Det er morsomt med etiske dilemmaer som skraper vekk alle detaljene som påvirker oss i virkeligheten, slik at vi kan finne ut hva det egentlig er vi mener i et gitt etisk spørsmål. Et ganske velkjent etisk dilemma går omtrent slik:
“Du er overlege på et akuttmottak, og du får inn fire personer som har vært i en trafikkulykke. En av dem har fått ødelagt hjertet, en annen nyrene, en tredje leveren og den fjerde lungene. Alle vil dø innen kort tid med mindre de får organer fra noen andre. Er det da moralsk akseptabelt å slå bevisstløs en femte pasient på venterommet og høste hans organer slik at fire andre personer overlever?”
De aller, aller fleste svarer at dette ikke er akseptabelt (selv om begrunnelsene varierer en del). Men jeg kom nylig over det følgende dilemmaet i boken “Moral Minds”; et dilemma som er lagt frem av Judith Jarvis Thomson og som på en måte plukker opp tråden der det ovennevnte dilemmaet stopper:
Du våkner om morgenen og oppdager at du ligger rygg mot rygg med en bevisstløs fiolinist. Faktisk en berømt bevisstløs fiolinist. Det har blitt oppdaget at han har en dødelig nyresykdom, og Foreningen for Musikkelskere har gjennom nitidig gjennomgang av legejournaler funnet ut at du er den eneste som har riktig vevs- og blodtype for å hjelpe ham. Derfor valgte de å kidnappe deg, og i går kveld ble ditt sirkulatoriske system koblet til ditt slik at dine nyrer nå renser både ditt eget blod og hans. Sykehusdirektøren kommer på besøk og forklarer deg sakens natur: “Altså, vi er lei for at Foreningen for Musikkelskere gjorde dette mot deg - vi ville aldri akseptert det om vi hadde visst dette på forhånd. Men uansett, de har nå en gang gjennomført dette, og fiolinisten er nå koblet til deg. Å koble ham fra deg, vil drepe ham. Sur laks for deg, men du må nå bli i sengen med den sovende fiolinisten koblet til deg, for resten av livet. For husk: alle mennesker har rett til liv, og fiolinister er også mennesker. Du har selvsagt rett til å bestemme hva som skjer i og med din kropp, men et menneskes rett til liv trumfer din rett til å bestemme hva som skjer i og med din kropp. Derfor kan du aldri bli koblet fra ham.”
Folk flest mener her intuitivt at det er moralsk forsvarlig av deg å koble fra fiolinisten, og at det ikke er moralsk uakseptabelt av deg å koble fra fiolinisten selv om det fører til at han dør. Retten til selvbestemmelse over egen kropp står med andre ord sterkt hos de fleste av oss. Dersom du derimot først hadde sagt deg villig til å bli koblet sammen med fiolinisten, men senere ombestemmer deg, mener de fleste at du må ta ansvar for ditt eget valg og forbli tilkoblet. Men hva om du meldte deg på et slags omvendt lotteri hvor alle får en gevinst men noen må betale en stor sum; nemlig å bli tilkoblet den verdensberømte fiolinisten? (Kanskje vi her har et nytt realityshow-konsept?) Du visste med andre ord ikke helt hva du bega deg ut på, eller trodde i din naivitet at du ikke skulle være blant de uheldige - er det da greit å endre mening og koble fra fiolinisten? Hva folk mener om dette, vet jeg ikke.
Men gitt at det er greit å koble fra fiolinisten om operasjonen skjedde uten ditt samtykke: hvor lenge må du være sengeliggende for at det skal bli akseptabelt å drepe fiolinisten? Om noen koblet fra fiolinisten på grunn av at de ikke gadd ligge i sengen en dag eller en uke, ville jeg reagert. Men hva med 40 år? 20 år? 10 år? Eller, hvor hemmende må fiolinisten være? Sengeliggende hele tiden, sengeliggende 2/3 av døgnet, halve døgnet, et cetera. Som i så mange andre etiske dilemmaer er overgangen flytende, og det er fristende å ta den enkle utveien å si at det alltid er galt eller alltid ok, selv om det overhodet ikke virker riktig.
