Sylvia Brustad ønsker nå å åpne for at et par som hadde et ubenyttet befruktet egg skulle få benytte surrogatmor i utlandet etter at den genetiske moren ikke lenger kunne gjennomføre et svangerskap på grunn av at livmoren hadde blitt fjernet etter kreft.
Til Dagsavisen melder at KrFs helsepolitiske talskvinne Laila Dåvøy er svært overrasket:
– Jeg reagerer veldig sterkt på dette. Det er oppsiktsvekkende, sier hun.
Norsk lov sier ikke noe om hva som skal gjøres med befruktede egg som ikke kan settes tilbake i kvinnens livmor.
– Det betyr slett ikke at vi skal tillate alt som ikke er lovregulert.
Jeg har lenge hevdet at abortmotstandere ikke egentlig ser på fostre som små mennesker. Jeg oppsummerer og bruker ordet “drepe” for fremheve hvor hyklersk dette er (se for deg at det gjaldt 8-åringer og ikke åtte uker gamle fostre):
- Det er greit å drepe lille Trine dersom alternativet er at både Trine og hennes mor Tina vil dø (eksempel Ib).
- Det er greit å drepe lille Trine dersom hun er et resultat av en voldtekt (eksempel IIb).
- Det er greit å la Kari leve fremfor både Trine, Stine, Tine, Mine, Line og Kine på en gang dersom Kari er eldre (eksempel)
- Det er nå også greit å drepe lille Trine dersom politikerne må åpne for surrogatmødre for at Trine skal få leve.
Abortmotstanderne mener selvsagt ikke at noe av det ovennevnte er greit dersom det gjelder “ekte” mennesker. Hvordan kan de da komme til konklusjonen om at det ovennevnte er greit om det gjøres mot fostre, og at fostre samtidig er likeverdig alle andre mennesker*?
På Morbus Norvegicus beskyldes aborttilhengere for å være virkelighetsfjerne og for teoretiske. Faktum er vel egentlig at det motsatte er tilfelle. I jakten på en tydelig grense fra “ikke-person” til “person” (som abortmotstanderne a priori mener må være der) konkluderer de med at den må settes ved begynnelsen ettersom den ikke finnes noe annet sted. Dette teoretiske synet trekkes frem i tide og utide, men i de ovennevnte sakene kommer virkeligheten for nære, og prinsippet gjelder (på magisk vis) ikke lengre.
Å drepe X antall fostre for å redde Y antall personer – som alle vil dø uten handlingen – når X og Y er store, kalles “stamcelleforskning” og er moralsk forkastelig. Når X og Y er små (1 og 1) og direkte forbundet, kaller vi det “å redde mors liv”, og er akseptabelt. Merk at det sjeldent er slik at man med hundre prosent sikkerhet vet at mor vil dø om fosteret får leve, det er alltid prosenters sannsynlighet – som i forskningen.
For mennesker som kommer til å bli syke om 20 år eller som kanskje kan bli behandlet, har ikke noe ansikt. Det er ingen man må stå til ansvar overfor og være kald og hard mot, selv om vi har valget mellom å drepe fostre for å redde andre, eller la alle dø. Ekteparet som ligger på sykehuset og vet at de må velge mellom fosterdrap nå eller døden nå har derimot et ansikt, så den slags aksepterer også abortmotstanderne. Vi skal derfor være glade for at abortmotstanderne her til lands tar virkeligheten inn over seg i det minste i noen av situasjonene (i flere land er nå abort forbudt i alle situasjoner). Likevel bør vi ikke være fornøyde med at de kan la lidelse og urettferdighet fortsette bare fordi de har en fiks idé om en ikke-eksisterende skarp grense for fordeling menneskeverd.
…
* Fiolinistdilemmaet viser i tillegg at dersom et voksent menneske ved å leve senker min livskvalitet i tilstrekkelig stor grad, er det greit å øke min livskvalitet, også dersom å drepe er eneste utvei. Det spesielle her er at de fleste går med på at det kan være riktig å drepe et menneske i spesielle situasjoner, og at det er umulig å trekke noen grenser for hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt – vi må overlate det til individet som er i situasjonen. At dette også bør gjelde for små celleklumper er derimot ikke alle villige til å godta.
2 kommentarer
Jeg går med på at å tidsfeste når livet faktisk starter er meget problematisk. Det er jo et faktum at det er først en “stund” etter unnfangelsen en vet om det er snakk om et et individ, tvillinger, trillinger også videre. Men du som en forholdsvis reflektert person, når mener du livet starter? Har du en abortgrense å foreslå for verden vår? Det er jo utrolig mye internasjonal uenighet rundt akkurat det spørsmålet, og derfor lurer jeg på hvor du mener grensen bør være? Mitt konkrete spørsmål: Hadde du fått lovt til å bestemt en abortgrense som skulle gjeldt alle nasjoner i verden, hvor hadde du satt grensen? Personlig vil jeg for alt i livet unngå å ta liv, og velger derfor å “sikre” meg med et standpunkt om at livet starter ved unnfangelsen. Mener nemlig risikoen for å ta liv blir så mye større dess mer en eksperimenterer med befruktede egg/ embryo/ foster. Føler det er så fort gjort å gå for langt. Ønsker jo ikke å ta liv. Det tenker nå i alle fall jeg. Men ja, hva tenker du?
