Problemet med at hjernen skal være mottaker for sjelen kan forklares slik:

Ved spesifikke skader på hjernen kan evnen til å tenke enkelte tanker forsvinne. Dette tyder på at ord, minner og begreper ligger lagret i selve hjernematerien. Pasienter som har hatt afasi, forklarer i etterkant at de ikke en gang klarte å tenke ord.

Vi vet også at relativt små skader fortil i hjernen kan endre selve personligheten – man scorer likt på personlighetstester, IQ, EQ, osv, men i praksis gjør man ukloke valg. Viljen er ikke lenger fri.

Et tredje poeng er at inntak av substanser som alkohol eller dop kan – ved å påvirke synapser og nevrotransmittere – endre personligheten og valgene “sjelen” tar.

Alt dette skulle vi ikke forvente dersom hjernen bare var en slags walkie-talkiesubstans sjelen snakket gjennom. Eventuelt kan man si at sjelen “outsourcer” oppgaver til hjernen slik at en endring i hjernen gjør at oppgavene ikke blir gjort. Spørsmålet er da hva man egentlig sitter igjen med. En sjel som ikke “gjør” noe men som bare er der? Omtrent sånn som menneskeverdet?

Eg trur det siste, eg trur — slik Aristoteles gjorde — at vi har ein “form” og eit “stoff,” og at formen treng stoffet for å realisere seg i verda, men det betyr ikkje at stoffet er “sjølve mennesket.”

Eg forkastar også den kartesianske dualismen der sjela er “ånda i maskineriet.”

mvh