Thomsons fiolinistdilemma er selvsagt ment som et argument i abortspørsmålet. For hverken fiolinisten eller fosteret føler smerte ved aborten (de er begge bevisstløse). Mor kan være uten skyld (voldtekt), hun kan ha ombestemt seg, eller bare blitt gravis et uhell (analogt med det omvendte lotteriet). Det er likevel et litt spesielt abortargument, fordi det antar at fostre er fullverdige mennesker (på lik linje med fiolinister, i alle fall) - dette er gjerne den sentrale uenigheten i abortdebatter.
Spørsmålet om varighet er sentralt i dilemmaet, for man er jo gjerne forelder livet ut. Enkelte vil kanskje mene at 9 måneder er en såpass kort tid at man må akseptere å bli sengeliggende om man først har akseptert det, og så kan man bare adoptere vekk barnet etterpå, men adopsjon er ikke et gyldig argument i abortsaken fordi det ikke kan brukes som en allmenn regel: hvor skulle vi fått 14 000 årlige adoptivforeldre fra? Det er jo allerede nok av barn som trenger fosterforeldre og adoptivforeldre, uten at hverken abortmotstandere eller andre stiller opp i nevneverdig grad.
Skal jeg personlig konkludere med noe, må det være at vi sammen kan sette noen grenser for hva som i ytterste konsekvens er akseptabelt, og hva som ikke er det. Og så må individene selv få gjøre en moralsk vurdering; du kjenner din egen livssituasjon best selv. Har du en karriere innenfor idrett foran deg er kostnaden ved å måtte la fiolinisten leve større enn om du allerede er sengeliggende (på samme måte som et ekstra barn krever mindre livsendring enn det første). Det er også helt intuitivt at livskvalitet spiller en rolle for beslutningen - hvor store deler av døgnet fiolinisten legger beslag på er av betydning - og dette er analogt til det å føde et barn som er mer pleietrengende enn barn flest. Alt i alt argumenterer jeg her for en abortlovgivning som i prinsippet er den samme som dagens, selv om tidsvinduet aborter kan gjennomføres i er en diskusjon som gjenstår å tas. Poenget er at livet ikke til enhver tid og i enhver omstendighet kan være hellig - verden er ikke så enkel.
Dette er ingen make-or-break for abortsaken, men det kan i det minste brukes som forsvar for hvorfor abortmotstandere mener abort er forsvarlig ved voldtekt (uten at de nødvendigvis er hyklere). Dessuten, at alle for diskusjonens skyld godtar premisset om at også fiolinister er mennesker og samtidig må se på saken med litt friske øyne, kan kanskje bidra til å få noen opp av skyttergravene?
16 kommentarer
Det får man si …!
Ja, sannelig :) Hva synes du da Undre? Hva ville du gjort, og hvor (ca) går terskelen din?
(det begynte å bli en stund siden Ars Ethica hadde en sak som spesifikt handlet om etikk, så jeg syntes det var på tide)
Førstnevnte dilemma: Det er akseptabelt, men for at det ikke skal være uutholdelig å være lege må det settes opp en liste over hvilke mennesker som er prioritert over andre. Jeg foreslår et par-tre nivåer av prioriteringer, og hvis man står overfor flere fra samme nivå, triller man en terning. Kanskje burde man hatt en designert dødsengel blant legene, som betales for tort og svie for at alle de sartere sjeler unngår ham, og at alle de anstøtte spytter ham i ansiktet - for ikke å snakke om alle goter-teenagerne han kommer til å tiltrekke seg!
Fiolinist-dilemmaet: Et viktig spørsmål er om fiolinisten er en slags Terry Shiavo eller om det er håp for at han skal våkne og spille et par takknemlige melodier på fiolinen sin. Det vil være greit å koble fra i begge tilfeller, men tåpelig å ikke koble fra i førstnevnte tilfelle.
Terskelen min, i tid, går omtrent ved ett år med oppkobling 24/7. Forutsatt at jeg liker musikken hans og at jeg får sitte med PC og printer. At jeg får betalt en liten penge for å sitte der. Og så trenger jeg en tur ut en gang til dagen, se noen trær. Til sist, jeg må få uinnskrenkede rettigheter til å være spydig og forbanne situasjonen osv. Hvis dette imøtekommes, skal jeg sitte i et år. Eller, det er lenge. Kanskje et halvt år istedet.
