Ars Ethica

Og jaggu ble ikke det etiske dilemmaet “Den Selvoppofrende Na’le” til virkelighet og mine profetiske gaver har nok en gang blitt bekreftet. En ting er helt sikkert; å lese om noe slikt som sjer i virkeligheten gjør det hele enda mer groteskt.

“Den bibeltro tolvbarnsfaren har stått på torget og delt ut lapper med kristne tekster om Jesu velsignelse. Han preket om nestekjærlighet for dem som ville høre. Den ivrige evangelisten med Bibelen under armen fikk noen til å lytte og andre til å trekke på smilebåndet.(…) Karl K er overbevist om at han gjorde det riktige. Han mener at Thomas måtte dø for å hindre at noe enda verrre skulle skje – fordi Thomas var i ferd med å begå en dødssynd. – Gud er mitt vitne, sier den 59-årige faren.” (Aftenposten)

Alle kristne vil selvsagt si at Karl K hadde en forskrudd kristentro. Akk, så ironisk det er at Karl K mente det samme om dem!

“Karl K tilhørte en rekke forskjellige menigheter, men forlot de fleste fordi han mente at de ikke var rett-troende nok.”

Så, hvem er det som er rett-troende? Har flertallet rett, og bør vi alle bli muslimer eller katolikker? Eller er det umulig å avgjøre om Karl K (og Na’le) gjorde det rette? Han drepte jo sønnen sin på grunn av kjærlighet til ham. Han elsket sin sønn så høyt at han var villig til å gjennomgå evig pinsel for at sønnen skulle komme til Himmelen – på samme måte som Jesus gjorde et stort offer for noen andre. Kan en så ekte og enorm kjærlighet være ond – for størst av alt er kjærligheten?

For dersom vi går ut i fra at det finnes en himmel, må vi ikke da nikke anerkjennende til Karl K’s offer og være enig i at sønnen nå er i himmelen og har det bedre? Hva er da egentlig problemet?

Spørsmålet er som sagt om vi skal være snille fordi
a) snillhet er bra i seg selv (Karl K gjorde det rette, selv om det var et stort offer)
b) gud vil at vi skal gjøre som han sier (vi skal ikke være snille, bare adlyde ordre)