Ars Ethica

“Men visste dere at året faktisk blir et sekund lengre for hvert år som går?”

Av og til kommer man over historier eller påstander som man vet ikke er sanne. Problemet er at den som kommer med denne påstanden oppriktig tror at dette er sant, og å høflig påpeke at historien “muligens” er avslørt som bløff blir tatt som en fornærmelse. Å fortelle noen at kilden deres – kanskje en bok eller et blad de liker – farer med løgn/fanteri/uvitenhet blir også sjeldent godt motatt.

Men det hele blir enda verre når å avvise en påstand som er faktisk feil fører til at du avviser personens religion eller politiske syn som tøys. Feminister liker for eksempel sjeldent å høre at kvinners sjalusimønster er ulikt menns og tilpasset en verden hvor kvinnen måtte ta ansvar for barnet – selv om det er aldri så sant. Jeg har en venn som avviser evolusjonsteorien, tror verden ble skapt for noen tusen år siden og ikke ønsker å diskutere dette. Når han kommer med den øverste påstanden – som et bevis på at verden ikke kan være særlig gammel – da er det vanskelig å holde munn. Spesielt når den kommer fra en person som vet svært godt at jeg “tror” på evolusjonsteorien.

En utbredt skrøne

Historien om at jorden går saktere og saktere er utbredt blant evolusjonsmotstandere. Logikken er at fordi jorden går saktere nå enn i går må den på ett tidspunkt ha snurret utrolig fort, eller som denne siden skriver:

“If our world were billions of years old, it would already have stopped turning. Or, calculating differently, a billion years ago our planet would have been spinning so fast—it would have become a pancake. So, either way, our earth cannot be more than a few thousand years old.”

Som så mange andre påstander som underbygger at jorden er ung, er dette i beste fall forvrengninger av sannheten og i verste fall løgn. Jeg har til gode å finne en påstand som holder vann, men tenkte jeg skulle undersøke denne også.

Ja, viser det seg, jorden roterer faktisk saktere og saktere for hvert år som går. Men det dreier seg ikke om omløpstiden rundt solen; det er døgnene som blir lengre. Hvert år blir de 365 dagene til sammen 0.005 sekunder lengre* – men det er ikke et helt sekund som en Dr. Walter Brown har hevdet i sin bok (han har visstnok gått tilbake på dette i etterkant fordi det viste seg at påstanden var feil, men den overlever fortsatt hos andre kreasjonistforfattere som ikke ønsker/orker sjekke kildene sine).

Tallenes tale

La oss regne på dette. 0.005 sekunder per år ganger 4.6 milliarder år betyr at årets 365 dager opprinnelig var 23 millioner sekunder kortere. Det betyr at når jorden hadde gått en runde rundt sola, hadde den rukket rotere 266 ekstra ganger rundt seg selv. En runde rundt sola tar 8766 timer, så hver enkelt dag må da ha vart i gjennomsnitt omtrent 14 timer (sjekk selv med kalkulator).

Her har vi regnet med at hastighetsreduksjonen er konstant, men man antar idag at den opprinnelig var noe lavere. Den nåværende rotasjonen er nemlig i resonans med bevegelsene fra verdenshavene, noe den ikke ville vært når rotasjonshastigheten var høyere**. Dette er ikke noe springende punkt for evolusjonsteorien – et døgn på 14 timer snur ikke opp-ned på noe som helst, men det er likevel interessant å se alle bevisene som kreasjonister glatt overser når de skal skrive bøkene sine.

Kan vi undersøke dette på noen måte? Den samme regnemetoden som er brukt ovenfor viser at døgnet skulle ha vart 22.7 timer for 370 millioner år siden. En studie fra 1963 på 370 millioner år gamle rugose koraller fra devon-perioden viser at året på den tiden hadde omtrent 400 dager à 22 timer. Senere undersøkte man koraller i paleocen og mesocen og kommet frem til resultater som passer inn i puslespillet. Man har også undersøkt algeavleiringer fra øvre kambrium (510 m.å.s) og sett at antallet dager per måned øker på en ikke-lineær måte (som vi regnet med over)***.

Til motangrep

Kreasjonister vil selvsagt angripe denne beregningsmetoden. En periode så man på et skalldyr som enkelte mente kunne brukes som geologisk klokke (“the nautilus clock”), men dette innså man etterhvert ikke var en god måte. Kreasjonister bruker derfor svært mye energi på å vise at skalldyrmetoden – som vi allerede vet ikke virker – er upålitelig. Det jeg har sitert ovenfor er derimot korallklokker, og de er pålitelige. Selvsagt finnes det “vitenskapsmenn” som mener at radiometriske målinger ikke er til å stole på, men akkurat som “vitenskapsmennene” som mener at Holocaust ikke skjedde er dette i beste fall stakkarer som ikke vet hva de driver med, og i verste fall løgnere som tjener penger på salg av bøker de vet inneholder usannheter (du kan få dine misforståelser omkring radiometriske målinger avkreftet her).

For å oppsummere: Vi har altså observasjoner som tilsier at jorden spinner saktere og saktere, beregningene gir oss et døgn på litt over 22 timer for 370 millioner år siden. Vi bruker så radiometriske målinger og finner koraller som er 370 millioner år gamle. Studerer vi disse korallene ser vi at døgnene på den tiden var omtrent 22 timer lange. Jøss! Hvis vi undersøker flere andre epoker passer tallene fortsatt godt sammen – skal vi tro at dette bare er en serie (u)heldige tilfeldigheter? (Og hvilken god og allmektig Skaper ville skape en verden som tilfeldigvis så urgammel ut når den egentlig bare er noen tusen år gammel?) Vi har her to uavhengige metoder som støtter hverandre – det som begynte som en uriktig påstand for å støtte påstanden om at verden bare er noen tusen år gammel, ender opp som et bevis på at den faktisk er langt, langt eldre enn kreasjonistene vil ha det til.

KILDER

The TalkOrigins Archive, Claim CE011: “Earth’s rotation is slowing down, so it cannot be more than a few million years old.”(lenke)

* Thwaites, William and Frank Awbrey. 1982. “As the World Turns: Can Creationists Keep Time?” Creation/Evolution, Issue IX (Summer 1982), pp.18-22 National Center for Science Education, P.O. Box 9477, Berkeley, CA 94709-0477

*** Pannella, G., C. MacClintock, and M. N. Thompson. 1968. “Paleontological evidence of variations in length of synodic month since late Cambrian” Science, vol. 162, pp.792-796