Ad eksperiment 1: mener du at det vil være greit for deg om en slik dødsengel hentet inn din bror, sønn, far el.l. for å redde fire andre? Hva om bilulykken var pga promillekjøring på deres side (eller at det var din far/sønn/bror som hadde promillekjørt)? For meg blir det for enkelt rent utilitaristisk å bruke den ene for de andres skyld. Vi maksimerer ikke lykken fordi det vil føles utrygt å leve i et så “utilitaristisk” samfunn :P
Godt poeng ad fiolinistdilemmaet. Men hvor går terskelen din for hva som er uakseptabelt? Når vil du skrike ut at “dette er bare galt!”? Et døgn? Noen timer? :)
Jeg beklager, jeg leste det som at det var et premiss i tankeeksperiment 1 at den som skulle ofres selv ville dø hvis ingen ble ofret. Det er helt latterlig å drepe en vilkårlig femte pasient på venterommet for å redde de fire, når en av de døende fire kunne bli brukt!
Man kan ikke under noen (normale) situasjoner kidnappe en frisk person bare for å høste nyttige organer fra denne! Veldig slurvete eksempel som ikke gjør det helt klart hvem som ofres! Eller i hvert fall ikke klart nok til at jeg forsto det (slik høres jeg ut når jeg er bitter).
Enig med deg i at valgfriheten i slike sammenhenger bør respekteres til en stor grad pga. trygghetshensyn. (Dette er et bærende godt argument for å beholde en viss respekt for valgfrihet.)
Jeg forstår ikke spørsmålet ditt om fiolinistdilemmaet. Terskelen for hva som er uakseptabelt? Jeg har jo nettopp skrevet at jeg godtar et halvt år! Det er, hvis jeg liker fiolinistens musikk, får litt lønn osv. Hvis det er nødvendig å være koblet til ham mer enn ca ett år (og jeg er eneste som kan hjelpe ham) vil jeg nok begynne å grynte. Tre år er helt uakseptabelt. Da må jeg tilbys gratispenger resten av livet for å akseptere.
Endret på venteromdilemmaet fordi det var litt tvetydig.
Det jeg mener med “uakseptabelt” er at jeg ville reaget dersom fiolinisten ble koblet til deg i tre dager, men du reagerte og sa “Dette er min kropp! Jeg bestemmer over min kropp! Koble fra denne fiolinisten nå, er du snill.” Jeg er ikke sikker på hvor lang tid hver enkelt må tolerere, men i det minste et par uker, tenker jeg.
Litt av poenget med alle disse flytende overgangene er vel å vise at det er umulig for oss å avgjøre om noen andre kan ha krav på å få innvilget abort eller ei. Vi kan sette noen nedre grenser for hva hver enkelt må godta, men utover det må hvert enkelt menneske selv få avgjøre. Virkeligheten er tross alt ganske komplisert.
Åja, hvor lang tid jeg synes er et minimum alle må akseptere? Ja, jeg tenker et par uker, forutsatt at de ikke vil få redusert helse av greiene, og, igjen, at jeg liker fiolinistens musikk :P
Et ufødt barn er ingen fiolinist, det er ikke engang en person. Knapt et menneske. Jarvis’ tankeeksperiment er kanskje ment som et forsvar for abortrettigheter, men det ser for meg ut som at det virker mot sin hensikt, på den måten at det dekker over det faktum at fostres status som person er en stor tåpelighet. Amerikanske filosofer har en tendens til å grumse til diskursen på den måten. Jeg foreslår vi setter dem langt ned på den hypotetiske dødsengelens prioriteringsliste.
Jeg er (som nevnt over) helt enig i at det ufødte barnet ikke er en fiolinist, og så lenge det gjøres tydelig synes jeg slike tankeeksperimenter beriker diskusjonen ettersom den viser at abortmotstandernes syn på virkeligheten er alt for forenklet.
Hei, veldig interesante spørsmål.
