanti for at det mennesker tenker og gjør er rett. Og når det gjelder evolusjon, er egentlig spørsmålet meningsløst: Evolusjonen ser ikke rett og galt, den ser bare alternative tilpasninger.
Altså; skal man snakke om ‘ars ethica’, er men i ytterste instans nødt til å forankre det i objektive moralske normer. Hvis ikke blir det bare et spørsmål om smak og behag, og det er ikke mye å bygge en etikk på.
“Og dermed, hvis vi skal følge Ars Ethica’ logikk, er det riktig for dem å torturere små barn.”
Det er jeg helt uenig i. Fordi jeg aksepterer premissene. Derfor vil jeg søke å straffe de som gjør det, uansett om de aksepterer problemet eller ikke.
På hvilken måte skiller dette seg fra din behandling av de som ikke godtar dine normative regler?
Dessuten virker det som om du bruker “normativt” synonymt med “ubegrunnet”.Og på hvilken måte er dine ubegrunnede normative regler bedre enn mine begrunnede regler? Jeg vil faktisk hevde at det er bedre om man begrunner reglene sine.
“Du sier at noen former for atferd er riktigere enn andre. Men for å kunne gjøre en gradering, må det finnes en standard å gjøre det mot.”
Det er som å si at for å si at et tall er større enn et annet, må du ha en standard å måle det opp mot som er uendelig. Vi vet at tallet uendelig ikke finnes, ergo er det feil.
For eksempel kan man bruke null som standard, eller man kan oppgi alle tall i forhold til hverandre (på en tallinje).
“Evolusjonen ser ikke rett og galt, den ser bare alternative tilpasninger.”
Stråmann-alarm! I alle fall overfor meg og alle de andre som har kommentert her på Ars Ethica… Du drar gang på gang inn evolusjonsteorien, men ingen fornuftige mennesker bruker evolusjonsteorien som moralsk begrunnelse (ja, de finnes, men jeg vil ikke kalle dem fornuftige).
Ehm. Her uttrykket du deg kanskje litt sleivete… i alle fall selvmotsigende.
“Dette er et bør-utsagn fordi det beskriver ønsket, og ikke nødvendigvis faktisk, oppførsel. Et slikt utsagn er normativt fordi det gjelder uavhengig av preferanser, smak og ønsker.”
Det hodet er fullt av renner munnen over med: ;)
- normative utsagn uttrykker egentlig folks ønsker, men påberoper seg å være uavhengig av ønskene.
Det er jeg helt uenig i. Fordi jeg aksepterer premissene. Derfor vil jeg søke å straffe de som gjør det, uansett om de aksepterer problemet eller ikke.
Med hvilken rett gjør du det? Er det galt å være uenig med deg?
På hvilken måte skiller dette seg fra din behandling av de som ikke godtar dine normative regler?
Fordi de normative reglene ikke er mine. De kommer fra Gud. Gud er den absolutte sannhet og godhet. Den som er uenig med Gud, tar feil.
Dessuten virker det som om du bruker “normativt” synonymt med “ubegrunnet”.Og på hvilken måte er dine ubegrunnede normative regler bedre enn mine begrunnede regler? Jeg vil faktisk hevde at det er bedre om man begrunner reglene sine.
Men du har ikke gitt en eneste begrunnelse for hvorfor man skal følge dine regler! Alt du har sagt er at du ‘foretrekker’ eller ‘føler’ eller ‘mener’ ditt og og datt. Jeg mener normative regler bygger på det Gud mener og gjør. Begrunnelsen for at de er rette, er at Gud sier de er rette, og alt Gud sier er sant.
Det er som å si at for å si at et tall er større enn et annet, må du ha en standard å måle det opp mot som er uendelig. Vi vet at tallet uendelig ikke finnes, ergo er det feil.
Her skjønner jeg ikke helt hvor du vil, i tillegg til at jeg stiller meg tvilende til at du har rett i alt du sier her.
Du mener altså at man kan si at noe er godt uten å ha en standard for hva som er godt?
Du drar gang på gang inn evolusjonsteorien, men ingen fornuftige mennesker bruker evolusjonsteorien som moralsk begrunnelse
Ok. Men jeg trodde du mente at det ikke finnes noe annet enn evolusjon. Hva ‘mer’ finnes det, egentlig?