“Men du som en forholdsvis reflektert person, når mener du livet starter?”
Som skrevet i flere andre poster (bla. På Jakt Etter Grenser) er det ingen klar grense for når et foster blir et menneske, som du selv er inne på. Problemet er selvsagt at – som du spør om – juridiske grenser gjerne må være absolutte. Jeg har ikke noe fasitsvar her, men mine egne meninger som betyr omtrent 1/n (hvor n er antallet stemmeberettigede i landet).
“Hadde du fått lovt til å bestemt en abortgrense som skulle gjeldt alle nasjoner i verden, hvor hadde du satt grensen?”
Jeg har ikke noe fasitsvar her, men mine egne meninger som betyr omtrent 1/n (hvor n er antallet stemmeberettigede i landet). Men for spørsmålets skyld: jeg ville ikke satt noen nedre grense for når det er tillatt å ta abort. Jeg ville derimot satt en øvre grense for frivillig abort som ligger omkring 12 uker. Dette er vel (om jeg ikke tar helt feil) tidspunktet hjernen begynner å sende elektriske signaler, selv om det er lenge igjen til hjernen er aktiv hele tiden, slik den er hos oss fødte mennesker. Deretter ville jeg muligens latt en nemd ta seg av vurderingen frem til et “absolutt” tidspunkt omkring 18 uker (har mor evner til å ta seg av et barn, og hvor stor belastning blir barnet? hvor planlagt var unnfangelsen? er det fare for mors liv?). Dersom det er fare for mors liv, mener jeg abort kun må være tillatt inntil en grense som settes i svangerskapet. Og fosteret bør få juridisk status før det blir født ulikt i dag. Disse øvre grensene bør settes før/på tidspunktet fostre kan overleve utenfor livmoren, dvs omkring uke 22.
Som sagt er det hele gråsoner, og det er vanskelig å si når grått går over fra å være hvitt til svart. En gradvis overgang slik jeg skisserer ovenfor tar inn over seg at det hele går gradvis. Uansett mener jeg det er kvinnen selv som må ta beslutningen ut i fra hva hun selv mener, innenfor rammene samfunnet mener er akseptable (se Fiolinistdilemmaet for et tankeeksperiment som tydeliggjør dette). Det er egentlig dumt å skrive noe om hva jeg mener uten å ha gjort research (research gjør jeg heller før jeg skriver egne poster), men nå fikk du altså et svar (note to self: sette seg ned og bestemme seg for noen begrunnede grenser snart…)
“Personlig vil jeg for alt i livet unngå å ta liv, og velger derfor å “sikre” meg med et standpunkt om at livet starter ved unnfangelsen. Mener nemlig risikoen for å ta liv blir så mye større dess mer en eksperimenterer med befruktede egg/ embryo/ foster.”
Jeg har hørt det standpunktet før, og synes det er bra at man er ærlig om hva man mener og hvorfor man mener det (ditt standpunkt er identisk til de fleste abortmotstanderes, uten at de fleste innrømmer de har din begrunnelse).
For å ta gråsoneanalogien. Vi vet at i den ene enden av en linje har vi å gjøre med hvitt. I den andre enden av linjen har vi å gjøre med sort. Imellom er det gråsone, og vi har i oppgave å trekke en linje for å hindre at noen velger et hvitt punkt på linjen i den tro at det er sort.
Det du sier er da at fordi du ønsker å være helt sikker på at du ikke velger ut et hvitt punkt i den tro at det er svart, avgjør du at hele skalaen teller som “hvit”, selv om den ikke er det.
Du vet like intuitivt som meg at en celleklump ikke er et menneske, men at et nyfødt barn er et menneske (slik leser jeg deg, i alle fall). Og hadde det bare vært ditt personlige valg ville jeg ikke brydd meg om å forsøke å endre meningen din, men om valget ditt skal påføres andre (noe du mener om du er abortmotstander og ikke tilhenger av selvbestemt abort) påfører du unødvendig smerte (voldtatte kvinner kan ikke få “drepe barna sine”), du unnlater å hjelpe til med oppdagelsen av livreddende og livforbedrende medisiner (fra embryonal stamcelleforskning og abort når mors liv er i fare).
One Trackback/Pingback
[...] 22, 2007 in stamceller, abort, etikk, politikk For noen dager siden skrev jeg om Virkelighetsfjerne Abortmotstandere som kun er teoretisk opptatt av rett og galt, uten å ta konsekvensene av sine etiske teorier. I [...]