Når det gjelder nr 1, synes jeg det ville blitt helt galt, men mest fordi det er så klinisk enkelt. Et annet spørsmå kunne vært: Om en tilfeldig person meldte seg frivillig, ville det vært riktig av legen å benytte seg av muligheten?
Når det gjelder nr2, det med fiolinisten. Så tror jeg de aller fleste ville gått med på å ha fiolinisten det i en avtalt kortere periode om det ville føre fiolinisten tilbake til en selvstendig tilværelse, eller om de ville fått betaling for det, eventuellt berømmelse.
Personlig vet jeg ikke, tenk om jeg hadde vært beruset i det jeg gikk med på å koble meg til fiolinisten, uten å vite at han skulle være der for altid. Tenk om jeg fikk et spørreskjema jeg ikke gadd å sette meg inn i og dermed skrev under i villfarelse.
Og en annen vri. Du våkner opp på sykehuset uten å huske helt hvordan du kom dit og oppdager at du ligger koblet til en voksen bevistløs mann. Av journalen hans finner du ut at du er koblet opp for å fungere som blodrensesystem for ham. Du kontakter legen straks og forlanger å bli koblet fra med en gang, slik at du kan dra hjem…
…er det da riktig av legen å ikke informere deg om at du er den eneste som kan holde liv i mannen? DVS, at han må drepe mannen for å slippe deg løs igjen.
Eventuellt, er det moralsk forsvarlig av deg å spørre om mannen muligens er en berømt filolinist, og så ta en avgjørelse på bakgrunn av det?
Takk for gode spørsmål tilbake, Martine :)
Jeg mener at om en venteromsperson melder seg frivillig, så kan man rent moralsk benytte organene hans om han har skjønt hva han begir seg ut på. Grunnen til at vi ikke tillater slikt er konsekvensene det vil føre med seg: hvordan vet vi at donoren ikke har blitt truet til å gi fra seg organene, kanskje på grunn av spillegjeld eller annen utpressing? Så: i seg selv moralsk helt OK, men konsekvensene det får utenfor tankeekseprimentet ødelegger etter (min mening, da).
Og det med “beruset” og “spørreskjema” synes jeg var veldig gode poeng. De skal jeg huske.
Den med informasjon er vel egentlig grei; man må sørge for at kvinnen vet hva hun gjør når hun kobler fra. Man kan ikke benytte seg av sin frie vilje dersom man ikke kjenner til alle fakta i saken. (Analogien til abortspørsmålet svikter litt her, ettersom det ikke finnes kvinner som ikke skjønner at en abort tar livet av fosteret :)
Å ikke drepe mannen fordi han er en berømt fiolinist? Hm. Jeg skulle tro at den slags bare kunne telle som en bonus. Det blir vel verre om du finner ut at det er en seriemorder og dermed kobler deg av tidligere enn du ville ha gjort… Og dette siste mener i alle fall jeg er uforsvarlig (men samtidig helt forståelig) :)
en annen lignelse når det gjelder abort, og her i forbindelse med utviklingshemninger:
Du melder deg inn i et helseordning med særs fine forsikringer og fordeler. Det eneste du var skeptisk til var at organisasjonen som et veledighetsprosjekt årlig trekker ut en av sine tusen medlemmer til å adoptere et barn med utviklingshemming. Du følte deg i midlertid ikke utsatt, fordi det som regel var midelaldrende medlemmer som ble trukket ut. Dessuten var det mulig å ombestemme seg.
Men så kommer tiden for lotteriet og det viser seg at du blir trukket. I ståheien rundt lotteriet ender du med å ta i mot barnet.
Neste morgen angrer du, men oppdager at barnet har knyttet så streke følelsesmessige bånd til deg at adskillelse vil føre til at det mest sannsyneligvis dør. Det opplever ikke annet en sorg og smerte i det du er ute av rommet.
1)Hvor mye av din personlige frihet er du villig til å ofre for at barnet skal overleve?
2)Eventuellt hvor mye av din bekvemmelighet er du villig til å ofre for barnets bekvemmelighet?
“Å ikke drepe mannen fordi han er en berømt fiolinist? Hm. Jeg skulle tro at den slags bare kunne telle som en bonus.”
