Som skrevet i flere andre poster (bla. På Jakt Etter Grenser) er det ingen klar grense for når et foster blir et menneske, som du selv er inne på. Problemet er selvsagt at – som du spør om – juridiske grenser gjerne må være absolutte. Jeg har ikke noe fasitsvar her, men mine egne meninger som betyr omtrent 1/n (hvor n er antallet stemmeberettigede i landet).

“Hadde du fått lovt til å bestemt en abortgrense som skulle gjeldt alle nasjoner i verden, hvor hadde du satt grensen?”

Jeg har ikke noe fasitsvar her, men mine egne meninger som betyr omtrent 1/n (hvor n er antallet stemmeberettigede i landet). Men for spørsmålets skyld: jeg ville ikke satt noen nedre grense for når det er tillatt å ta abort. Jeg ville derimot satt en øvre grense for frivillig abort som ligger omkring 12 uker. Dette er vel (om jeg ikke tar helt feil) tidspunktet hjernen begynner å sende elektriske signaler, selv om det er lenge igjen til hjernen er aktiv hele tiden, slik den er hos oss fødte mennesker. Deretter ville jeg muligens latt en nemd ta seg av vurderingen frem til et “absolutt” tidspunkt omkring 18 uker (har mor evner til å ta seg av et barn, og hvor stor belastning blir barnet? hvor planlagt var unnfangelsen? er det fare for mors liv?). Dersom det er fare for mors liv, mener jeg abort kun må være tillatt inntil en grense som settes i svangerskapet. Og fosteret bør få juridisk status før det blir født ulikt i dag. Disse øvre grensene bør settes før/på tidspunktet fostre kan overleve utenfor livmoren, dvs omkring uke 22.

Som sagt er det hele gråsoner, og det er vanskelig å si når grått går over fra å være hvitt til svart. En gradvis overgang slik jeg skisserer ovenfor tar inn over seg at det hele går gradvis. Uansett mener jeg det er kvinnen selv som må ta beslutningen ut i fra hva hun selv mener, innenfor rammene samfunnet mener er akseptable (se Fiolinistdilemmaet for et tankeeksperiment som tydeliggjør dette). Det er egentlig dumt å skrive noe om hva jeg mener uten å ha gjort research (research gjør jeg heller før jeg skriver egne poster), men nå fikk du altså et svar (note to self: sette seg ned og bestemme seg for noen begrunnede grenser snart…)

“Personlig vil jeg for alt i livet unngå å ta liv, og velger derfor å “sikre” meg med et standpunkt om at livet starter ved unnfangelsen. Mener nemlig risikoen for å ta liv blir så mye større dess mer en eksperimenterer med befruktede egg/ embryo/ foster.”

Jeg har hørt det standpunktet før, og synes det er bra at man er ærlig om hva man mener og hvorfor man mener det (ditt standpunkt er identisk til de fleste abortmotstanderes, uten at de fleste innrømmer de har din begrunnelse).

For å ta gråsoneanalogien. Vi vet at i den ene enden av en linje har vi å gjøre med hvitt. I den andre enden av linjen har vi å gjøre med sort. Imellom er det gråsone, og vi har i oppgave å trekke en linje for å hindre at noen velger et hvitt punkt på linjen i den tro at det er sort.

Det du sier er da at fordi du ønsker å være helt sikker på at du ikke velger ut et hvitt punkt i den tro at det er svart, avgjør du at hele skalaen teller som “hvit”, selv om den ikke er det.

Du vet like intuitivt som meg at en celleklump ikke er et menneske, men at et nyfødt barn er et menneske (slik leser jeg deg, i alle fall). Og hadde det bare vært ditt personlige valg ville jeg ikke brydd meg om å forsøke å endre meningen din, men om valget ditt skal påføres andre (noe du mener om du er abortmotstander og ikke tilhenger av selvbestemt abort) påfører du unødvendig smerte (voldtatte kvinner kan ikke få “drepe barna sine”), du unnlater å hjelpe til med oppdagelsen av livreddende og livforbedrende medisiner (fra embryonal stamcelleforskning og abort når mors liv er i fare).