“Med hvilken rett gjør du det? Er det galt å være uenig med deg?”
Presiser hva du mener med “galt”: i hvems øyne?
I mine øyne er det galt å være uenig med meg i en del tilfeller, f.eks. om jeg sier at “du bør ikke torturere barn”. Med det mener jeg at jeg får en følelse som korresponderer med “galt” om du sier du er uenig. Det er selvsagt ikke nødvendigvis galt i juridisk forstand, hvis det er det du mener.
“Fordi de normative reglene ikke er mine. De kommer fra Gud. Gud er den absolutte sannhet og godhet. Den som er uenig med Gud, tar feil.”
Ingen har sett gud, ingen har hørt fra ham og han har ikke vært her i det siste: let’s face it, de absolutte reglene har vi fra deg. De er i beste fall annenhåndsutsagn. For du er jo ikke den eneste som hevder å ha privat adgang til guds regler, og de andre er ikke enige med deg alle sammen. Hvem skal vi da stole på? Lenger kommer vi ikke.
“Men du har ikke gitt en eneste begrunnelse for hvorfor man skal følge dine regler! Alt du har sagt er at du ‘foretrekker’ eller ‘føler’ eller ‘mener’ ditt og og datt.”
Jeg mener at du skal følge mine regler fordi jeg har en klar og tydelig følelse av at jeg har rett. Er du uenig får vi diskutere og komme til enighet. Hvis du har en avvikende mening som går mot det store flertall (“det er greit å rane postens brevsentral”) setter vi deg i fengsel så du ikke får gjort det.
“Jeg mener normative regler bygger på det Gud mener og gjør. Begrunnelsen for at de er rette, er at Gud sier de er rette, og alt Gud sier er sant.”
Men hvorfor skal vi da følge guds regler? Logikken din er jo sirkulær.
“Du mener altså at man kan si at noe er godt uten å ha en standard for hva som er godt?”
Standarden min er alle de andre handlingene.
For å si om et tall er stort trenger vi ikke sammenligne med det største tallet.
For å si om en handling er god trenger vi ikke sammenligne med den ultimate godhet (gud).
I begge tilfeller sammenligner vi med en rekke andre tall/handlinger, og avgir dommen.
“Ok. Men jeg trodde du mente at det ikke finnes noe annet enn evolusjon. Hva ‘mer’ finnes det, egentlig?”
Øh, jeg finnes, stolen jeg sitter på, trærne ute, osv. Hva sikter du til?
Fredrik ser ut til å ha buret seg inne her. Han har delt regler inn i to kategorier: normative og er-setninger, som vi kan kalle deskriptive. Videre holder han fast på er/bør-problemet: du kan ikke gå fra en deskriptiv påstand til en normativ påstand. Og dermed har du forseglet normative reglers rike. Siden det finnes to typer regler og normative påstander ikke kan begrunnes med den ene typen, må de kunne begrunnes med den andre typen.
Altså følger det at normative regler bare kan begrunnes med normative regler. Dermed vil det si at vi alltid kan redusere en moralsk (altså normativ) påstand til en normativ regel. Denne reglen er det umulig å begrunne, altså er den et urørlig aksiom. Siden vi ikke kan begrunne normative regler (dvs., vi kan begrunne dem med andre normative regler, men en eller annen gang må vi stoppe, altså må vi ha noen grunnregler), har vi heller ingen kriteria for å bestemme hvilke normative regler som er bedre enn andre.
Dermed er det, per Fredriks premisser, ingen forskjell på hans grunnregel vi bør gjøre som Gud sier og andre grunnregler. Fredrik kan ikke hevde at det finnes en begrunnelse i Guds natur, for dette vil være en deskriptiv begrunnelse, og den har vi stengt ute. Normative regler kan bare begrunnes med andre normative regler, og dermed er Gud irrelevant.
(Det går selvsagt an å begrunne valg av moralske grunnregler med deskriptive kriteria, slik som nyttighet med henhold til et mål om et rettferdig/fungerende samfunn eller annet, men dette blir ikke en moralsk begrunnelse, så vi sier ikke egentlig at en moral er mer rett enn en annen, bare at den er mer passende etter våre ikke-moralske kriteria.)