Å med glede redde en berømt fiolinist der men ville kviet seg for å redde et vanlig menneske. Kan ikke det sammenlignes med en kinesisk kvinne som vil vite om barnet hennes er en gutt eller en pike?
Bombarderer deg visst med innlegg her ;)
Glad for at jeg fant bloggen din, du tar opp mange relevante filosofiske spørsmål og virker oppriktig interesert i å utforske problemstillingene.
Martine: veldig hyggelig med kommentarer, bare å bombardere i vei :)
Angående barnet: det er litt uklart om barnet er 100% avhengig av deg som den eneste personen i verden, og det er ikke helt tydelig at det kommer til å dø. Kanskje det finnes en vei utenom? (det er derfor det er så greit å skrive “fiolinist” fremfor “barn”, ettersom det klargjør premissene for hva som er mulig og umulig). Det jeg oppfatter som sentralt forskjellig fra ditt tankeeksperiment og fiolinistdilemmaet, er vel at din “fiolinist” påføres lidelse og smerte fordi det er bevisst? Og at det ikke fysisk, men mentalt er en del av kroppen din? Hmm… Det er mulig jeg misforstår tankeeksperimentet; det er litt uklart hva det er som er poenget i dilemmaet :) Hvis jeg nå aksepterer premissene dine, vil jeg si følgende:
a) Det er tåpelig å delta i et slikt lotteri. Analogt: det er tåpelig å ha ubeskyttet sex (det er selvsagt enklere å skrive og mene det enn det er å gjennomføre det…).
b) Har man først fått et barn, må man ta konsekvensene (eller adoptere det vekk).
c) Vi burde deretter sørget for å avvikle hele lotteriet fordi det ikke er riktig å påføre folk en risiko de ikke forstår når de trekker loddene (analogt med å gi unge kvinner opplæring i hvordan de finner ut at de er gravide, og selger graviditetstester slik at man kan ta abort i god tid før fosteret har blitt født… :)
“Å med glede redde en berømt fiolinist der men ville kviet seg for å redde et vanlig menneske. Kan ikke det sammenlignes med en kinesisk kvinne som vil vite om barnet hennes er en gutt eller en pike?”
Tja. Dersom man har bestemt seg for å kvitte seg med snyltedyret men ombestemmer seg fordi det er en kjent fiolinist kan sammenlignes med en kinesisk kvinne som først har bestemt seg for å ta abort, men ombestemmer seg når hun får høre at barnet er en gutt. Å abortere fordi det er en jente, er analogt med å kvitte seg med fiolinisten fordi han ikke er kjent. I det første tilfellet lar man et vesen overleve på grunn av trekket sitt, i det andre lar man et dø på grunn av trekket sitt. Jeg klarer ikke formulere den etiske regelen i farta, men du skjønner kanskje hva jeg mener?
Hvorvidt det er urealistisk å bli med på et slikt lotteri er vel diskuterbart. Men de fleste av oss har sex med andre i mer eller mindre grad, og selv ikke kondom er 100% sikkert, særlig viss man er uerfaren.
Du har kanskje rett i at eksempelet ble litt grumsete. Jeg tok utgangspunkt i statestikken på antall barn født med downs per år(fra danmark) ett barn per tusen. De fleste som blir gravide vet at de har mer eller mindre rissiko for å føde et utviklingshemmet barn. Når man finner ut at barnet er utviklingshemmet har man et valg om hvorvidt man vil ta abort eller ikke.
Jeg får prøve å jobbe frem en bedre lignelse. Det er litt gøy i grunnen å tenke frem analoge situasjoner, men utfordrende å utforme dem for maksimal gjennkjennelse.
“Det er litt gøy i grunnen å tenke frem analoge situasjoner, men utfordrende å utforme dem for maksimal gjennkjennelse.”
Ja, jeg brukte jo bare et tankeeksperiment noen andre hadde funnet det på… :)
One Trackback/Pingback
[...] mor, og dermed er det bare hun som kan avgjøre om konsekvensene av graviditeten er for store (se Fiolinistdilemmaet). Problemet med et slikt syn er at etter hvert som teknologien endrer seg må vi flytte grensene: [...]
Send en kommentar