“Det faktum at hjernen er selve mennesket gjør det ofte nødvendig å begrense inngrep rettet mot svulster som utgår fra, og infiltrerer i, hjernevevet. Hverken pasient eller pårørende er tjent med så radikal kirurgi at man fjerner vesentlige hjernefunksjoner, enn si hele personligheten. Dette utgjør nevrokirurgens dilemma: å forsøke å fjerne tilstrekkelig, og samtidig ikke for mye.”
Helseth et al, kapittelet “Intrakraniale svulster” i boken Nevrologi og Nevrokirurgi (Forlaget Vett og Viten AS,
2007)
Ovennevnte sitat står i kontrast både til abortmotstandere som mener at celleklumper kan være mennesker, og personlig ville jeg nok heller brukt uttrykket “person”. Men det finnes altså flere ytterpunkter.
Det står også i kontrast til historien som kom opp i en kommentar her for noen dager siden: astronauten hadde aldri hadde sett gud i verdensrommet, men nevrokirurgen hadde heller aldri sett tanker i hjernen. Dr. Helseth kunne knapt sagt klarere at tankene - og alt det andre - såvisst er i hjernen. For når han kutter vekk deler av hjernen, forsvinner også deler av personen.
2 kommentarer
Vel, det kan ha meir enn ein forklaring. Det kan (i) bety, slik du sikkert meiner, at hjernen er senter for vår person, at vår person er i hjernen, og i hjernen åleine, eller (ii) at hjernen er “mottakar” for sjela.
Eg trur det siste, eg trur — slik Aristoteles gjorde — at vi har ein “form” og eit “stoff,” og at formen treng stoffet for å realisere seg i verda, men det betyr ikkje at stoffet er “sjølve mennesket.”
Eg forkastar også den kartesianske dualismen der sjela er “ånda i maskineriet.”
mvh
Dersom sjelen skal være noe mer enn en slags magisk og ubegripelig ånd som svever over personen - et annet ord for “menneskeverd” - har man et forklaringsproblem.
Problemet med at hjernen skal være mottaker for sjelen kan forklares slik:
Ved spesifikke skader på hjernen kan evnen til å tenke enkelte tanker forsvinne. Dette tyder på at ord, minner og begreper ligger lagret i selve hjernematerien. Pasienter som har hatt afasi, forklarer i etterkant at de ikke en gang klarte å tenke ord.
Vi vet også at relativt små skader fortil i hjernen kan endre selve personligheten - man scorer likt på personlighetstester, IQ, EQ, osv, men i praksis gjør man ukloke valg. Viljen er ikke lenger fri.
Et tredje poeng er at inntak av substanser som alkohol eller dop kan - ved å påvirke synapser og nevrotransmittere - endre personligheten og valgene “sjelen” tar.
Alt dette skulle vi ikke forvente dersom hjernen bare var en slags walkie-talkiesubstans sjelen snakket gjennom. Eventuelt kan man si at sjelen “outsourcer” oppgaver til hjernen slik at en endring i hjernen gjør at oppgavene ikke blir gjort. Spørsmålet er da hva man egentlig sitter igjen med. En sjel som ikke “gjør” noe men som bare er der? Omtrent sånn som menneskeverdet?
Send en kommentar